Tilbake på Ullevål

Mamma og meg.

Mamma og meg.

- Dette ser veldig fint ut, det! Han kikker på skjermen og ser ned på meg og smiler.

Jeg ligger sidelengs stiv av anstrengelse på undersøkelsesbenken. Den kalde gelen mot min varme brysthud gjør at hårene reiser seg på armene. Han fører instrumentet over geleen som er smurt inn på brystet mitt. 

- Vær forsiktig, du er den første som har berørt arret mitt, jeg har ikke en gang tatt på det selv, hvisker jeg. Og ikke øverst, der er en klump mellom høyre og venstre side som ikke helt stemmer. Vær så snill, jeg føler at arret skal revne!

Han smiler, før han sier:

- Det går så bra, så.

Jeg er tilbake på Ullevål Sykehus denne formiddagen for å ta en sjekk av hjertet. Det blir tatt ultralyd. Hjertet fungerer utmerket.

Jeg ser på ham, den eldre legen. Jeg husker ham som den som tok bilde av hjertet mitt. Hva er det han heter nå igjen, tenker jeg. Jeg har jo vært til ham en titalls ganger før operasjonen, men hva heter han? Jeg kjenner han igjen av utseende, men hva er navnet? Jeg får øye på et navneskilt som henger på brystlomma hans.

Ja, stemmer, det er navnet hans, ja.

Jeg har vært hos ham før jeg tok hjerteoperasjonen, men jeg kunne ikke huske navnet hans den gang. Men jeg husker det nå. Jeg bare vet det. Jeg merker at hukommelsen min stadig blir bedre.

Vi snakker om hjertetrøbbelet og alt som har skjedd siden sist, at ringen rundt hjertet har grodd fint.

- Hjertet ditt fungerer som på et helt normalt menneske, og du vil leve til du er nitti år, avslutter han.

Jeg blir tatt av medisinene Losec, Marevan og Albyl-A. Nå er det bare anti-eplepsimedisinen og anti-depressiva som ligger igjen i medisindosetten, foruten to daglige dosene av Omega 3 tablettene Fri Flyt som pappa innstendig har oppfordret meg til å ta. Det reklameres for at de bidrar til å ”opprettholde hjernes normalfunksjon.”

Jeg kler på meg. Det går sakte selv om jeg skynder meg. Til slutt er jeg ferdig, og sammen med stokken Martinsen halter vi ut på gangen og møter venninna mi, som der har ventet på meg.

Jeg sier at jeg har veldig lyst å prøve om jeg når fram til Infeksjonsmedisinsk avdeling.

Ullevål er et stort sykehus, etasjene er mange, byggene likeså, og gangene er sirklete. Jeg lå på Infeksjonsmedisinsk i fem uker forut for hjerteoperasjonen, og det hadde vært fint å se igjen noen av de som arbeider der.

- Og tross alt, kollapser jeg over lengden som vi må gå er for lang, så er vi tross alt på et sykehus, smiler jeg.

- Kom igjen, vi prøver! sier hun.

Jeg er veldig glad da vi kommer ned i 1. etasje og nærmer oss infeksjonsmedisinsk. En glassdør må forseres, så enda en.

- Så rart, det er helt stille her, hvisker jeg til venninnen min som har stanset opp, før en dør går opp fra et pasientrom og en hvitkledd dame med mange brune krøller kommer gående full fart nedover gangen.

- Kan jeg gjøre noe for dere, sier hun, før hun ved andre blikk på meg stråler opp, og utbryter:

- Ragnhild! Er det virkelig deg? Nå ble jeg glad! Jeg hørte operasjonen gikk bra. Du ser så godt ut, og du går til og med!

Jeg forteller henne om Sunnaas og at jeg nå er innlagt ved Cato Senteret.

- Det her gjorde dagen min! avslutter hun før hun må løpe videre.

Jeg funderer på hvem som faktisk gjorde hvem sin dag når jeg haltende går ut derfra til en taxi som skal kjøre meg tilbake til Cato Senteret igjen.

Arret mitt nesten ti år senere.

Arret mitt nesten ti år senere.


Fysioterapeutens dom

Helgen før jeg blir skrevet ut fra Ullevål Sykehus. Jeg er på permisjon.  

Helgen før jeg blir skrevet ut fra Ullevål Sykehus. Jeg er på permisjon.
 

En ny hverdag tar til.

I spisesalen ser jeg med misunnelse på dem som har den friske hånden innetullet i en hanske og slik øver den svake armen. Tanken er å ha den svake armen med i alle gjøremål. Man må ha styrke i den svake armen for å kunne det, tenker jeg og ser molefonkent ned på min livløse høyrehånd.

- Skal du ikke livne til, da, sukker jeg.

Jeg vil ha besøk! Slusene blir åpnet og nå to måneder etter D-dagen renner det inn med mennesker. Å kunne rømme bort fra slagavdelingen sammen med mine venner er det jeg vil. Den ene etter den andre kommer smilende og sommerglade oppover til slagavdelingen med de deiligste matdelikatesser, Pradasandaler, de lager sommerbord i hagen bak sykehuset med skinke, salater, ja til og med vin får de smuglet inn på sykehusområdet i juli dette året.

-          Det smaker flybensin, sier jeg.

Den kvinnelige legen kommer en ettermiddag inn til meg på rommet mitt og sier det blir for mye besøk siden jeg blir sliten av det. Hun legger visse restriksjoner på antall besøkende, hvorpå jeg ser på henne med et irritert, blått blikk. Jeg vil høre vennene mine snakke om ting som jeg også hadde vært opptatt av før slaget, forstår de hvitkledte ikke at det er viktig? At jeg slik får tenke på noe annet enn medisiner og trening, og hvor bra jeg vil bli til slutt?

Når jeg i dag ser tilbake, skjønner jeg at hun hadde rett.

Jeg er rastløs etter å høre at jeg vil bli helt bra. Jeg har behov for å høre noen fortelle meg at det kom til å gå bra med meg, og at jeg kom til å bli helt frisk igjen. Jeg skal jo tilbake i jobb før jul. Fem dager før jeg skal forlate Ullevål Sykehus og dra videre til Sunnaas, tar jeg motet til meg og spør fysioterapeuten.

-          Hvor langt vil jeg komme? Vil jeg bli helt bra?

Hun stanser opp, ser på meg og sier:

-          Du har en hjerne som fungerer som før. Du vil lære deg å gå igjen, men aldri kunne løpe. Din høyrehånd vil falle rett ned og være uvirksom.

