Siste time hos psykiateren

-  Livet mitt er bedre nå enn for fire år siden , smiler jeg til psykiateren min på vår siste time. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

- Livet mitt er bedre nå enn for fire år siden, smiler jeg til psykiateren min på vår siste time. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

- Jeg var ikke bare grei mot deg. Jeg tvang deg til å ta trikken hjemover istedenfor taxi, til å gå alene til lunsj på jobben, og å falle i snøfonner foran andre mennesker, sier han mens han kikker på meg over brillekanten. Ute er vårdagen solrik. Det er min aller siste time hos psykiateren PG. I over fire år har jeg gått til ham.

-  Men jeg var utrolig stolt da du for en måneds tid siden tronet på forsiden av VG, sier PG. Det var det ultimate beviset på at du er ferdig behandlet. Nå kan du selv være en rådgiver for andre, sier han og lener seg tilbake i stolen.

Jeg smiler til ham.

PG gikk ved siden av og ledet meg trygt gjennom depresjonen.  Sånn følte jeg det. Følelsen av skam er borte. Jeg er begynt å bli glad i livet mitt igjen. Jeg møter livets og slagets utfordringer mer som et halvfullt enn et halvtomt Cola-glass.

PG lot meg lese opp høyt det eldstebroren min hadde skrevet i Marimekko-boken om de dramatiske og traumatiske månedene i 2005, jeg døde nesten to ganger.

Jeg måtte bearbeide hendelsene, sa han: - Jeg vet hva som menes med at situasjonen er alvorlig, sa han til det som står skrevet om min situasjon da jeg kom inn på Ullevål Sykehus.

Jeg hadde kommet til ham med problemstillingen sorgen over det jeg hadde mistet.  Jeg følte da at jeg vaket rundt på havsbunnen som en krabbe. Herifra var det to veier: Jeg kunne enten finne meg en sandgrop å grave meg ned i, si opp jobben og dø. Eller så var det veien opp til havoverflaten. Men det var langt dit opp. Jeg måtte finne en mening først.

Med PG diskuterte jeg små og store utfordringer. Han var min bauta. Jeg så på livet med en grunnleggende pessimisme. Alt var et problem for meg. Jobb. At jeg ikke våget gå til lunsj alene. At jeg stadig var så sliten. Til og med innkjøp av julegaver, handling av dagligvarer på REMA, eller hva jeg skulle ha på meg på nyttårsaften var problematiske. Over det hele lå sorgen over ikke å ha egne barn. Jeg mente at jeg var alene fordi jeg hadde nedsatt funksjonsevne og gikk stygt.  Jeg følte en enorm sorg fordi jeg ikke hadde hatt en å elske. PG møtte meg med saklige motforestillinger.

Nå, over fire år senere, har PGs ord blitt sanne. Slaget tok ikke fra meg evnen til å elske, slik jeg hadde trodd. Jeg har kjæreste, og PG er fornøyd når jeg sier at han er snill og får meg til å le. - Ja, kjæresten min får meg til og med til å le av meg selv, smiler jeg.

Men nå er det altså slutt på timene med PG. 

- Jeg trodde det å gå til psykiateren var et evighetsprosjekt, jeg, at jeg som i amerikanske fjernsynsserier kunne slenge ut at jeg har en avtale med psykiateren min, sier jeg.

PG ler, før han sier:

- Du må huske det fastlegen din sa til deg, at fire år hos psykiater er lang tid.

Kanskje er jeg en lykkehistorie. Men utfordringene er der fremdeles. Det er skinneproblematikk og skoproblematikk. Det er fortsatt vondt å gå i trapper. Jeg går sakte, og det har en tendens til å bli kø bak meg. Og den kanskje største utfordringen av dem alle, er fatigue. Men nå må jeg løse utfordringene på egen hånd, uten PG.  

Han gir meg en klem da jeg skal gå, og det er med et smil om munnen jeg forlater ham og går ut porten. Jeg har så definitivt kommet opp til havoverflaten.

Fatigue: Om å kjempe imot, eller leve med

Forsidepike i VG, mandag 29. februar

Forsidepike i VG, mandag 29. februar

Jeg er kjendis for en dag, på forsiden av selveste VG! For en adrenalinrus! For ett kick! Men dagen derpå våknet jeg liksom aldri. Total utmattelse. Fatigue, som det heter.

Jeg er forsidepike på Norges største avis, VG, og får lov til å fronte tre av de sentrale skjulte bivirkningene etter hjerneslag: Depresjon, angst og utmattelse. Jeg fronter depresjon i dag. Det er ingenting som jeg brenner slik for, og vet så mye om, som depresjon etter hjerneslag. 

Jeg er på vei til jobb denne siste morgenen i februar i en lysgrå Mercedesdrosje. Jeg vet at du enten allerede har sett forsiden av VG denne morgenstunden, eller så kommer du til å gjøre det i løpet av dagen. Du er på vei ut fra t-banen når VG lyser mot deg på en kiosk, du står og venter på din tur i kassa på Rema, eller kanskje du kjøper VG, eller leser VG på jobben. 

En av dem som har sett VG på butikken, er venninna mi, som vekker meg tidlig denne morgenen med følgende sms: "Hele førstesiden i VG i dag!" 

Jeg kommer på jobb, men sjefen min sender meg raskt hjem igjen.

Hun ser vel at jeg ikke var i stand til å gjøre noe arbeid.

