En drittdag. I morgen blir det bedre

Jeg gleder meg stort til å møte PT-en min, kjenner jeg. Glad og fornøyd med at solen skinner, og at snøen gjennom flere dager har blitt tint vekk, setter jeg solbrillene på nesen. Treningsko er pakket i sekken.

Jeg går ut, men med ett stanser jeg og ser nedover bakken, som ligger foran meg. Den er dekket av et tynt lag med is!

Bambi på isen, det er meg, men halvveis nede på det isete underlaget må jeg gi meg. Jeg har brukt fem minutter på å forsere en bakke. En håndverker, som tilfeldigvis kommer forbi, blir den reddede engelen og tilbyr meg en arm når jeg skal gå opp igjen og tilbake til huset. 

I dag er ikke min dag. For andre gang på kort tid blir det avlysning hos min PT. Så irriterende, og så isolerende, tenker jeg. Jeg må passere to polske menn, som arbeider i huset vårt. De er i full gang med å pigge opp gulv i rom nummer fire i huset. Støyen er overveldende.  

I morgen blir det bedre. Jeg vet det. Det er det som er forskjellen mellom min psykiske tilstand nå og da jeg var deprimert, at jeg trodde det aldri kom til å bli bedre.

- Jeg kjøper piggsko! melder jeg på mobiltelefonen til Sarah, min PT. 

"Fantastisk! Så løsningsorienterte vi er!" er svaret fra henne.

Jeg tenker på danske Rosa Abrahamsen, da jeg går ned trappen til kjelleren. Hun var 26 år gammel og mor til to små barn da hun ble hardt rammet av polio i 1952. Åndelige verdier, var Rosa Abrahamsens svar på spørsmålet om hva livsmot er. Hun var da handikappet. Hun hadde bare førlighet i høyre arm og et par fingre, men lå i respirator ellers. 

Hva har jeg og klage over, når hun beholdt sånt livsmot, tenker jeg. I 1956 skrev hun diktet ”Du skal”, som kom ut i diktsamlingen
De Store Skibe.

 

DU SKAL

 

Hvis du vækkes en morgen,

og alt er gråt,

Og du selv synes øde og tom,

Og alt synes galt, som i går

var godt

skal du stanse og tænke dig om.

 

Det nytter jo ikke, du fabler dig til

et blændværk du tror at forstå,

for inderst ved du, at

drømmernes spil

er en tåge, du aldrig skal nå

 

Fortaber du dig i en sorgfuld rus

over ting, som en gang er hændt,

skal du prøve at se, at i nettopp

dit hus

har den skjønneste lykke brændt.

 

Og ser du en regndråbe falde

lidt tungt,

skal du tænke på sollysets spil,

og føle dit hjærte – så levende

ungt –

blot ved tanken om – du er til

 

Du skal lære at se at nettopp

de ting,

du så ofte i hastværk forlod

var bitte små led i en lykkering

-              en kæde du aldrig forstod

 

Du skal prøve at smile, når alt

går imod,

du skal lære at smile i sorgen,

da vil du se at den aften blev god,

som begynte en smertefyldt

morgen.

 

 

Gi aldri opp.

 

 

 

 

 

 

Design og teknisk implementering: Helene Skjelten Ligeti, www.designranch.no

Ikke gi opp! Det blir bedre

- Det nytter å trene, gliser jeg til min trener Henrik. Foto: Helge Mikalsen. VG

- Det nytter å trene, gliser jeg til min trener Henrik. Foto: Helge Mikalsen. VG

- Ikke gi opp! Det blir bedre! Den fløyelsmyke stemmen til Lene-Marlin strømmet ut av radioen på Tromsødialekt denne onsdagsmorgenen. Det var ikke musikken sin hun denne gang ville presentere, men sin egen depresjon.

For Lene Marlin har vært deprimert.

Hun fortalte i radioreportasjen hvor langt nede hun hadde vært, at hun følte skam og ikke minst: At det blir bedre. Jeg stanset opp og lyttet: Var det virkelig sant? At det blir bedre? Jeg kunne ikke forestille meg at livet noengang kunne bli bedre enn det var da, at jeg noen gang kunne smile og le igjen.

Jeg kan ikke si når det hele begynte, eller hvordan det stoppet, for det har nyanser som er grå. Men det tok år. Om depresjonen varte fra 4. september 2008 til 14. mars 2014. Men jeg kom ut av det svarte mørket som omringet meg.

Forskning viser at 40 prosent av alle slagrammede opplever depresjon. Det er naturlig. Det er mye som en opplever en har mistet.

Hva skal en gjøre? Gå til legen. Fortell at du trenger noen å prate med, en som ikke er hverken venn eller familie. En psykiater var redningen for meg. I fire år gikk jeg til han og fikk hjelp til å snu. Til å bare se problemene, ser jeg i dag mulighetene.

Og så begynte jeg å trene igjen. Endorfiner ble utløst.

Kom deg ut! Gå en liten tur. Hold måltider. Og ikke driv selvmedisinering, hverken av tabletter eller alkohol. Og få deg mest mulig søvn.

Det er flere der ute som er eller har vært deprimerte. Lene Marlin er en av dem som har vært der. Jeg er en annen.

Gå til legen din, og gjør det nå.