Det mørkner rundt meg.

Dette er ikke de ordene jeg vil høre, jeg vil høre at det kommer til å gå bra. Jeg knekker sammen i strigråt og hun må kjøre meg i rullestolen tilbake på rommet. Hvorfor sier hun det slik? Hvorfor viser hun slik en manglende diplomatisk evne? Hun burde sett at jeg er svak og tørstet etter å høre at jeg ble bra, hun kunne sagt at det var for tidlig å si, at jeg er ung og har mye potensial inne for å oppnå et best mulig resultat, at jeg bestemmer selv hvor langt jeg kommer til å nå.

Det hun sa brenner seg fast i hukommelsen min og gjør at jeg fokuserer mer på det som ikke fungerte, enn på den fremgangen jeg har hatt.

I det avsluttende tverrfaglige møtet får jeg oppmuntrende tilbakemeldinger. Markant og hurtig fremgang sett fra flere synsvinkler.

I utskrivningsnotatet står det:

”Hun har hatt god fremgang. I starten ble hun fort sliten. Er nå mer utholdende og kan trene i lengre perioder. Nå kan hun gå noen meter helt alene. Vanligvis forflytter hun seg i rullestol. Hun er treningsmotivert og vil gjøre mest mulig alene. Man har tilstrebet at hun får noe hjelp for å stimulere til bruk av syk side og å unngå spastisitet. Hun plages en del av redusert hukommelse og konsentrasjon. (…) Pasienten har den senere tid vært mer nedstemt. Hennes situasjon har begynt å gå mer opp for henne. Under hele oppholdet har hun vært på helgepermisjoner hos sin bror og har hatt stor glede av dette.”

Etter tre dramatiske måneder ved Ullevål Sykehus, er det klart:

Jeg skal til Sunnaas Sykehus.

Første tur utenfor Ullevål

Etter vel to måneder er jeg for første gang utenfor sykehuset.  

Etter vel to måneder er jeg for første gang utenfor sykehuset.
 

Jeg er redd.

Eldstebroren min triller meg ut til bilen, som står parkert utenfor sykehuset, plasserer meg foran i passasjersetet og ordner med bilbeltet. Jeg ser på han gjennom mørke solbriller.

-          Jeg er fryktelig redd, sier jeg til ham, denne gangen høyt.

 Jeg er redd for møte virkeligheten utenfor sykehuset. Redd for at noen jeg kjenner kan se meg. Redd for at det store og ferske hjertearret jeg har skal slås opp, så idiotisk det sikkert høres ut. Redd for smertene. Redd for å kjøre bil. Jeg er redd.

Jeg skal være med eldstebroren min på permisjon. For første gang på to måneder skal jeg igjen sette mine bein utenfor sykehusets område.

Vi kjører av gårde.

Eldstebroren min hadde kommet til avtale med fysioterapeuten etter lunsj. Vi har søkt om permisjon, fått den innvilget, og medisineringen er blitt lagt om.  Det er hermed slutt på morfinen. Huset hans er fullt av trapper. Det er en utfordring. Fysioterapeuten viser ham hvordan jeg best kan forflyttes i trapper. Hvordan et titalls puter bør være med meg til sengs og nøysomt plasseres når jeg ligger sidelengs, godt plassert mellom kroppen på den ene siden, og høyre arm og fot på den andre. Jeg får også med meg sprøyter med blodfortynnende, som skal settes i magen hver morgen.

Det er fint, klart julivær. Broren min kjører sakte, viser hensyn til smertene jeg føler i hjertearret. Vi stopper i sentrum. Han skal hente en dokumentbunke hjem i helgen, kommer snart ut igjen og vi kjører opp Bogstadveien. For første gang ser jeg alle leilighetene med balkonger. Jeg er spent og observerende, noterer eldstebroren min seg. Sterke inntrykk, mennesker, bevegelse og farger.

Vi svinger inn på gårdsplassen, og min svigerinne kommer løpende ned alle trappene og tar oss imot. Hun blir min nye assistent de morgenene og kveldene jeg har permisjon. Hun får ansvaret for å sette sprøytene i magen.

Dette skulle bli den første av mange helger jeg var på helgeperm sammen med broren min. Jeg sover mye i de helgene. En til to lurer i løpet av dagen. Men denne helgen ble mine gode venner invitert til middag. Herlig treretters middag. Det er mye latter, og en del gråt.

Jeg holder ut til klokka 23.

Rehabiliteringen begynner for alvor

I tiden jeg er innlagt ved Ullevål Sykehus, har jeg totalt fire fysioterapeuter. Dette er den første. Hun kom på besøk til meg da jeg var innlagt ved Slagavdelingen.  

I tiden jeg er innlagt ved Ullevål Sykehus, har jeg totalt fire fysioterapeuter. Dette er den første. Hun kom på besøk til meg da jeg var innlagt ved Slagavdelingen.
 

På sykehuset er det en nokså stor treningssal.

Jeg ruller bort til dørinngangen, og ser to fysioterapeuter som trener hver sin pasient. Benker, slynger, treningsballer. Blikket mitt trekkes mot julissollyset som skinner inn gjennom vinduet. Det gir rommer en varm aura, som gir meg lyst å trille innenfor.

Trening med fysioterapeut står på plakaten hver eneste dag, noen ganger to ganger om dagen. Men jeg orker nesten ingenting.  Kontrasten til mitt fysisk aktive liv forut for slaget kunne knapt være større.

Få slagrammede er så trøttbare og blir så sliten som du, sier sykepleierne til det at jeg stadig må sove.

Trøttbarheten kalles for fatigue, skulle jeg senere lære at det het. Det betyr en overveldende mangel på energi og et enormt behov for søvn. En redusert utgave av meg forut for slaget og nesten to måneder i sykehussenga på Ullevål Sykehus, har satt sine spor. Jeg er bare 50 kilo fordelt på mine 170 cm, og jeg må veies på legevisitten.

For første gang i livet er jeg for tynn.

Jeg begynner sakte, men sikkert å ta de første stegene tilbake til det gamle livet mitt. Jeg lærer å sminke meg på nytt ved å bruke venstre istedenfor høyre hånd, og resultatet blir at jeg ser ut som en karnevalsdronning.

