Det snør, det snør, tidde-li-bom

Vinteren i år lå veldig langt unna, da Dagbladet kom for å intervjue meg i august. Foto: Lars Eivind Bones. Dagbladet Magasinet.

Vinteren i år lå veldig langt unna, da Dagbladet kom for å intervjue meg i august. Foto: Lars Eivind Bones. Dagbladet Magasinet.

Would I lie to you babe, Would I lie to yooooou”. Musikken dundrer ut av høyttalerne fra kjelleretasjen, etterfulgt av en damestemme som snakker polsk. Det er over to måneder siden de polske håndverkerne kom og begynte å rive ned vegger, vegglister, gulv og dører i kjelleretasjen for så å bygge dem opp igjen.

I mens tok kjæresten pakket vårt og låste det ut i boden, med unntak for en koffert som han bar opppå loftet. Der skulle vi bo imens håndverkerne pusset opp og ikke minst, laget bad til oss.

Varmekabler blir lagt i gulvene over hele kjelleren. Fra iskald til deilig lunk.

Varmekabler blir lagt i gulvene over hele kjelleren. Fra iskald til deilig lunk.

Jeg sitter på loftet, og har nettopp forsiktig stavret meg barbeint to etasjer ned til kjøkkenet for å hente meg en kopp kaffe, og kravlet opp igjen. Det trekker kaldt fra utgangsdøra.

I går kveld kjørte vi bil hjemover etter vi hadde vært på en kort, men deilig tur i et kaldt, men klart høstvær hjemme på Sunnmøre. Jeg så ut på de snøfrie veiene nord for Oslo og utbrøt: - Jeg tror det snøfallet på Østlandet er blitt kraftig overdrevet på nyhetene.

Fornøyd kikket jeg ut på de bare veiene.

-Snøen har lavet ned på vestsiden av Oslo, mens østsiden i stor grad har gått fri, vennen min, sa kjæresten min, som så alltid var trygg og rolig. - Så vi får se når vi nærmer oss hjemme, jenta mi, sa han og blinket mens vi kjørte ut av rundkjøringen.

Vi passerte Oslo, nådde Sandvika, og jeg smilte, og sa at den femtilappen, som jeg og sønnen hans har veddet om, den så ut til blir min. Blir det snøfritt før jul, blir den min: Begynte det å snø før jul, var femtilappen hans. Men da vi tok av ved Liertoppen, var jeg litt mer i tvil: Snø lå langs sidene på vegen, og da vi parkerte på Tranby, så jeg ingen annen utvei enn å lete fram femtilappen.

Femti kroner fattigere hadde jeg våknet i dag, og så ut vinduet. Det snør. Laver ned.

Det laver ned. Og datoen er i begynnelsen av november. Alt tyder på at det vil bli en lang vinter.

Det laver ned. Og datoen er i begynnelsen av november. Alt tyder på at det vil bli en lang vinter.

Jeg rynker på nesen.

Snø allerede i begynnelsen av november, dette kan bli en lang vinter.

Jeg drikker opp kaffen min, jeg har alt spist frokost, så jeg tar på meg treningsklær, lue på og tykk dunjakke, for jeg skal av gårde til treningssenteret og møte Sarah, min nye personlige trener.

Hjemmelaget Granola med naturell yoghurt er nam-nam til frokost. I dag var det dessverre siste ladning, og siden ovnen inntil videre er ødelagt, så får jeg ikke laget ny på en stund.

Hjemmelaget Granola med naturell yoghurt er nam-nam til frokost. I dag var det dessverre siste ladning, og siden ovnen inntil videre er ødelagt, så får jeg ikke laget ny på en stund.

Men ute er det nærmest ufremkommelig av snø. Ingen har brøytet. Det er glatt, og bakken utfor huset vårt er veldig glatt. Jeg er som bambi på isen, der jeg i sakte fart stavrer ned bakken mot busstoppet. Men halvveis nede, bestemmer jeg meg for å snu.