Slagdama gir råd til LHL Hjerneslag om depresjon

Fagrådet til LHL hjerneslag. Vi er fra venstre: Jeg (brukerrepresentant); Lars Alterheid (overlege ved slagavdelingen Ullevål Sykehus); Frank Becker (klinikkoverlege ved Sunnaas Sykehus); Torgeir Solberg Mathisen (slagsykepleier i LHL); Iselin Løvhøiden (spesialfysioterapeut i LHL); Kjell Engang (logoped); Tommy Skar (generalsekretær i LHL); og Hilde Marie Nilsen (sykepleier og pårørende).  Foto: Anders Bergersen.

Fagrådet til LHL hjerneslag. Vi er fra venstre: Jeg (brukerrepresentant); Lars Alterheid (overlege ved slagavdelingen Ullevål Sykehus); Frank Becker (klinikkoverlege ved Sunnaas Sykehus); Torgeir Solberg Mathisen (slagsykepleier i LHL); Iselin Løvhøiden (spesialfysioterapeut i LHL); Kjell Engang (logoped); Tommy Skar (generalsekretær i LHL); og Hilde Marie Nilsen (sykepleier og pårørende).  Foto: Anders Bergersen.

Åtte kjøretøy og totalt tolv personer er involvert i en stor trafikkulykke, melder den alvorlige nyhetsstemmen til mannen i NRK Radio. Det er glatt på veiene.

Det var da endelig bra at det var ingen personskader, tenker jeg, mens jeg halter i den brunblomsterte nattkjolen og den grå ullgenseren over stuegulvet. Det trekker iskaldt fra vinduene i min over hundre år gamle leilighet.  Januarværet har slått om fra snø, minus 12 og iskaldt, til nullgrader og underkjølt regn. Jeg ser ut vinduet på snøen ute. Det er kjempeglatt på veiene og vær for å bruke TT-kort.

Jeg skal på møte i dag, som splitters ny brukerrepresentant i det nye rådgivende fagrådet til Landsforeningen for hjerte og lungesyke, LHL Hjerneslag. Det iler i magen! For et halvt år siden tok den hyggelige generalsekretæren i den nyopprettede divisjonen for hjerneslag kontakt med meg. Over en lunsj en regntung augustdag ved mitt arbeidssted Cappelen Damm, spurte generalsekretær Tommy Skar meg om jeg ville sitte i det nasjonale rådet for hjerneslag som brukerrepresentant. Selvsagt ville jeg det!

Slik skal jeg som hjerneslagsrammet få muligheten til å påvirke gjennom å gi råd til generalsekretæren Tommy og hans folk. Og det at en stor og tung organisasjon som LHL har meldt seg på banen til hjerneslagsrammede med sine 48 000 medlemmer, synes jeg er bra. Det tyder på at ting blir gjort.

Etter jeg har dusjet, så merker jeg at jeg har lagt på meg. Jeg prøver å dra opp glidelåsen i den marineblå dressbuksa. Det holder så vidt. Misfornøyd rynker jeg nesen og ser jeg på meg selv inn i speilet.  Det er vinteren dette. Snø og is fører til at jeg tar TT-kort på de vanligvis korte distansene jeg vanligvis pleier å gå .

Jeg har satt meg ned på dosetet på badet, skal ha på meg de svarte NIKE-skoene med skinna på min høyre fot. Jeg er spent. Spent på hvordan det kommer til å gå i møtet, på hva slags råd det er forventet at vi skal gi. Ristingen i høyre fot tyder på at jeg er nervøs.

Fremme med taxi i sentrum, er jeg usikker når jeg trår ut av den svarte Mercedesdrosjen og ned på det isete underlaget. Men det gikk jo fint! Jeg føler jo at jeg er veldig mye dårligere i den høyre siden, takket være vinterkulde og nervøsitet. Arm og fot spenner seg og armen står rett ut.

Jeg tar meg inn døra. Massevis av mennesker, det må være noen som har møte eller noe, men der står generalsekretær Tommy og smilende tar han imot meg utenfor møterommet og gir meg en klem. – Bare gå inn og finn deg en plass, vi starter straks, sier han.

Jeg går inn i møterommet uten vinduer, og smiler og nikker til de allerede frammøtte. Der kommer den siste legen inn som sistemann, litt heseblesende, og Tommy kan lukke døren.

Møtet kan begynne.

Etter å ha presentert oss for hverandre og blitt fotografert, vi gjorde det ute vinterbleke som vi er, så skjønner jeg raskt at det er flere som lurer på hva vi skal gi råd om. Jeg tenker på den siste henvendelsen som Slagdama fikk. Denne var fra en kvinne som hadde vært deprimert i tre år, og hun følte at ingen profesjonelle hjalp henne.

Jeg var selv deprimert over en årrekke. Jeg følte jeg var blitt fratatt alt, selvopptatt som jeg var. Men så var jeg så heldig at jeg fikk hjelp av en psykiater til å snu, finne en annen vei å gå. Men hvis vi antar at bortimot samtlige slagrammede opplever en slik depresjon, hvor mange får tilbud om å gå til en psykolog eller psykiater? Ikke så veldig mange vil jeg tro. Og bor du i Vingelen utenfor Tynset, eller i et annet grisgrendt strøk, finnes der hjelp? Og hva med den dypt deprimerte mannen fra Oslo, som endelig våget å spørre om hjelp fra legen sin. Han fikk melding fra sitt lokale DPS-kontor om at han fikk time hos psykolog om tre måneder. Men det spørs bare på om han orker å overleve så lenge. Han trenger hjelp nå.