Når jeg pusser tennene, lærer jeg å bruke begge hendene. Tanken er at den lamme høyrehånden skal være med i alle gjøremål. Jeg som hadde vært høyrehendt tar blyanten opp med venstre hånd og forsøker å skrive opp ting som må handles på handlelista som jeg skriver til min personlige shopper:

Lista ligger foran meg.

Fem par strømper Steen & Strøm.

T-skjorte som er høy i halsen.

Hvit linbukse.

Barberhøvel.

Sommer trekant-bh.

Joggebukse.

 

Papiret glir unna.

Jeg forsøker å holde det fast med den lamme høyre hånden, men det går dårlig. Skrivingen går sakte, og det som blir rablet utover papiret ser ut som kråketegn. Molefonkent ser jeg ned på handlelista jeg har skrevet. Skjelvende håndskrift. Rare og bortimot uforståelige bokstaver.

Jeg hadde en gang en pen håndskrift.

En annen utfordring er hvordan jeg skal få på meg bh-en? Løsningen er først, mens bh-en ligger i fanget, å hekte på låsen med en hånd. Jeg får etter litt styr det til med min ene hånd for deretter å dra bh-en over hodet som en genser.

Det går bedre etter hvert.

Noe annet er at høyre arm, den dårligste, alltid skal først. Hvis ikke er det helt umulig å komme videre, enten det er å få på seg tøy eller ryggsekk. Det går fort inn som en av vanene mine.

Av uverdige forhold, så greier tynne meg fremdeles ikke å dusje alene denne sommeren. Jeg må ha en hjelper med meg. Men jeg begynner å snike meg til å rulle på do alene. Jeg får flere advarsler fra sykepleierne, og en gang faller jeg fra rullestolen nedi søppelbøtta. Jeg slår meg ikke, men jeg rekker ikke opp til knappen på veggen som tilkaller hjelp, så jeg må vente på at noen skal komme. Jeg holder imidlertid fram rampestrekene for det.

Men dusje kan jeg altså ikke gjøre alene.

Ikke ennå.

Stadige gjentakelser er min måte til å gjenlære å lese og forstå, skrive og snakke igjen. 

- Han går sakte, leser jeg.

- Hvordan går han? spør ”logopeuten”.

- Sakte, svarer jeg.

”Rabarbra”, leser jeg høyt ut fra papirene hun har med.

Jeg får håpe at neste gang jeg trenger ordet, så er det inne i hodet mitt slik jeg slipper å si ”aaah”. Det er nemlig det som er det typiske for min afasi. Ikke noe ord dukker opp i mitt hode. Det føles tomt.

Jeg var på vei, men veien fram synes uendelig lang.

Hjerteoperasjonen

-          Ragnhild, hører du meg?

Mannsstemmen kommer langt bortenfra.

Jeg gløtter med øynene.

Jeg befinner meg i et lyst, stort og moderne rom, nærmest som en sal. Mannspersonen, som står overfor meg, fremstår som i tåke.

Han er utydelig.

Er jeg død? Eller er jeg levende? 

Jeg tror jeg må være i live. Jeg sitter så definitivt ikke på en sky sammen med engler, kikker ned på verden og hva menneskene der sysler med.

 Mannsstemmen gjentar:

-          Hører du meg?

Jeg prøver å fokusere blikket på han der han står ved sengen min.

- Ja, jeg hører deg, sier jeg svakt, og nå fremstår han som klar og tydelig.

Det er kirurgen som snakker. 

-          Det har gått bra, sier han.

Det har gått bra! Jeg kjenner jeg kan endelig puste ut, før jeg spør ham:

-          Klaffen, da, har du skiftet klaffen?

Han svarer nei, det har jeg ikke.

Jeg smiler bredt! Jeg blir lettet over at jeg først av alt er i live. Dessuten at han har fjernet endokardittene, og det uten å måtte skifte hjerteklaffen. Jeg sukker lykkelig før jeg sovner inn igjen.

Den russiske ruletten har altså gått fint.

Da eldstebroren min kommer til Ullevål noe senere, møter kirurgen ham og følger han inn på kirurgisalen og fram til sengen min.

Ifølge broren min, ser jeg ut som et romvesen med slanger overalt på kroppen.

Kirurgen forklarer at mitralklaffen var sterkt skadet. Han har operert inn protese som tetter lekkasjen. I løpet av tre måneder vil vev omkapsle protesen. Han sier jeg slipper å bruke marevan, såkalt rottegift, utover de neste seks månedene.

Min kirurg har vunnet  den risikofylte kampen mot endorkarditten og reddet livet mitt.

I ettertid har jeg sett filmopptak fra en tilsvarende operasjon, som den de utførte på meg. Sett hvordan kirurgene brutalt  bruker bor for å dele brystbeinet, en jekk  for å holde det fra hverandre og gi dem arbeidsrom. Jeg har sett hjerte- og lungemaskinen, som pustet for meg da hjertet ble slått av. Og videre at de puttet is i hjertet mitt for å kjøle det ned. Jeg vet at det er alltid en viss fare for hjerterytmeforstyrrelser og endog slag, foruten døden, da.

Den dagen i slutten av juni, føler jeg at det var en hånd om hjertet mitt.

De har reddet livet mitt.

Sammen vant vi slaget om den russiske rulletten.

Dagen etter fjerner de oksygenmasken. Alle slanger til hjertet er borte, unntatt pacemakeren. Jeg blir deretter flyttet til et eget rom.

 

Sittende i vanlig stol. Merk Marimekko-boka i fanget til storebroren min.  

Sittende i vanlig stol. Merk Marimekko-boka i fanget til storebroren min.
 

Når jeg kommer til meg selv, setter pleierne meg over i en vanlig stol, slik at jeg skal spy opp rester av spytt som har samlet seg i lungene. Jeg føler meg elendig. Håret mitt er seigt og umulig å gre etter operasjonen. Til tross for at jeg får store doser morfin, gjør det veldig vondt i brystet. Jeg har aldri kjent lignende smerter før. For andre gang sitter jeg nå oppreist i stol, riktig nok medtatt, når eldstebroren min kommer.

-          Jeg er kvalm! Jeg må spy!  klager jeg. Og hvorfor tvinger de meg til å sitte oppreist i en stol?

Men likevel er det en glad meg som eldstebroren min ruller ut i den varme sommersola.

Jeg kjenner at bakterien er ute av kroppen og at jeg var feberfri.

Kroneisen med jordbærsmak har aldri smakt så godt.