Mestringsfølelsen er på null. Jeg må lage en slagplan for hvordan jeg kan komme meg til treningssenteret, tenker jeg når jeg åpner utgangsdøra og tar meg inn. Jeg har åpenbart flyttet til et snøhull. Jeg går opp trappene og tar meg inn støvdøra, som henger foran stua. 

Der kommer en hannkatt meg i møte. Han synes de polske håndverkerne er nifse og våger ikke passere dem, så han blir inne.  

Jeg bøyer meg ned og klør han bak øret.

Definitivt. Jeg må finne en slagplan.

 

Sommerferie på Sunnmøre

                                                                                                            

                                                                                                            

-      Har du skadet foten din, du da? Den mannlige kelneren ser på skinna jeg har på min høyre fot. Vi er i Hallingdal. Med kjæresten støttende i min venstre hånd, har jeg stavret meg opp trappene til spisestedet i andre etasje for å spise lunsj på turen vår til Sunnmøre. På vei inn døra til restauranten, møter vi kelneren, som fortsetter: - Så kjedelig, da, midt i ferien og greier!

Jeg vet ikke hva jeg skal si, tenker at hadde det bare vært så vel, og smiler fåret mot ham før han snur seg rundt, går foran oss og viser oss et bord ved vinduet. Vi setter oss ned og får hver vår meny. Kelneren haster mot kjøkkenet for å hente to blå farris til oss.

Hva skulle jeg si, da? spør jeg kjæresten min. Det er en liten anelse av fortvilelse i stemmen min. Mestringsfølelsen er lik null.

- At du har hatt slag og at det er elleve år siden, sier han mens han studerer menyen og lurer på om han skal velge Cæsar-salat eller hamburger. 

- Men da må jeg akseptere det at jeg har fått slag, og styrke til å akseptere det jeg ikke kan forandre, det har jeg ikke enda, innvender jeg. Kjæresten min ser opp på meg, smiler og svarer at det går bra, og stryker meg over hånda.

To dager senere, vel fremme på Sunnmøre, bestemmer vi oss for å dra på hytta, som mamma og pappa i sin tid bygde. Nå har den ene broren min tatt over. Hytta ligger for seg selv på en halvøy, med utsikt til Sunnmørsalpene og den algegrønne fjorden bare noen meter unna. - Dette er en dag for utfordringer, tenker jeg mens kjæresten min girer ned og parkerer ved riksveien. Termometeret viser 29 grader. 

Første utfordring er å gå den bratte stien noen hundre meter ned til hytta. Med kjæresten min gående foran med en skulder for meg å holde meg i og all verdens med tid, kommer vi oss ned til hytta.

Den andre utfordringen kommer et par timer senere, da kjæresten min spør meg om jeg ikke vil bade. Jeg har badet i basseng på Gran Canaria og i sjøen fra den langgrunne sandstranden i Varberg, men dette er annerledes: Det er dypt, det er stein, det er tang og tare, og vonde koraller å gå på.

Jeg er forberedt, så både badedrakt og badesko er med i sekken. 

I vannkanten venter kjæresten min på meg, og han kan opplyse om at temperaturen i sjøen er bare 17 grader. Jeg bryr meg ikke, for her skal det bades! Jeg tar imot den utrettede hånda hans, og sammen går vi uti.

Bading blir det! Jeg er i vannet til det nådde skuldrene.

Nok et mål er nådd:

Jeg bader på hytta, min barndoms paradis! Mestringsfølelsen, som var så lav inne på en restauranten, er nå på topp.  

Veldig blid! Jeg greide det! Jeg holder kjæresten min fast, for jeg vet at jeg ikke ville klart meg på egen hånd. FOTO: Synne Glomsrød.

Veldig blid! Jeg greide det! Jeg holder kjæresten min fast, for jeg vet at jeg ikke ville klart meg på egen hånd. FOTO: Synne Glomsrød.