Selv om psykologhjelp blir satt inn i begynnelsen, like etter vi har fått slaget, er det en tid da vi har nok med å lande. Det er jo langt senere at depresjonen gjør seg gjeldende. Når vi er kommet hjem igjen og skal prøve å lande et nytt liv. Sakte, men sikkert går realitetene opp for oss. Det er da den kommer sigende, den seige, lumske, farlige depresjonen. Og det er da jeg helst vil rope: Se meg, jeg trenger hjelp! Jeg trenger en annen en enn en god venn og familie, å snakke med.

Så jeg ymter frempå i plenum i dette møtet: Bortimot alle slagrammede opplever depresjon, men min påstand er at der er ikke nok hjelp til stede. Det er vanskelig for en deprimert slagrammet selv aktivt å søke hjelp. Det er dessuten ikke nok psykologer eller psykiatere til å fylle det behovet. Er det den slags råd eller innspill LHL ønsker av oss?

Det nikkes samtykkende rundt bordet.

Tommy svarer at ja, det er det.

Da jeg er hjemme igjen etter møtets slutt og stavrer meg oppover de 62 trappetrinnene opp til leiligheten, føler jeg at i dag har jeg vært med på noe viktig og meningsfullt, som vil bety mye for veldig mange: Slagdamas erfaringer skal brukes til de slagrammedes beste.

Og med trutemunn tar jeg en selfie.

Så takknemlig jeg er for at jeg i det hele tatt er her, og for at jeg ikke lenger er blant de deprimerte.

Årets selfie av en veldig fornøyd og veldig sliten meg med trutemunn.

Årets selfie av en veldig fornøyd og veldig sliten meg med trutemunn.

 

 

 

 

Var det treneren min Snåsamannen tenkte på?

Henrik og meg . Foto: Kees Berghout.

Henrik og meg. Foto: Kees Berghout.

Jeg er nervøs da jeg entrer treningssenteret for første gang.

Å komme seg inn ytterdøren på det moderne bygget og forbi sikkerhetskontrollen med bare en arm, er en utfordring. Skjelvende av spasmer er jeg innenfor. På et lite skilt står det at treningsgjestene blir bedt om å sette fra seg uteskoene etterfulgt med et «tusen takk».

Skal jeg ta av meg joggesko og skinne her? Da får jeg se om jeg greier å ta meg bort de 20 meterne til damegarderoben? Jeg bestemmer meg for at det er for vanskelig å gå uten sko. Så jeg tar sjansen, halter med uteskoene på til fram døra til damegarderoben.

Vel fremme får åpnet døra med adgangskortet og tar meg inn i garderoben med en arm. Jakke, skjerf og den tykke ullgenseren blir puttet inn i et ledig skap. Hengelås med nøkkel har jeg med hjemmifra. Å låse igjen en hengelås i et skap med en hånd er relativt greit, men å låse opp er betydelig verre. Jeg skifter sko, skinna er på og jeg tar med vannflaska.

Jeg halter ut av garderoben og inn i selve treningssenteret, der jeg har en avtale med min personlige trener, hvem nå det er. Instituttet har hvitmalte vegger, parkett på gulvet og ikke minst stålgråe treningsapparater, som står tett i tett foran de store vinduene. Musikken er høy, og det er bare menn som løfter vekter der.

Overalt er det store speil. Jeg vil ikke se på meg selv. Rundt livet er en del kilo for mye, så jeg ser ikke direkte bra ut i tights.  Enda verre er det med armen og foten.

Jeg skammer meg. Stiller meg opp slik at jeg ikke kan se meg selv i speilet og ser meg rundt.

 ”Fysisk trening trimmer hjernen også! Forskning viser at trening kan bidra til vekst av nye hjerneceller knyttet til hukommelse og læring”, står det på en plakat. Det lyder som musikk i mine ører.

Og der kommer en ung mann gående med inskripsjonen «personlig trener» på brystet på den svarte trøya.

- Hej! Jag heter Henrik, sier han.

Henrik er svensk, noen år yngre enn meg selv, brunøyd og med det roligste vesenet jeg kan forestille meg.

Da han var tenåring og vokste mye, opplevde han tre ganger å få sterke migreneanfall. Hvert migreneanfall varte i omtrent en halv time, og to av dem var dramatiske: Henrik mistet følelsen i og førligheten i sin høyre side og fikk tunnelsyn. Det er samme kjennetegn som enkelte typer hjerneslag, men heldigvis – hos Henrik kom følelsen og førligheten tilbake etter en halv time.

Det er tungt å begynne å trene igjen.

Som en god fysioterapeut, ser Henrik hvilke muskler jeg bruker, hvilke jeg ikke bruker.

- Linjen i din høyre side er brutt opp noen steder. Sammen skal vi reparere den, sier han rolig.

Sammen begynner vi å trene musklene som ikke funker. Fokusendringen er i gang, men det tar lang tid, jeg vet det. Forandring skjer ikke over natta, heller ikke her.

Er det Henrik Snåsamannen har tenkt på da han sa at jeg ikke måtte miste kontakten, for han er en viktig person for meg? Jeg tror det.

