Møte med bølgene

GPTempDownload 7.jpg

-Vet du hvor mange mennesker som drukner på denne øya alene? spør kjærestemannen min mens vi tar heisen fra tredje etasjen og ned på strandpromenaden. Det er tidlig om morgenen denne lørdagen i juli, og vi er på en deilig og lang sommerferie på herlige Gran Canaria, en av de sju Kanariøyene. Jeg har hittil tatt livet med ro ved solstolen, men nå skal vi bade i havet.

-       Nei, det vet jeg ikke, svarer jeg, mens jeg går ut av heisen som nå er kommet fram til bunnivået.

 Jeg er barbeint, og jeg konsentrerer meg om sementgulvet utenfor heisen og rillene, som gjør det vanskelig å gå. De høyre langtåa mi vil ikke alltid bli med, men krøker seg under foten. Jeg løfter blikket fra bakken et lite sekund og møter hans spørrende blå blikk. Han har sannelig blitt solbrun den siste uka, tenker jeg.

 -       Mellom 50 og 70 mennesker i året, svarer han og ivrig fortsetter: -De fleste av dem drukner på den store stranda like herved. Det kan være fordi stranda er konstruert og bygget opp av mennesker, så den er noe knapp. De svømmende er ikke klar over at der er store sterke strømmer som tar dem utover havet.

-  Det er bra du har dykkermaske på, for nå skal du bade , kommenterer kjæreste-mannen min. Han er ironisk til solbrillene mine og synes ikke de er fine. Jeg derimot synes de er ultra-lekre! Jeg på broa over til heisen, som tar oss ned til stranda. FOTO: Pelle Knudsen.

- Det er bra du har dykkermaske på, for nå skal du bade, kommenterer kjæreste-mannen min. Han er ironisk til solbrillene mine og synes ikke de er fine. Jeg derimot synes de er ultra-lekre! Jeg på broa over til heisen, som tar oss ned til stranda. FOTO: Pelle Knudsen.

Vi går ut gjennom porten og videre bortover på strandpromenaden, og jeg mumler noe om at han ikke er særlig motiverende for bading. I sidesynet ser jeg på paret som går oss i møte, og blikkene deres på meg. Er de omtenksomme, eller fylt med forakt? Jeg vet ikke. Kanskje ingen av delene. Jeg fortsetter å gå haltende  bortover strandpromenaden.

Ned til selve stranda er der en trapp som må forseres, men så er selve stranda der. Sanden er først mørkegrå, løs og vanskelig å trå på, men lenger ute er den deilig å gå på, hard og sammenpakket.

Jeg blir stående og se utover bølgene. Foran meg ligger hele Atlanterhavet helt over ti Amerika. Det var herfra Columbus og hans menn seilte. De er stolte av det de som bor her.

Det er veldig rolig værmessig lørdag i dag sammenliknet med hva det har vært tidligere i uka. Kjærestemannen min har likevel badet i havet opp til to ganger om dagen, og noen dager flere. Jeg har nøyet meg med å bade i bassenget fram til nå. Der beveger jeg meg sidelengs, nesten som en krabbe, ilende fort med tyngden på den friske venstresiden. Og fra oversiden kan ingen se at jeg har enkelte lammelser på min høyre side.

Men nå har vinden løyet. Jeg er i utgangspunktet ikke særlig glad i å bade i havet, og i all fall ikke nå etter jeg har fått slag.

 – Jeg synes det er litt kaldt, sier jeg småhutrende til ham.

-       DU KAN IKKE MENE AT DETTE ER KALDT, din pingle! sier han med STORE BLOKKBOKSTAVER. Det er over 20 grader i vannet!

 Han kommer mot meg, kysser meg på kinnet og tar meg i hånden. I den andre hånden bærer han en oransje oppblåsbar badepute. Hand i hand gaar vi utover mot bølgene.

Jeg ser en større bølge komme mot oss, som nesten slår meg overende. Det er mye energi i havet, og brått føler jeg at sanden forsvinner under bena og jeg faller nesten.

Jeg griper ham fastere.