Nyoperert og veldig, veldig glad,  

Nyoperert og veldig, veldig glad,
 

Jeg sier, og denne gangen er det ingenting som er mer sant enn det:

- Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

Jeg oppsummerer på den 47. dag etter nullpunktet:

- Nå er alt negativt lagt bak oss, dikterer jeg.

Etter en uke på Step Down-avdelingen og sju uker etter D-dagen, da jeg fikk slaget, var meldingen klar: Jeg skal overføres til Geriatrisk Avdeling på Ullevål, det vil si avdeling for behandling av sykdommer hos eldre mennesker.

 

 

 

 

Årets lyseste døgn

Jeg ser alvorlig på legen min.

-       Du mener, o-p-e-r-a-s-j-o-n?  Nå? Altså, i morgen tidlig?

Ordene kommer sakte ut, nærmest nølende.

Legen min nikker.

- Operasjonen er blitt fremskyndet, sier han.

Det er helt stille i rommet.

Ikke en gang pencilinen på sin vei inn i kroppen min via veneflonen lager lyd. Jeg har fått dagens første pencilindrypp da han stakk hodet inn døra.

- Vi får ikke ned feberen, fortsetter han, og forteller at de har vært uvillige til å operere tidligere siden det var stor risiko for at noe mer kan løsne fra hjertet og ytterligere skade hjernen. Nå er jeg sterk nok.

Jeg blir redd, og da legen min går ut igjen, ringer jeg til eldstebroren min.

Jeg hikster inn i telefonen.

-       Det skjer i morgen, sier jeg gråtkvalt, da skal de operere meg i hjertet.  Han kaster det han har i hendene, kjører litt fortere enn normalt opp til Ullevål og kommer andpusten inn på rommet mitt.

Han har gått raskt fra parkeringsplassen.

Nå sitter han på sengekanten min, snakker trøstende om at sannsynligheten for at det går fint, er stor, og når kong Harald har gjort den samme operasjonen med glans, så greier jeg å gjennomføre den samme.

Han får meg til å le gjennom tårene.

Men han må tilbake på jobb.

Hjertekirurgen, som skal operere meg, kommer innom rommet mitt etter at eldstebroren min har dratt.  Presenterer seg.

Han må ha min godkjennelse til å foreta hjerteoperasjonen. Forteller at til sammen er de seks mennesker som skal forsøke å redde livet mitt. Det er foruten han selv, en annen kirurg, en anestesilege, to operasjonssykepleiere og en ingeniør.

-       En ingeniør? spør jeg og sperrer øynene opp.

-       Han skal styre hjerte-lunge maskinen, sier han.

Blåøyd, vestlandsk og lavmælt, lener han seg mot en vegg, og sier videre:

-       Å operere hjertet er i ditt tilfelle langt fra ufarlig på grunn av betennelsen. Mer kan løsne og sette av gårde mot hjernen.

Han puster inn før han sier:

-       Operasjonen er som å spille russisk rullett.

Sa han virkelig det? Russisk rulett! Han sammenlikner operasjonen med russisk rulett, med livet som innsats! Seks patroner i pistolen, sette pistolen til panna, vite at det er en sjettedel sjanse for at jeg overlever.

16, 6 prosent.

Himmel, da!  Hva er det kirurgen sier! At det er langt mindre sjanse for at jeg overlever enn dør!

Han går.

Jeg stirrer i taket. Skulle ønske der var stukkatur og rosett som det er i leiligheten min i Schweigaardsgate. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var der, ikke her, at ingenting av dette har skjedd.

Endorkarditt. Hjerteoperasjon. Russisk rulett.

Jeg får vanskeligheter med å puste.

Hyperventilerer.

Russisk rulett! Et sjansespill.

Selvsagt har jeg gitt ham tillatelse til å foreta operasjonen før han forlater meg. Jeg har i realiteten ikke noe valg. Alternativet er å dø av at streptokokkene spiser opp hjertet mitt. 

Det er begrunnet frykt for at dette kan løsne og forårsake ytterligere embolier. Pasienten er godt informert om inngrepet art og risiko”, skriver kirurgen i min journal.

Angsten for å dø overvelder meg.

Jeg som for kort tid siden hadde lengtet etter å få dø er nå redd for det samme.

Jeg blir liggende å fundere. Hvis noe løsner under operasjonen og mer setter seg fast i hjernen, hvis hjerneskaden blir større enn den er, hvis jeg blir liggende som en grønnsak bortgjemt på et sykehus, hvis en må bruke maskin for å holde liv i meg … Jeg orker ikke tanken og tar fram telefonen for å ringe til mamma og pappa. De to vil være ansvarlige for at  knappen eventuelt skal skrus av hvis den russiske ruletten ender feil.

Det er mamma som tar telefonen, men de tar hver sitt telefonrør etter hvert, slik at de begge kan prate med meg på samme tid. Stotrende, og jeg bruker lang tid på å finne ordene, men spørsmålet mitt kommer klart og tydelig ut:

-       Lover dere å gi deres tillatelse til å skru av respiratorene hvis operasjonen er mislykket? Hvis jeg faller i koma skal jeg ikke holdes kunstig i live?  spør jeg.

Spørsmålet mitt etterlater en larmende stillhet i telefonrøret.

Jeg kan tenke meg at for dem er det vanskelig at den yngste av fire søsken, selve lisjetausa, spør om deres tillatelse til å få dø.

Til sist kommer det:

-       Ja, det vil vi.

Etter litt småsnakk, legger vi på.

En lettet meg tar knappen og styrer ryggstøet i sengen tilbake. Jeg er sliten og må ligge langstrakt og prøve finne ro.

Beslutningene ved Ullevål skjer raskt.

Skytingen av den russiske rulletten skjer altså i morgen tidlig, klokka åtte.

Kirurgen kommer og snakker med meg flere ganger. Siste gangen han kommer innom meg på rommet mitt, sier han at han håper å kunne unngå å fjerne hjerteklaffen. Hvitkledt lener han seg mot et stativ som står der. Det er 40 prosent sjanser for dette, sier han, men det forutsetter at skadene på klaffen ikke er for store.

Jeg blir helt rolig  og tenker at jeg skal opereres i morgen. Men sjansen er stor for at jeg ikke våkner opp igjen. Jeg skal opereres om mindre enn 24 timer, det vil føre til at ventetiden blir kort. Kortere ventetid til jeg skal skyte kula i den russiske rulletten. Jeg er glad for at kirurgen brukte bildet om den russiske rulett. Jeg forstår i alle fall alvoret og faren.