Etter badingen, lager jeg fisk og grønnsaker i aluminiumsfolie, som vi har på grillen. Jeg ser sur ut, men er bare konsentrert, med mestringsfølelsen på topp! FOTO: Bodil Mork Glomsrød.

Etter badingen, lager jeg fisk og grønnsaker i aluminiumsfolie, som vi har på grillen. Jeg ser sur ut, men er bare konsentrert, med mestringsfølelsen på topp! FOTO: Bodil Mork Glomsrød.

Snåsamannen: Hvorfor har du gitt opp?

Mitt krittbleke ansikt ligger rett mot hans snute i den store dobbeltsenga hjemme hos mamma og pappa.

Det er påske og jeg har tatt flyet nordvestover og hjem.

Han har vokst seg til en vakker engelsksetter hannhund. Brun og hvit mot lyseblått sengetøy. Yr heter han.

- Mamma ville sikkert gått bananas hadde hun sett at han ligger i sengen min, tenker jeg, og stryker Yr over hodet. Han sover nesten nå.

Jeg har unnskyldt meg og sagt at jeg er trett og vil hvile overfor foreldrene mine.  Klokka er ikke mer enn tre på ettermiddagen, jeg har gått trappa opp til soverommet mitt med Yr svinsende glad og lykkelig foran meg. Han stanser foran soveromsdøra mi, ser forventningsfullt på meg og venter på at jeg endelig skal greie å karre meg opp trappa og lukke opp døra.

Yr hopper lykkelig oppi senga mi, som ikke er oppredd fra i morges. Han tramper litt rundt for å finne den ultimate liggestillingen, mens jeg deiser ned ved siden av ham.

- Du er alltid glad og fornøyd, du, sukker jeg misunnelig.

Livet og dagene er grå, tenker jeg, med et innspill av svart.  Nå har Yr lukket øynene og sover.  Heldige deg, sier jeg lavt mens jeg klør ham bak øret.

Yr sovner nesten.

Yr sovner nesten.

For noen år siden var jeg blitt med pappa til Molde. Der hadde en veldig tålmodig svart og hvitfarget hundemamma passet på Yr, som enda ikke hadde fått navnet Yr, og søsknene hans. Pappa skulle velge ut hvilken valp han ville ha. Selv falt jeg umiddelbart pladask for det brune og hvite lille nøstet, som gang på gang forsøkte å krabbe opp på meg. Han ville åpenbart ha kontakt! Han var så sjarmerende! Pappa likte han åpenbart godt også, selv om han utad sa at den valpen skulle vi ha fordi ”ho Ragnhild vil ha han”. Det ble Yr som et par uker senere lå i kassen i bilen til pappa. Jeg var fornøyd, og pappa var fornøyd.

Brått ringer mobiltelefonen. Yr åpner øynene, gløtter halvdøsig på meg, mens jeg ser forskrekket ned på telefonen. Hvem i all verden kan det være da, nå når det er påskeferie og greier spør jeg halvhøyt Yr, som om han kan svare. ”Ukjent nummer” kommer opp i displayet. Men jeg tar likevel telefonen med et spakt: ”Hallo…?”

Stemmen i den andre enden av røret kremter, før mannstemmen sier med sitt nordtrønderske stemmeleie:

- Ragnhild, god dag. Det e hainn Joralf Gjerstad som ringer.

Jeg reiser meg halvveis opp og sperrer opp øynene: Det er selveste Joralf Gjerstad, mer kjent som Snåsamannen, som ringer til meg midt i påska, han som har fått hemmelig telefonnummer, har pensjonert seg og er utilgjengelig ! Til lille meg, som ligger hjemme på pikerommet sammen med familiehunden og er deprimert.

Snåsamannen er kjent for sine helbredende og varme hender, og aller mest, sine synske evner. Joralf har behandlet over 50.000 mennesker hjemme på Snåsa uten å ta en eneste krone for det. Ingar Sletten Kolloen skrev bok om ham i 2008. Boka ble en bestselger, og hele Norge ville ha en bit av selveste Snåsamannen.