Så jeg sitter der i sofaen min, tar imot gratulasjoner fra venner, kolleger og andre. Jeg svarer på henvendelser. Jeg snakker i tur og orden i telefonen først med pappa, deretter alle de tre søskenene mine. Kjæresten min følger med fra utlandet. Jeg er langt oppe på rusen min!

Men etter den søte kløe, kommer den sure svie. Jeg skjønner det med en gang jeg våkner dagen etterpå. Det er tid for fatigue, eller utmattelse, som VG kaller det. Jeg orker ingenting, annet enn å gå som i en døs rundt i leiligheten, og så sove litt igjen.

Jeg er noe bekymret. Klokka tre har jeg sagt ja til at jeg vil stille sammen med LHL Hjerneslags folk på et større møte om hjerneslag. Men energien min er lav. Til slutt våger jeg meg til å sende en sms til generalsekretæren: "Jeg er totalt utmattet etter i går, pokkers fatigue. Kan jeg melde frafall til dagens møte? Men er det viktig for LHL Hjerneslag at jeg er der, så kommer jeg."

Jeg er spent på svaret, men det kommer umiddelbart: "Lad batteriene!" skriver han. Mellom annet. Jeg synker derfor ned i sofaen med en hjernedød serie jeg finner på Netflix, ser to episoder, før jeg går og legger meg igjen.  

Jeg får fatigue gjerne på slutten av en arbeidsdag. Etter jeg kommer hjem, orker jeg ikke gjøre stort, annet enn å gå å legge meg tidlig. Jeg merker det også når dagens treningsøkt er over, og jeg må sove. Jeg får fatigue etter jeg har gjort noe positivt, eksempelvis det å være på jentetur med mye latter. Når vi kommer hjem, må jeg bruke en dag til å hvile.

Fra en av ukas to økter i treningsstudioet sammen med Henrik. Foto: Helge Mikalsen, VG.

Fra en av ukas to økter i treningsstudioet sammen med Henrik. Foto: Helge Mikalsen, VG.

Fra de som kjenner meg, har jeg hørt at jeg likesom trekker meg inn i meg selv. Jeg blir stille og og fjern. Da er ikke tidspunktet for å ta opp de store temaene. 

Jeg kjempet lenge imot fatiguen. Jeg kjempet med illsinte tanker: Burde ikke du ha vært på jobb nå? Burde du ikke ha vært på trening? Burde du ikke ha shavet leggene før middagen med kjæresten? Burde du ikke?

Jeg ville at livet skulle være som før.  At jeg skulle skrive lister over alt som må gjøres, men blir sliten av bare å lese første punktet, Nå vet jeg og erkjenner at utmattelsen er der. Den kommer på slutten av en arbeidsdag. Den kommer etter trening. Men det verste er når den kommer uten forvarsel.

Så det å legge inn et konsertbesøk etter ukas trening når jeg er ferdig klokka 19, er uklokt. Eller det er å regne med at utmattelsen kommer, og der jeg før hadde jobb og trening på programmet, sette av en dag til å være utmattet.

- Sett av nok til å hvile.

Hun sa det sykepleieren min på Cato-Senteret.

Det har tatt meg ti år med dyrekjøpt erfaring: Jeg trenger å hvile.

Så godt å få kjæresten min tilbake fra det store utlandet igjen!

Så godt å få kjæresten min tilbake fra det store utlandet igjen!

Ikke gi opp! Det blir bedre

- Det nytter å trene, gliser jeg til min trener Henrik. Foto: Helge Mikalsen. VG

- Det nytter å trene, gliser jeg til min trener Henrik. Foto: Helge Mikalsen. VG

- Ikke gi opp! Det blir bedre! Den fløyelsmyke stemmen til Lene-Marlin strømmet ut av radioen på Tromsødialekt denne onsdagsmorgenen. Det var ikke musikken sin hun denne gang ville presentere, men sin egen depresjon.

For Lene Marlin har vært deprimert.

Hun fortalte i radioreportasjen hvor langt nede hun hadde vært, at hun følte skam og ikke minst: At det blir bedre. Jeg stanset opp og lyttet: Var det virkelig sant? At det blir bedre? Jeg kunne ikke forestille meg at livet noengang kunne bli bedre enn det var da, at jeg noen gang kunne smile og le igjen.

Jeg kan ikke si når det hele begynte, eller hvordan det stoppet, for det har nyanser som er grå. Men det tok år. Om depresjonen varte fra 4. september 2008 til 14. mars 2014. Men jeg kom ut av det svarte mørket som omringet meg.

Forskning viser at 40 prosent av alle slagrammede opplever depresjon. Det er naturlig. Det er mye som en opplever en har mistet.

Hva skal en gjøre? Gå til legen. Fortell at du trenger noen å prate med, en som ikke er hverken venn eller familie. En psykiater var redningen for meg. I fire år gikk jeg til han og fikk hjelp til å snu. Til å bare se problemene, ser jeg i dag mulighetene.

Og så begynte jeg å trene igjen. Endorfiner ble utløst.

Kom deg ut! Gå en liten tur. Hold måltider. Og ikke driv selvmedisinering, hverken av tabletter eller alkohol. Og få deg mest mulig søvn.

Det er flere der ute som er eller har vært deprimerte. Lene Marlin er en av dem som har vært der. Jeg er en annen.

Gå til legen din, og gjør det nå.