 

 

 

Psykiatrisk hjelp

På vei til psykiateren min.

På vei til psykiateren min.

Blikket mitt følger et snøfnugg som sakte faller nedover mot bakken. Det er den første snøen som i høst faller ned utenfor vinduet. Jeg er ikke hjemme. Jeg har tatt drosje til den andre delen av Oslo. Med mye om og men har jeg kommet meg inn i bygget og tatt heisen de fire etasjene til hans kontor. Ganske sliten har jeg kommet inn på forværelset, deiset ned i den ene av to skinnstoler som står der. Jeg lar blikket falle på et maleri på motsatt side. Jeg hører han romsterer der inne, før lyden av stegene hans som går over gulvet før han åpner døren.

Kom inn, sier han ikledd legefrakken med Ullevål Sykehus trykket på hans venstre bryst. Han retter fram den venstre hånda for å hilse.

Han er psykiater.

Jeg reiser meg, går de tre trinnene mot ham, møter hånda hans med et håndtrykk og halter inn på kontoret hans. Bare høyrefoten er på mitt lag nå, tenker jeg. Bare jeg greier å gå, ikke snuble. Men det går, og lettet setter jeg meg ned i den ene av to stoler. PG , for det er PG jeg kaller ham, setter seg i den andre.

I hvit sykehusfrakk, gråstenk idet mørke håret, alvorlig granskende på meg over brillene, så spør han meg hvordan jeg har det og hvordan den siste uka har vært. Han er trolig i andre halvdel av femtiårene. En pen mann.

- Jeg vet ikke. Jeg bare vet ikke, sier jeg.

Sakte glir mitt fokus og blikket mitt bort fra snøfillene over til ham.

For en måneds tid siden hadde jeg vært hos min fastlege. Fortvilet hadde jeg sagt til ham at jeg trengte hjelp, en å snakke med. Få hjelp til å bearbeide alt det traumatiske og dramatiske som har skjedd.

- Den kvinnelige psykologen som jeg gikk til for noen år siden, husker du henne, men det var for tidlig for meg, sa jeg. Nå føler jeg et behov for å snakke om sorgen over alt det jeg har mistet, og få hjelp til å snu om og finne nye perspektiver.
 

Fastlegen min hadde sett alvorlig på meg, lent seg tilbake og sagt at han ville foreslå for meg å få en psykiater, ikke en psykolog.

Hva er forskjellen på det, da, ville jeg vite.

Han forklarte at en psykolog har studert psykologi ved et universitet. En psykiater er utdannet lege, men har deretter tatt en spesialisering i psykiatri.

Det er en lettet meg som går ut av fastlegen min sitt kontor. Legen min tar meg og problemene mine alvorlig, tenker jeg.

Jeg regner med at det vil ta tid før en psykiater er på plass, men så går det knapt en uke før fastlegen glad ringer meg, og oppglødd forteller at han har funnet en psykiater til meg.

- Vedkommende tar kontakt, sier han før han legger på.

Nå sitter jeg i den ene lenestolen på PGs kontor.  Jeg uttrykker at nå blir jeg aldri mer glad igjen. Det er mange ting rundt meg som jeg kan glede meg over,  sier jeg, men jeg greier ikke å føle glede.

PG, på sin side, er bekymret.

- Depresjon går over, sier han der han sitter i sin hvite legefrakk, før han fortsetter: Jeg tror ikke du trives så veldig godt med å være isolert.

Jeg ser på han, og tenker: Nei, jeg trives ikke i isolasjon. Jeg er en sosial person. Jeg liker mange mennesker som er samlet, med latter og glede. Tok slaget også dette fra meg? Forsøker det å tvinge meg inn i et mørkt kott der jeg ikke ønsket å være, istedenfor i det store, folksomme og lyse rommet?

Og det å ikke ha barn. Og jeg er single fordi jeg har nedsatt funksjonsevne. Jeg går så stygt! Og det er ikke særlig elegant alltid å gå i joggesko. Og på jobben er alle karrieremuligheter stengt. Jeg har da gått fra å være en selvstendig ung kvinne til å være avhengig av andres hjelp. Jeg som før hadde kjørt bil var avhengig av å bli kjørt. Jeg måtte ha hjelp til å løfte kofferten og til å vaske leiligheten. Og jeg føler en enorm sorg fordi jeg ikke har en å elske. Og jeg fortsetter:

- Så er det trapper. Jeg går sakte, og det har en tendens til å bli kø bak meg. Av og til stivner jeg av nervøsitet, sukker jeg.

Jeg tenker på hvordan det er å gå i den store kantina på jobb, der et par hundre mennesker spiser lunsj. Jeg greier ikke å ta et brett, slik kollegene mine gjør, greier ikke få med glasset med vann ved siden av tallerken med mat. Og så samtidig er det dette med å gå, da. For all del, ikke snuble! Jeg blir øm av skam. Alle menneskene med alle blikkene som jeg føler ser min delvis lamme høyre side og armen, som jeg opplever står rett ut fra kroppen der jeg bærer mattallerkenen dit jeg skal sitte. Bare jeg greier å gå, ikke snuble, bare høyrefoten er med på mitt lag. Og så er det den enorme trøttbarhet, og ikke minst, den vonde ensomhetsfølelsen. Jeg føler jeg ikke makter å leve et normalt liv.