-       Jeg hadde ikke greid dette alene, gisper jeg til ham. Det er utenfor min komfortsone.

-       Du får mestring, da vet du, sier han, og løfter meg hele meg og går utover mot havet.

 Han er trygg og god, og jeg tenker takknemlig på alt jeg får til takket være ham.

Jeg er heldig, tenker jeg, og smiler.

Sommerferie på Sunnmøre

                                                                                                            

                                                                                                            

-      Har du skadet foten din, du da? Den mannlige kelneren ser på skinna jeg har på min høyre fot. Vi er i Hallingdal. Med kjæresten støttende i min venstre hånd, har jeg stavret meg opp trappene til spisestedet i andre etasje for å spise lunsj på turen vår til Sunnmøre. På vei inn døra til restauranten, møter vi kelneren, som fortsetter: - Så kjedelig, da, midt i ferien og greier!

Jeg vet ikke hva jeg skal si, tenker at hadde det bare vært så vel, og smiler fåret mot ham før han snur seg rundt, går foran oss og viser oss et bord ved vinduet. Vi setter oss ned og får hver vår meny. Kelneren haster mot kjøkkenet for å hente to blå farris til oss.

Hva skulle jeg si, da? spør jeg kjæresten min. Det er en liten anelse av fortvilelse i stemmen min. Mestringsfølelsen er lik null.

- At du har hatt slag og at det er elleve år siden, sier han mens han studerer menyen og lurer på om han skal velge Cæsar-salat eller hamburger. 

- Men da må jeg akseptere det at jeg har fått slag, og styrke til å akseptere det jeg ikke kan forandre, det har jeg ikke enda, innvender jeg. Kjæresten min ser opp på meg, smiler og svarer at det går bra, og stryker meg over hånda.

To dager senere, vel fremme på Sunnmøre, bestemmer vi oss for å dra på hytta, som mamma og pappa i sin tid bygde. Nå har den ene broren min tatt over. Hytta ligger for seg selv på en halvøy, med utsikt til Sunnmørsalpene og den algegrønne fjorden bare noen meter unna. - Dette er en dag for utfordringer, tenker jeg mens kjæresten min girer ned og parkerer ved riksveien. Termometeret viser 29 grader. 

Første utfordring er å gå den bratte stien noen hundre meter ned til hytta. Med kjæresten min gående foran med en skulder for meg å holde meg i og all verdens med tid, kommer vi oss ned til hytta.

Den andre utfordringen kommer et par timer senere, da kjæresten min spør meg om jeg ikke vil bade. Jeg har badet i basseng på Gran Canaria og i sjøen fra den langgrunne sandstranden i Varberg, men dette er annerledes: Det er dypt, det er stein, det er tang og tare, og vonde koraller å gå på.

Jeg er forberedt, så både badedrakt og badesko er med i sekken. 

I vannkanten venter kjæresten min på meg, og han kan opplyse om at temperaturen i sjøen er bare 17 grader. Jeg bryr meg ikke, for her skal det bades! Jeg tar imot den utrettede hånda hans, og sammen går vi uti.

Bading blir det! Jeg er i vannet til det nådde skuldrene.

Nok et mål er nådd:

Jeg bader på hytta, min barndoms paradis! Mestringsfølelsen, som var så lav inne på en restauranten, er nå på topp.  

Veldig blid! Jeg greide det! Jeg holder kjæresten min fast, for jeg vet at jeg ikke ville klart meg på egen hånd. FOTO: Synne Glomsrød.

Veldig blid! Jeg greide det! Jeg holder kjæresten min fast, for jeg vet at jeg ikke ville klart meg på egen hånd. FOTO: Synne Glomsrød.

Etter badingen, lager jeg fisk og grønnsaker i aluminiumsfolie, som vi har på grillen. Jeg ser sur ut, men er bare konsentrert, med mestringsfølelsen på topp! FOTO: Bodil Mork Glomsrød.

Etter badingen, lager jeg fisk og grønnsaker i aluminiumsfolie, som vi har på grillen. Jeg ser sur ut, men er bare konsentrert, med mestringsfølelsen på topp! FOTO: Bodil Mork Glomsrød.