Klokka er halv tre om ettermiddagen. Jeg blir trillet opp på hjerteavdelingen, forbi pasienter og gjennom slitte ganger opp til den nye hjerteavdelingen.

Klokka åtte kvelden før får jeg en innsovningstablett etter å ha blitt dusjet av en pleier.

I morgen skal det skje.

Jeg er rolig.

Jeg sovner inn. 

Det er årets lyseste døgn.

Fem uker siden slaget: Lengsel etter døden

Mye besøk på mitt rom i dag! Jeg har pyntet meg med rosa ullgenser over sykehusskjorta.  

Mye besøk på mitt rom i dag! Jeg har pyntet meg med rosa ullgenser over sykehusskjorta.
 

Jeg får besøk av fysioterapeuten  igjen, denne gang i følge med ortoped. Ortopeden tar gipsavstøpning av foten min for å lage to skinner. Den ene til bruk om dagen, den andre til bruk om natta.

- Skinnene skal hindre kompresjon, sier ortopeden.

Ute sommerregner det.

Eldstebroren min kommer inn døra litt før klokka 12. Han skal være med på dagens legevisitt. Han er våt på skoene etter å ha gått ute.

Noe forsinket, kommer legen.

- Du har hatt feber den siste uka og derfor har vi gjort  noen ekstra undersøkelser, sier han. Det viser seg at med slaget har også streptokokkbakteriene truffet nyre og milt.

- Det er ikke gjort noe skade her, beroliger han.

Han forteller videre at han etterpå skal ha møte med hjertespesialistene:

- Mye tyder på at du slipper å gjennomgå operasjon og skifte av klaff, og at den ”konservative” behandlingen med pencilin vil bli fullført, avslutter han.

Legen haster videre, men noe senere kommer han tilbake. Han har nyheter fra konsultasjonen mellom legene:

- Du vil bli hjerteoperert i høst og klaffen vil bli skiftet ut. Dette fordi det er sannsynlig at hjertet vil vokse, sier han.

Operert i hjertet! I høst! Det er jo lenge til! Skal jeg gå i flere måneder og vente på å bli operert?  

Jeg ser for meg et kjempestort hjerte.

Kommentar etter krigsråd med broderen er at er det er svært bra at utredningen av hjertet har vært så grundig. Og dessuten, - Til høsten vil du være vesentlig sterkere, sier han.

Uansett skal framgangen vedvare, skrev han optimistisk i Marimekko-boken min.

Men jeg er enda tristere i dag enn i går.  Ettersom situasjonen har begynt å gå opp for meg, har jeg til tider vært mye trist. Da broren min går, faller jeg ned i melankoli.

Jeg kan ikke bevege høyre fot og høyre arm. Ikke  snakke. Jeg kan ikke en gang gå på do. Jeg som for bare måneder tilbake var en aktiv og ressurssterk kvinne. Nå er jeg ingenting. Er dette noe liv? Og attpå til, så skal jeg hjerteopereres!

For tretti år siden ville de ha tatt rullestolen og meg som slagrammet og stuet den inn i et hjørne på et sykehjem. Kanskje jeg ville ende opp sammen med Ågot på åtti og Leif på 83. Jeg er virkelig for ung til det, føler jeg, og hva med å kjøre fort i bil? Gå fort gjennom gatene i Oslo, eller løpe med vind i håret! Som jeg savner å løpe!

Jeg skulle ønske at jeg hadde levd før penicilinet tid. Da ville jeg dødd.

Kan jeg ikke bare få dø.

 

 

Norsk Pasientskadeerstatning

Det var ikke nok et slag, heldigvis, men bare et epilepsianfall. Årsaken til epilepsianfallet er at såret i hjernen er nytt, forteller de meg.

Framgangen holder fram. Jeg greier å komme meg opp av sengen og reise meg over mot gåstolen for første gang.

Jeg står uten støtte, og vil gjerne gå!

Jeg reiser meg ved egen hjelp fra sengen både om formiddagen og likeså ettermiddagen.

Jeg har flere korte og gode øvingsturer, skriver eldstebroren min i Marimekko-boken.

Legen min sier at i et eventuelt søksmål mot Norsk Pasientskadeerstatning, så er det i mitt sykdomstilfelle gode muligheter for at jeg er berettiget erstatning. Det kan foreligge behandlingssvikt enten hos min fastlege, eller Ullevåls øyenavdeling. Eller det kan være begge to.

Det er ikke krav om at behandlingssvikten skyldes uaktsomhet, og erstatning kan være berettiget uten at noen kan lastes for at skaden er oppstått. Det er tilstrekkelig at sammenhengen mellom skaden og behandlingen er sannsynlig, og dersom skaden er særlig stor eller særlig uventet, som i mitt tilfelle, er den berettiget erstatning, selv om det ikke foreligger behandlingssvikt.

Viktigst av alt:

Han sier det er en misforståelse å se på en slik søknad om erstatning fra NPE som illojalt overfor egen lege. Alle som behandler pasienter kan risikere å få en sak imot seg, og det behøver ikke å sette vedkommende i dårlig lys. I mange tilfeller gis erstatning som følge av objektivt ansvar, uten at vedkommende behandler kan klandres.

Det er ikke illojalt overfor fastlegen min, altså.

 

 

Epilepsianfallet

Fysioterapeuten kommer hvitkledt, lys og fager inn til meg etter frokost.

Gledesstrålende spør jeg henne om noe, kanskje det er hvordan hun har hatt det i helgen, eller hvordan det var på det kurset på fredag som hun har vært på, jeg husker ikke.

Brått føler jeg meg uvel, tar ned sengeryggen og forsvinner inn i et mørke. En kort stund, 15 sekunder eller der omkring, er jeg borte.

Besvimer.

Det  hele må ha sett ganske nifst ut,  for fysioterapeuten ringer på en sykepleier. Det tar åpenbart tid før en sykepleier kommer. Fysioterapeuten trenger hjelp nå, umiddelbart, og springer ut i gangen for å finne hjelp.

Da jeg kommer til meg selv,  er fysioterapeuten ikke lenger alene.

Jeg forstår i en kort stund ikke hvor jeg er og jeg kjenner ikke henne igjen.  Tenk, jeg kjenner ikke fysioterapeuten igjen!

Det er en lite morsom opplevelse, som aller mest minner meg om hvordan det føltes da jeg gråt meg bort som barn, da jeg besvimte fordi jeg ikke trakk inn luft når jeg hylgråt, hvordan jeg våknet opp og hvor sløv og døsig jeg var i etterkant.