- Vi begynner med det. Du skal forsøke å gå på jobb, og så skal du gå og spise lunsj, sier PG.

Selvkritikken er enorm og den graver meg stadig lenger nedover og selvmedlidenheten er enorm.  Jeg trodde jeg aldri kom til å se lyst på livet igjen. Jeg var nede i grøfta.

I fire år skal jeg hver fjortende dage gå til psykiateren, noen ganger hver uke. Han er på mange måter min livbøye i denne tiden. Men til slutt sier han at han er veldig fornøyd med meg og den innsatsen jeg har lagt ned.

Men det å snu skal kreve en enorm innsats av meg.

Denne boka om kognitiv terapi tipset PG meg om å lese. Ingvard Wilhelmsen er spesialist i medisin, og han har siden 1995 drevet Norges eneste klinikk for hypokondere

Denne boka om kognitiv terapi tipset PG meg om å lese. Ingvard Wilhelmsen er spesialist i medisin, og han har siden 1995 drevet Norges eneste klinikk for hypokondere



Snåsamannen: Hvorfor har du gitt opp?

Mitt krittbleke ansikt ligger rett mot hans snute i den store dobbeltsenga hjemme hos mamma og pappa.

Det er påske og jeg har tatt flyet nordvestover og hjem.

Han har vokst seg til en vakker engelsksetter hannhund. Brun og hvit mot lyseblått sengetøy. Yr heter han.

- Mamma ville sikkert gått bananas hadde hun sett at han ligger i sengen min, tenker jeg, og stryker Yr over hodet. Han sover nesten nå.

Jeg har unnskyldt meg og sagt at jeg er trett og vil hvile overfor foreldrene mine.  Klokka er ikke mer enn tre på ettermiddagen, jeg har gått trappa opp til soverommet mitt med Yr svinsende glad og lykkelig foran meg. Han stanser foran soveromsdøra mi, ser forventningsfullt på meg og venter på at jeg endelig skal greie å karre meg opp trappa og lukke opp døra.

Yr hopper lykkelig oppi senga mi, som ikke er oppredd fra i morges. Han tramper litt rundt for å finne den ultimate liggestillingen, mens jeg deiser ned ved siden av ham.

- Du er alltid glad og fornøyd, du, sukker jeg misunnelig.

Livet og dagene er grå, tenker jeg, med et innspill av svart.  Nå har Yr lukket øynene og sover.  Heldige deg, sier jeg lavt mens jeg klør ham bak øret.

Yr sovner nesten.

Yr sovner nesten.

For noen år siden var jeg blitt med pappa til Molde. Der hadde en veldig tålmodig svart og hvitfarget hundemamma passet på Yr, som enda ikke hadde fått navnet Yr, og søsknene hans. Pappa skulle velge ut hvilken valp han ville ha. Selv falt jeg umiddelbart pladask for det brune og hvite lille nøstet, som gang på gang forsøkte å krabbe opp på meg. Han ville åpenbart ha kontakt! Han var så sjarmerende! Pappa likte han åpenbart godt også, selv om han utad sa at den valpen skulle vi ha fordi ”ho Ragnhild vil ha han”. Det ble Yr som et par uker senere lå i kassen i bilen til pappa. Jeg var fornøyd, og pappa var fornøyd.

Brått ringer mobiltelefonen. Yr åpner øynene, gløtter halvdøsig på meg, mens jeg ser forskrekket ned på telefonen. Hvem i all verden kan det være da, nå når det er påskeferie og greier spør jeg halvhøyt Yr, som om han kan svare. ”Ukjent nummer” kommer opp i displayet. Men jeg tar likevel telefonen med et spakt: ”Hallo…?”

Stemmen i den andre enden av røret kremter, før mannstemmen sier med sitt nordtrønderske stemmeleie:

- Ragnhild, god dag. Det e hainn Joralf Gjerstad som ringer.

Jeg reiser meg halvveis opp og sperrer opp øynene: Det er selveste Joralf Gjerstad, mer kjent som Snåsamannen, som ringer til meg midt i påska, han som har fått hemmelig telefonnummer, har pensjonert seg og er utilgjengelig ! Til lille meg, som ligger hjemme på pikerommet sammen med familiehunden og er deprimert.

Snåsamannen er kjent for sine helbredende og varme hender, og aller mest, sine synske evner. Joralf har behandlet over 50.000 mennesker hjemme på Snåsa uten å ta en eneste krone for det. Ingar Sletten Kolloen skrev bok om ham i 2008. Boka ble en bestselger, og hele Norge ville ha en bit av selveste Snåsamannen.

Eldstebroren min ringte til meg den gang, og ba meg komme til hotellet der Snåsamannen bodde tidlig neste morgen.  Han var i Oslo for å promotere boka si. Broren min hadde møtt Snåsa-mannen i jobbsammenheng. Han hadde fortalt Snåsamannen om meg, hvorpå Snåsamannen hadde sagt at han gjerne ville møte meg.

Jeg er mer enn nervøs, da jeg i god tid tar en mørkeblå Mercerdes-drosje til hotellet i sentrum. Jeg skjelver ukontrollert i slag-siden, da jeg skal gå ut av drosjen med stokken på min friske venstre side. Vil jeg greie å gå inn i hotell-lobbyen? Jo, på sett og vis greier jeg det, der kommer eldstebroren min mot meg og gir meg en klem, før vi sammen tar heisen opp til 5. etasje og han viser meg hvor Snåsamannen bor henne.