Eldstebroren min ringte til meg den gang, og ba meg komme til hotellet der Snåsamannen bodde tidlig neste morgen.  Han var i Oslo for å promotere boka si. Broren min hadde møtt Snåsa-mannen i jobbsammenheng. Han hadde fortalt Snåsamannen om meg, hvorpå Snåsamannen hadde sagt at han gjerne ville møte meg.

Jeg er mer enn nervøs, da jeg i god tid tar en mørkeblå Mercerdes-drosje til hotellet i sentrum. Jeg skjelver ukontrollert i slag-siden, da jeg skal gå ut av drosjen med stokken på min friske venstre side. Vil jeg greie å gå inn i hotell-lobbyen? Jo, på sett og vis greier jeg det, der kommer eldstebroren min mot meg og gir meg en klem, før vi sammen tar heisen opp til 5. etasje og han viser meg hvor Snåsamannen bor henne.

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Jeg er så nervøs da forfatteren Ingar Slettan Kolloen åpner opp døra fra innsiden, en mann som vanligvis har en beroligende effekt på meg og får meg til å le, men ikke i dag. Min høyre fot vender seg bort fra meg, hele høyre side rister og jeg greier knapt gå. Jeg er veldig glad jeg tok stokken min, tenker jeg, uten den hadde jeg ikke klart dette.

Slettan Kolloen lukker døra bak seg og går, og vi er alene, Snåsamannen og meg.

Han sitter i en dyp stol med stokken sin mellom beina. Han er over 80 år og sliter med et kne. Han har verdens varmeste brune øyne, og unnskylder seg med at han hører så dårlig, derfor høreapparatet. For andre gang sier han at jeg må ikke være nervøs.

- Jeg vil alltid huske deg fordi du har opplevd så mye og ille, din unge alder til tross, sier han innledningsvis, før han spør meg om noe viktig:

- Hvorfor har du gitt opp?

Det er et menneske du må kontakte, sier han:

- Din behandling er helt nødvendig å gjøre sammen med vedkommende.

Hvem kan det være han tenker på, stunder jeg, kanskje fysioterapeuten min, som jeg ikke har hatt kontakt med på lang tid? Han understreker gang på gang at det vil bli tøft, det krever mye trening, men sammen vil vi greie det. 

- Og så må du ikke bli deprimert, sier han om igjen og om igjen.

Han tester foten min, gjør noen ting som fremdeles er uforståelige for meg. Gradvis blir jeg rolig, og det er en glad meg som munter går ut fra hotellrommet hans.

En uke etterpå ligger jeg rett ut i senga, orker ikke å stå opp.

Men nå ringer han til meg hjemme i påska, der jeg altså ligger i senga sammen med Yr klokka 3 om ettermiddagen.

Han sier han ofte tenker på meg. Han spør meg hvordan det går.

Jeg svarer, som sant er, at spasmene i armen er blitt verre igjen.  At armen krøker seg opp. Jeg vil for all del ikke fortelle ham at jeg er deprimert.

 - Kjinne du varmen? spør han.

Å kjenne det gjør jeg, jeg er glovarm i øvre del av armen. Spasmene forsvinner og armen som tidligere var krøket, henger slapt ned.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.


Etter hvert legger jeg på telefonen, og ganske ivrig går jeg mot soveromsdøra mens Yr søvndøsig strekker på seg.  Dette må jeg fortelle til mamma og pappa, tenker jeg, før jeg sakte går ned trappa i gangen.

I Snåsamannen møtte jeg et fantastisk menneske. Jeg følte hans varme hender. Jeg følte han så meg og problemene jeg slet med.  Enkelte mennesker har en evne som ikke kan forklares rasjonelt.

Men hvem er det Snåsa-mannen tenkte på, funderer jeg igjen mens jeg faller ned i en sofa med blikket festet på en skoddeklump rundt fjellet Hellandshornet.