Nå har jeg har fått mitt livs første og eneste epilepsianfall.

Jeg blir sendt til den ene og andre av store medisinske undersøkelser. Er stadig  på full fart rullende i sengen, blir skjøvet fremover av en pleier, gjennom gangene.

Til hjertemedisin, der jeg blir undersøkt. Videre til hjernemedisinsk, det heter sikkert ikke det, men de gjør uansett EKG og MR-fotografering av hjernen.

Jeg er romvesenet ET, innbiller jeg meg, med alle elektrodene sykepleierne fester til hodebunnen min før jeg skal ta EKG. Det er eplepisianfallet som nødvendiggjør EKG. Selvsagt er det epilepsianfallet.

EKG er en måling av elektronisk aktivitet slik de hvitkledde skal få informasjon om omfanget av skaden i hjernen. Et tyvetalls ledninger rundt omkring på hodet blir koplet til en liten boks, som igjen blir koplet til en datamaskin.  Det gjør ikke vondt, men jeg blir irritert er på all gelen de smører på hodet mitt.

Det  påskynder en hårvask, og jeg som gikk gjennom dusjhelvetet med påfølgende soving i går.

Hårvask er definert ikke en av ukas favoritter. Jeg blir så sliten, så sliten av det.

Men uansett mange og store undersøkelser: Legene ønsker å finne ut om ytterligere noen endorkardittjævler har løsnet fra hjertet, tatt veien mot hjernen og utløst nok et slag.

Jeg venter spent på resultatet.

 

 

 

 

 

Første gang ute

Ellevilt møte med min eldste brors hunder. Nevøen min til venstre.

Ellevilt møte med min eldste brors hunder. Nevøen min til venstre.

I dag bestemmer eldstebroren min seg for å ta meg med ut i friluft for første gang.

Jeg er livredd.

På meg har jeg det mellomblåe fatlet, som søsteren min har sydd til meg. Jeg bruker det istedenfor det  lyse rosa som den kvinnelige fysioterapeuten ga meg. Det er for å spare skulderen, forklarer hun til meg.

  • Du skal unngå kontraksjon, supplerer søsteren min.

Jeg skjønner ikke hva kontraksjon er for noe, men skjønner at det er noe som gjør vondt i skulderen.

Vi tar på en lang og kosete bukse siden broren min og jeg skal ut. Jeg merker at buksa er blitt vid på disse ukene.

Jeg karrer meg fast i rullestolen og stoler på at han vil passe på meg hvis noe fælt  vil skje.

Broren min triller rullestolen trygt av gårde. Når jeg kommer ut, kjenner jeg at luften stryker meg ømt på kinnet.

Det er mildt, fint maivær.

De elleville engelsk setterne hans venter på at vi skal komme trillende, like glade for å se meg som før jeg fikk slag! Og om de merker at jeg sitter i rullestol og er lam i halve kroppen, så viser de det  i hvert fall ikke.

Men turen ut tar raskt slutt.

Vi blir overrasket av skybrudd med hagl og torden.

- Ragnhild setter pris på naturkreftene, noterer eldstebroren min i den rødblomstrete Marimekko-boken min.

 

 

 

Telefon fra pappa

Ja, der er liv!!! Så lykkelig! Jeg går, jeg går! 

Eldstebroren min noterer i Marimekko-boka at idet jeg får hjelp av pleier til og en stol, er det kraft i høyre fot! Etter snart tre uker, går jeg mine ti første skritt! 

Stor glede og ditto jubel!!!

Jeg kommer kanskje til å fri meg fra rullestolen!

Nå skal jeg kanskje gå normalt igjen.

Kanskje! 

Etter middag ringer pappa.

Han forteller at han har snakket med den lokale veterinæren, som også er opprørt over det som er skjedd med meg. Også dyr kan få endokarditt, sier pappa. Han siterer veterinæren, og sier endokarditt høres ut som en risling i en bekk ved siden av hjertelyden.

  • Du vet hva det er når du har hørt det en gang før, avslutter pappa.

Jeg sovner, men blir vekket av at det banker på døren og ”logopeuten” kommer på besøk.

Jeg skal liker godt at ”logopeuten” kommer innom, for hun kommer på flere besøk i ukene som kommer. Jeg kaller henne for det, logoped kom ut som logopeut. Hver dag finner jeg fram til flere ord, i monotont stemmeleie. Av og til blander jeg sammen, som ”logopeut”.

Sunnmørsdialekten har begynt å melde seg igjen og ta over for bokmålet som hittil har preget de få ordene jeg finner fram til. Men jeg vil at andre skal fullføre setningene mine.

  • Aaaaaaaaahh, sier jeg.

”Logopeuten”  lar seg ikke lure av mine aaaaaaahh. Hun vil ikke fullføre setningene mine, men krever at jeg skal finne ordene selv. Hjernen min må arbeide mer.

Jeg tenker stadig på fastlegen min, NPE og telefonsamtalen med pappa i dag.

Vil det være illojalt mot fastlegen min å søke om erstatning?

Men mest av alt,  så er der er liv i musklene i høyre ben.

Ti stegs gange.

 

 

 

 

Vil jeg gå igjen?

Mamma, yngstebroren min og meg.  

Mamma, yngstebroren min og meg.
 

Spørsmålet rir meg som en mare.

Legen min forteller hva den mannlige professoren og overlegen, som på avstand har observert meg, har sagt:

”Ragnhild kommer til å gå igjen!”

 Jeg blir ubeskrivelig glad! Tenk at den erfarne overlegen mener jeg kan gå igjen!

Jeg er jo svært urolig og bekymret for høyresiden, for å si det mildt, men den mannlige overlegen har sett mange slagrammede de siste årene. Kanskje det er håp om at jeg skal kunne gå igjen likevel? Jeg tror bestemt at det er overlegens ord om at jeg kommer til å gå igjen som gir meg energi og godt humør!

Eldstebroren min sier det er fremgang i talen min.

Og så mener legen min at jeg skal søke om pasientskadeerstatning.

Er det en sammenheng mellom det at jeg mistet synet i fem minutt og besøket mitt på Ullevål Sykehus, og det faktum at jeg fikk slag? Og fastlegen hadde ikke lyttet på meg før jeg blir innlagt ved Louisenberg Sykehus, har han vel? Det står svart på hvitt i journalen min.