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Jeg er så nervøs da forfatteren Ingar Slettan Kolloen åpner opp døra fra innsiden, en mann som vanligvis har en beroligende effekt på meg og får meg til å le, men ikke i dag. Min høyre fot vender seg bort fra meg, hele høyre side rister og jeg greier knapt gå. Jeg er veldig glad jeg tok stokken min, tenker jeg, uten den hadde jeg ikke klart dette.

Slettan Kolloen lukker døra bak seg og går, og vi er alene, Snåsamannen og meg.

Han sitter i en dyp stol med stokken sin mellom beina. Han er over 80 år og sliter med et kne. Han har verdens varmeste brune øyne, og unnskylder seg med at han hører så dårlig, derfor høreapparatet. For andre gang sier han at jeg må ikke være nervøs.

- Jeg vil alltid huske deg fordi du har opplevd så mye og ille, din unge alder til tross, sier han innledningsvis, før han spør meg om noe viktig:

- Hvorfor har du gitt opp?

Det er et menneske du må kontakte, sier han:

- Din behandling er helt nødvendig å gjøre sammen med vedkommende.

Hvem kan det være han tenker på, stunder jeg, kanskje fysioterapeuten min, som jeg ikke har hatt kontakt med på lang tid? Han understreker gang på gang at det vil bli tøft, det krever mye trening, men sammen vil vi greie det. 

- Og så må du ikke bli deprimert, sier han om igjen og om igjen.

Han tester foten min, gjør noen ting som fremdeles er uforståelige for meg. Gradvis blir jeg rolig, og det er en glad meg som munter går ut fra hotellrommet hans.

En uke etterpå ligger jeg rett ut i senga, orker ikke å stå opp.

Men nå ringer han til meg hjemme i påska, der jeg altså ligger i senga sammen med Yr klokka 3 om ettermiddagen.

Han sier han ofte tenker på meg. Han spør meg hvordan det går.

Jeg svarer, som sant er, at spasmene i armen er blitt verre igjen.  At armen krøker seg opp. Jeg vil for all del ikke fortelle ham at jeg er deprimert.

 - Kjinne du varmen? spør han.

Å kjenne det gjør jeg, jeg er glovarm i øvre del av armen. Spasmene forsvinner og armen som tidligere var krøket, henger slapt ned.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.


Etter hvert legger jeg på telefonen, og ganske ivrig går jeg mot soveromsdøra mens Yr søvndøsig strekker på seg.  Dette må jeg fortelle til mamma og pappa, tenker jeg, før jeg sakte går ned trappa i gangen.

I Snåsamannen møtte jeg et fantastisk menneske. Jeg følte hans varme hender. Jeg følte han så meg og problemene jeg slet med.  Enkelte mennesker har en evne som ikke kan forklares rasjonelt.

Men hvem er det Snåsa-mannen tenkte på, funderer jeg igjen mens jeg faller ned i en sofa med blikket festet på en skoddeklump rundt fjellet Hellandshornet.



Lengselen som aldri forsvinner

Jeg er deprimert.

Jeg ligger i sengen. Klokka er snart to denne vårlyse ettermiddagen Soverommet er svalt temperert, vinduet er åpent.

Jeg stirrer på den sjokoladebrune veggen, som ble malt i fjor av søsteren min.

Tenker på hvordan det er å gå ute i virkeligheten. Absolutt alle kan se at jeg går sakte, at jeg drar på høyrebenet, at jeg halter og går rart. Jeg går med stivet ledd i kneet, livredd for at jeg smertefullt skal tråkke over. Jeg løfter benet ved å løfte med hofta, ikke med hele foten. For meg var det å gå den største selvfølgelighet før slaget, gå på en estetisk vakker måte. Vrikke på rompa. Nå er det viktigste å komme meg fremover.

Du går ”rotete”, sier fagmannen. Jeg vet ikke om jeg orker å gå til ham igjen. Han trekker meg ned istedenfor å bygge meg opp. Kanskje han oppfatter meg som en innsjø full av god selvtillit? Jeg vet at noen tar feil der, at jeg kan lure.  Jeg føler at jeg vaker rundt på havbunnen som en kreps. Jeg kan finne meg ensandgrop og skjule meg. 

Min selvtillit er den dårligste den har vært hittil i livet.

Når jeg går, er en skinne festet på mitt høyre ben, som hindrer droppfot og hjelper meg å gå fremover. Skinnen er svart av farge, går fra like under kneet og til helt under foten og er festet med borrelås rundt kneet. Den er laget av karbon og er knallhard, så jeg får smertekramper etter å ha gått litt med den. Den er et tveegget sverd. Uten skinnen kan jeg nemlig ikke gå. Med skinnen får jeg usigelig vondt.  Jeg kan ikke gå med stramme bukser og bare med kraftige sko.

Som jeg forakter det slaget jeg har fått.

Hverdagen er en kamp. Det å ikke kunne gå dit jeg vil og når jeg vil det, å miste sin mobilitet, er det verste. Å være på en utenlandstur til København eller Roma er en utfordring. Jeg kan ikke gå så langt eller så fort som tidligere.  Det verste er situasjoner der jeg ikke kan komme meg fremover fordi foten nekter å samarbeide. Den skjelver av spasmer og fotbladet vrir seg utover til høyre. 

Jeg dør nesten av skam når jeg tenker på det. Jeg lukker øynene.  Trekker den høyre foten opp i senga og bøyer kneet. Hånda må hjelpe til. Dette er nok en ting jeg ikke kan gjøre som jeg gjorde før. Pokkers stive beinet.

Som den ettermiddagen jeg er på vei fra Rimi og skal hjem med ryggsekken full av matvarer. Da skjer det. Jeg kommer ikke av flekken fordi høyrefoten ikke vil samarbeide med meg, den skjelver og fotbladet vrir seg ut. At høyrehånden er helt lam greier jeg å skjule, men ikke foten. Den gjør ikke som jeg sier. Det kommer en ung mann forbi, han stanser og spør meg om jeg trenger hjelp.

 - Nei takk, det går fint, hører jeg meg selv svare.

Fint? Det er et gammelt reflekssvar fra før slaget å si nei takk til en håndsregning. Det går jo ikke fint! Hvorfor svarte du det, Ragnhild, hvorfor være så egenrådig? Hvorfor skal du på død og liv greie alt selv! Jeg kommer meg hjem, det er heldigvis ikke langt. Skal jeg lære meg å leve med det å gå så dårlig, undrer jeg meg.

Langsomt flytter jeg blikket mot soveromsvinduet, i retning av lyden av barn som leker. Jeg kan ikke se barna, men av lyden av høy fart og lykkelige hvin, så kan jeg høre at de husker.

Gjennom å trene skulle jeg komme meg tilbake til god, gammeldags form, det hadde jeg trodd for mange år siden på Sunnaas og Cato Senteret. Fremgangen hadde jo vært ganske formidabel i begynnelsen. Jeg hadde lært å gå og snakke igjen, men nå har den stanset opp.

Formen vil antakelig ikke bli bedre. 

Det er år siden jeg har vært hos fysioterapeut. Trening gjennom å gå, som hadde vært mitt store mantra, kan jeg bare glemme. Og så er jeg så uendelig trøtt Det er fatiguen. Det at jeg er så trett på jobb når klokken runder lunsjtid, plager meg. Også her er jeg blitt en annen. Helvetes mangel på energi.

Gradvis legger jeg på meg, og jeg trives ikke i den nye kroppen min. Før var jeg en standard størrelse 38, nå er jeg en 42. Ikke bare går jeg stygt, jeg er småtjukk og uelegant også.

Jeg føler en stor sorg, sorgen over alt jeg har mistet.

Jeg kan ikke løpe en tur i marka, slik jeg pleide, ikke stupe i havet, ikke spenne på meg skia og ta med engelsk setteren til pappa på tur. Jeg kan ikke en gang vaske opp, ikke gå på høye hæler, ikke kjøre bil, eller ta over yndlingsferiestedet mitt. Karrieremulighetene ligger brakk. Jeg kan ikke få barn.  Fra å være en selvstendig ung kvinne, er jeg blitt avhengig av andres hjelp.

Slaget tok det bort fra meg. Kjæresten, som jeg savner, hvor skal jeg møte ham? Og når man ikke får anledning til å stifte familie, da faller en utenfor mye sosialt i samfunnet. Sjansen for å bli ensom er stor. Ved siden av det ikke å få barn, og ikke gjøre karriere, så kan jeg ikke betro meg til noen om hvordan jeg egentlig har det, for jeg er livredd for å bli oppfattet som sutrete. Mammas setning, som hun brukte som svar på min klaging da jeg gikk i grunnskolen, kommer opp og gjør seg nærværende:

- Det er ikke verre for deg enn for andre. 

Er det verre for meg enn for alle andre?

Jeg skammer meg. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, har jeg lest en gang i en psykologibok, og får deg til å føle deg liten med ønske om å synke i jorden. Den dype skammen, smerten over ikke å fortjene bli elsket. Jeg skammer meg over den jeg har blitt, over måten jeg gikk på, ja, over av og til ikke en gang å få til å gå.

Skamfølelsen gjør at jeg gradvis bryter meg selv ned som samfunnsborger. Jeg kan knapt se meg igjen blant alle menneskene og føler at jeg snart ikke kaster skygge lenger.

For å unngå å kjenne på denne forferdelige følelsen av skam, så isolerer jeg meg i leiligheten. Jeg fortjener virkelig ikke å bli elsket. Jeg snur meg rundt, på magen.

Jeg tenker på det unge pene paret, misjonerende, som hadde stanset meg på grunn av min gåmåte og spurte om de kunne be for meg. Be for meg? Jeg burde ha håndtert dem på en stoisk og verdig måte, hadde jeg bare gjort det, men jeg ble forvandlet til en 7-åring igjen, og freste:

- Nei takk! La meg være i fred!

Jeg greier ikke å ligge så lenge på magen, så jeg snur meg rundt på ryggen igjen. Jeg drar dyna så langt over hodet jeg får til. En skamfølelse brer seg ut over meg og under hele dyna.

Jeg har alltid vært opptatt av det jeg putter i munnen. Også her gir jeg opp. Nå blir den selvlagde frokostblandingen erstattet med øl, ferdigpizza og potetgull.