Jeg er blitt slått helt tilbake på grunn av en legetabbe, det har jeg, men likevel så veier hensynet til fastlegen min tungt. Jeg kan jo ikke melde ham inn for Norsk Pasientskadeerstatning? Kan jeg det?

Jeg får noe å tenke på.

Men nå er jeg er sliten og må sove igjen. Hjernen er kapslet inn, føles det som.

Den har nok med å lege seg selv.

 

 

 

 

Skal ikke høyresiden snart livne til?

Jeg blir bundet fast. Hunden går fri. Deilige sommerdager på hytta.  

Jeg blir bundet fast. Hunden går fri. Deilige sommerdager på hytta.
 

Nesten hver dag sier eldstebroren min til meg at det som er skjedd, er skjedd. Nå må jeg se fremover.

Alltid fremover, aldri bakover. 

 Jeg kan ikke bli bitter.

Han noterer også i Marimekko-boka mi at jeg har begynt å kunne diagnosen min. Jo, jeg føler at jeg kan diagnosen min. Hvis noen kommer tilfeldigvis forbi og spør meg om hvorfor i all verden jeg ligger der, på sykehus, så kan jeg svare:

-          Jeg har fått et endokardittbasert slag.

Jeg er veldig opptatt av nettopp det, at jeg har fått et endokardittbasert slag.

Men jeg har en tiltakende uro, skriver broren min videre i boka. Kommer det ingen krafttegn fra høyre side av kroppen? For det er så ille å ha blitt lam og pleietrengende, være helt lam i hele høyre side. Skal ikke høyresiden snart livne til? Jeg må jo snart gå igjen. Og løpe!

Før jeg fikk slag, var jeg en walker. Ta trappene, dropp heisen, sier mamma. Og jeg gjør som hun sier, tar trappene. Jeg spiser massevis av grønt, mørkt brød, fisk, vilt og kylling, og ikke minst: det skal være hjemmelaget og laget fra grunnen av.  Og så trener jeg naturligvis. Håndballen legger jeg på hylla i begynnelsen av tyveårene, men jeg har begynt med aerobics. ”1-2-3 – åååh, kom igjen!” Og så løper jeg.

Jeg MÅ jo løpe igjen, jeg!

Jeg er trett.

Mine kveldsord, med blikk på foto av meg og engelsk setteren vår på veggen:

- Jeg skal bli frisk! Dit på fjellet, dit skal jeg tilbake!

 

 

To uker etter slaget: Min lille verden

 

”Hun har nå på flere måter blitt betydelig bedre. Hun er i dag alment ganske kjekk, infeksjonen virker å være under kontroll. Hun er fremdeles komplett paralytisk i høre arm og bein – jeg får ikke fram en eneste bevegelse her. Hun har nå helt normal impressiv språkfunksjon. Hun kan også lese, f.eks. leser hun alt som står på navneskiltet mitt, inkl. tallene med bitteliten skrift. Derimot har hun en ganske uttalt ekspressiv afasi. Hun er fåmælt, svarer ofte med enstavelsesord. Når hun prøver mer avanserte setninger kan hun forbytte ord eller bruker omskrivninger, forenklinger. Skjønner selv at hun bruker feil ord. Mentalt virker hun kanskje noe avflatet; tidligere i forløpet har hun grått mye. Det har altså skjedd en klar bedring, men hun har fremdeles et svært utfall framfor alt med moderat ekspressiv dysfasi og nærmest komplett hemiparalyse (=halvsidig total lammelse). Hun er så ung og har et klart potensiale for forbedring gjennom intensiv opptrening,” skriver tilsynlegen i journalen min.

I dag besvimte jeg under dusjing.  

Jeg synes det er nedverdigende å skulle tisse eller bæsje på bekken. Og like nedverdigende er det i rullestol å bli dusjet av en pleier en gang i uka. Jeg er naken foran et fremmed menneske! Dusjingen fører til at jeg må sove i tre timer etterpå. 

Jeg sover mest.  

Eldstebroren min noterer i Marimekko-boka mi at jeg så smått har begynt å uroe meg over at det ikke er tegn til kraft i høyre side.  

Jeg føler melankoli, skriver han, før han avslutter:

Det er viktig å være trist av og til. 

Tiden går så fort. Jeg får ikke ta imot besøk annet enn fra den indre kjerne, det vil si familien og de aller nærmeste vennene, men for meg er det mer enn nok.

Verden krymper sammen rundt min seng. Fokuset mitt er på pleierne, hvem som er pene eller ei, og hvem som er den hyggeligste. Og legen naturligvis, som kommer på sine daglige visitter. 

 

Biljardkulen

Jeg dagdrømte mye tilbake til barndommens gode dager. Det var alltid sol og alltid lykke.  

Jeg dagdrømte mye tilbake til barndommens gode dager. Det var alltid sol og alltid lykke.
 

Hun sier selv hun har betydelige konsentrasjonsvansker og er for eksempel ikke i stand til å lese”, skriver legen i min journal.

Jeg er nå flyttet fra den supermoderne hjerteavdelingen på toppen av Ullevål Sykehus til et nokså gammelt og slitt enerom i første etasje. Jeg får imidlertid følelsen av at de er like flinke her som på hjerteavdelingen. Jeg skal fortsatt få den beste hjelp og er fremdeles i trygge hender. Alle dingser som de opererte inn for en uke siden blir inn nå fjernet. Jeg aner ikke hva dingsene er, var det noen som sa noe om pacemaker?

Sykepleieren kommer med medisinen min, som hun skal gjøre flere ganger per dag. Smilende og glad med stativet rullende foran seg, kobler det fast og setter på en pose med blank væske. Det er min penecilin.

Diagnosen begynner sakte, men sikkert å sige inn. Har jeg virkelig fått dette rare, men fryktelige fenomenet, som de kaller for slag?

Jeg prøver å lese hva som står på forsiden til magasinet Elle, men bokstavene hopper og jeg greier ikke sette dem sammen til ord. Panikken tar meg: Kan jeg ikke lese lenger?

Jeg sover store deler av tiden, men når jeg er våken må jeg konstatere at halve meg er død.  Eldstebroren min har på spørsmål gjenfortalt diagnosen ti ganger. Jeg er like interessert hver gang. Har jeg virkelig fått et stort sår i hjernen på høyre side, like bak øret?

Jeg tenker på drømmen jeg så ofte hadde som barn og ungdom. Den mørke biljardkulen som så sakte kommer rullende mot meg.  Det er stille, lyst og plettfritt rundt den, før kulen kjører seg fast. Alt blir kaos og rot.  Er drømmen et forvarsel mot det som skal komme?

 Etter at jeg fikk slaget, har jeg ikke hatt drømmen om biljardkula.

På flyttefot

- Hit skal du tilbake! Dette bildet fra året før jeg fikk slag, blir klistret opp på veggen rett foran meg.  

- Hit skal du tilbake! Dette bildet fra året før jeg fikk slag, blir klistret opp på veggen rett foran meg.
 

Jeg flytter fra overvåkingen på Hjertemedisinsk til Infeksjonsmedisinsk avdeling. Legene er fornøyde med at hjertefunksjonen er stabilisert, - og lettet over at de slipper å operere i denne situasjonen, sier de til eldstebroren min.

Jeg befinner meg stadig i en glassboble, men jeg forstår at det ikke lenger er overhengende fare for at jeg skal dø siden de flytter meg til en annen avdeling.

På mitt vis har jeg uttrykt ønske om hårvask siden lørdag. Jeg har prøvd tørrvask, men synes ikke det virker noe særlig. Håret forblir like fett. Derfor tar sykepleieren meg opp for å dusje.

Det er et sjokk.

Hun må løfte meg oppi rullestolen. Jeg kan knapt sitte, og plutselig kommer smerten. Jeg har vondt overalt. På badet ser jeg for første gang mitt eget speilbilde. Jeg stirrer på bildet i speilet, og gisper:

- Er det virkelig meg?

Jeg kjenner knapt igjen meg selv.

Hele høyre side av ansiktet er falt ned.

 

En uke etter slaget: I glasskula mi

Eldstebroren min og jeg.  

Eldstebroren min og jeg.
 

Mentalt har pasienten klarnet. Hun snakker med tydelig stemme, kan virke som hun velger enkle ord ved samtale. Har god forståelse for det som blir sagt til henne”, skriver legen i min journal.

 

Jeg har undret meg mye over når jeg forstod hva, at jeg hadde fått slag.

Det er blitt meg fortalt at jeg hver dag så på eldstebroren min og uttrykte at jeg ikke forstod hva som hadde skjedd. Han satte seg ned og fortalte hele historien, gang på gang. Å få slag er et sjokk.

Venninne har ordnet SIM-kode til meg og jeg begynner å sende ut meldinger med venstre hånd. 

Den første meldingen går til eldstebroren min:

”Engel, skriver jeg.

Det går et minutt før han svarer:

”Sotengel!”

Det moderne rommet der jeg ligger forandrer seg, innbiller jeg meg, og sengen min roterer rundt og rundt. Rundt og rundt. 

 Jeg er sliten og må sove igjen.

Jeg er innekapslet i glasskula mi, tenker jeg før søvnen tar meg.

 

 

 

 

 

Femte dag etter slaget: Mammaen min

Mammaen min og jeg.  

Mammaen min og jeg.
 

Mamma har vært her i fire dager.

Hun mater meg, for jeg må mates. Jeg setter mat og drikke i feil rør, i luftrøret.

Mamma smiler, og jeg sikler.

Jeg føler ingen smerte, som jeg heller ikke har følt siden jeg fikk slaget. Slaget er som en knapp som blir skrudd av, sånn at halve meg ikke fungerer. Så der ligger jeg med normal kroppstemperatur på min friske venstreside. Iskald på den avslåtte høyresiden.

Jeg husker klokka ved fotenden av senga.

Tikk-takk. Tikk-takk.

Jeg tror den er det eneste som henger igjen fra virkeligheten. Jeg er i alle fall ekstremt opptatt av hvor mye klokka er.

Men mamma er der, som hun alltid var, da jeg var liten og syk.

M-A-M-M-A.

Så mye kjærlighet det ligger i disse fem bokstavene. Hun er 37 år gammel da jeg blir født. Den spanskættede utseende mamma med humoren, latteren og klokskapen. Som alltid tar seg tid når det røyner på. Det var mamma som hver eneste dag forut for at jeg ble lagt inn på sykehus våren 2005, ringer og med håp i stemmen spør:

- Er du bedre i dag?

Fjerde dag etter slaget: Er jeg på Ullevål?

Nevøen min kommer og gir meg en trøstende hånd.   

Nevøen min kommer og gir meg en trøstende hånd.
 

Jeg våkner sakte opp, skimter det lyse rommet gjennom de halvveis åpne øynene.

Det går et par sekunder før jeg forstår hvor jeg er. Det er altså ikke et mareritt likevel. De sier at jeg har fått slag, og ligger på overvåkingen på Ullevål.

Jeg har ingen anelse om hva dette slaget som de snakker om innebærer, men jeg registrerer at min høyreside er lam.

 Jeg får store doser pencilin.

 I Marimekko-boken skriver broren min:

 ”Ragnhild viser hun skjønner vi vil ha kontakt og svarer med enkeltord og mimikk.

Blir fort sliten og vi bruker gjesterom på Hjertemedisinsk hyppig.

Sykepleierne svært vennlige og profesjonelle. Ragnhilds hjertefunksjon blir kontinuerlig overvåket.”

Tredje dag etter slaget: Har jeg fått et sterkt slag?

”Hun har både ekspressiv og impressiv afasi, svarer bare med enstavelsord som ikke alltid er adekvate i forhold til problemstillingen. Hun syntes ikke å forstå alle instruksjonene”, skrev tilsynslegen i min journal.

Jeg har fått et sterkt slag. Språket er borte. Jeg er helt lam på høyre side. Jeg kan ikke bevege meg i det hele tatt, kan ikke engang bevege hodet til høyre.

Var dette dagen da en kirurg opererte inn et sentralt venekateter, CVK , i halsen på meg, slik jeg slapp å grue meg for skifte veneflonen fra venstre til høyre hånd hver tredje dag? Jeg vet ikke. Men jeg registrerer at han er kjekk.

Eldstebroren min skriver i Marimekko-boken:

Hjertefunksjonen er mer stabil. Det virker som om legene begynner å mene at de kan få Ragnhild ut av den kritiske fasen. Ragnhild vekkes hver time. Det hersker høy beredskap både i forhold til hjerte og hjerne.

 Vi finner parolen sammen med Ragnhild: Optimisme og realisme.

 Jeg skal være bindeledd til legene og til omverdenen.”