Leiligheten, som jeg før hadde vært så glad i, der jeg tente stearinlys og skaper hjemmehygge, ligger mørklagt. Klær er strødd rundt omkring overalt. Telefonen, som jeg hører ringe langt borte, tar jeg ikke. Den siste personen jeg har snakket med, er pappa. Det er for en uke siden.

Ensom. Isolert.

Alt er grått-i-grått med et innslag av svart. Jeg er dypt deprimert. Orker ikke å gå på jobb, heller ikke denne uka. Istedenfor blir jeg hjemme, under dyna. Resignasjonsfaren er kommet for alvor. Når jeg alvorlig vurderer å si opp den jobben jeg så lenge har kjempet for, så forstår jeg det. Jeg tenker at jeg skal gå ned til den brune puben i nabolaget, bestille drinker for å glemme hvordan livet var blitt, og sakte drikke meg i hjel.

Hva er meningen, spør jeg meg selv. Jeg er ung og funksjonshemmet, og som jeg hater det ordet! Er det slik livet mitt skal bli? Preget av den totale meningsløshet? Hva skal jeg fylle livet med? Jeg er blitt fratatt mitt livsprosjekt. Jeg fikk leve etter de dramatiske dagene i 2005, men jeg har mistet gleden over å være i live.

Orker jeg å leve slik? Hvordan er den enkleste måten å dø på? Drukne? Eller en overdose med tabletter? Men hvem kan finne meg da. Jeg grubler meg fram til Marek, som vasker i leiligheten. Han har nøkkel til å komme seg inn. Slik sett slapp mine nærmeste å se meg død. Men jeg gjør ingenting konkret i forhold til å ta mitt eget liv. Jeg kan ikke påføre pappa en slik sorg. Ikke nå.

Selvdisiplin er viktig, men den er ikke til stede, det merker jeg.  Den indre kritiske stemmen blir bare sterkere. Jeg er på et lavmål og må gjøre noe med livet. Jeg skal prøve disiplin. Hvordan kan jeg snu det negative til noe positivt?

Uten eksistensielle problemstillinger, står jeg praktisk talt på bar bakke. Jeg leter rundt meg og forsøker å finne mening å fylle livet med, men jeg finner det ikke. Til og med strukturen over en hverdag er borte. Pappa snakker om viktigheten av å holde måltider. Også den viktigheten er borte.

Slik ligger jeg i senga og tenker gråsvarte tanker, dag etter dag, uke etter uke.

Jeg skal gå på jobb neste uke. Jeg skal ikke isolere meg. Jeg skal henge opp en lapp på badet, som jeg ser på hver gang jeg er på do. Med store bokstaver, skrevet med rød tusj, står det:

”Du er flink. Du går på jobb. Du er min heltinne.”

Og ønsket om å bli bedre er sterkere enn ønsket om å resignere.  Jeg vet ikke hva som spilte inn, men en vakker høstdag gikk jeg på jobb igjen. Solen skinte, også på meg, og jeg er overrasket over at folk er så glade for å se meg igjen. Kanskje jeg er en del av del av samfunnsmaskineriet likevel, ikke bare utenfor, i isolasjon?  

Jeg greier ikke å snu alene, men jeg må ha hjelp utenfra. Motivasjonen kjenner jeg er svært, svært viktig, for denne endringen vil koste både tid, energi og krefter.

 

Jeg er ingen

- Hjelp! Jeg tisser på meg!

Tårene presser på. Jeg er ikke 2 år lenger, men faktisk 35. Det er ikke langt til doen, men jeg rekker ikke å gå fra rommet mitt og inn på badet mitt og fram til toalettet.

Skamfølelsen presser tårene fram. Tenk, tisse seg ut!

Jeg greier knapt å gå. Tærne på min høyre fot krøker seg, og fotbladet vrir seg utover. Ikke engang den korte distansen, som den er den gjennom gangen fra rommet mitt og fram til spisesalen, kan jeg gå uten å bruke en evighet. Det gjør vondt.

Og i dag rekker jeg ikke fram til baderommet igjen.

Jeg vrir av meg tøyet og skrur på dusjen. Jeg venter til vannet er varmt, glovarmt, før jeg går inn under strålen.

Jeg tenker på dagens hest- og sledetur. Det var kaldt. Jeg hadde åpenbart for lite klær på. Jeg er svak og jeg tror ingen ser det. Jeg kommer tilbake iskald totalt uten mestring. Og så i tillegg, denne tisse i buksa-hendelsen.

Det begynner å gå opp for meg hva slaget har tatt fra meg.  Jeg har mistet store deler av meg, jeg kan ikke løpe, knappest gå. Jeg har bare en arm, og jeg kan knapt prate. Hvem er jeg blitt? Spør jeg meg selv.

Tårene renner nedover kinnene mine.

Jeg skrur av dusjen, sakte tar jeg på meg noen rene klær og halter tilbake til senga. Jeg kryper sammen i fosterstilling med ansiktet vendt inn mot veggen.

Jeg er langt, langt unna å være tilbake i jobb, jeg som trodde at jeg ville være det før jul. Det tar langt lengre tid enn jeg trodde å bli rehabilitert av slaget.

Hvorfor hadde jeg ikke bare dødd i stedet for å våkne opp fredag den 13. mai? Det har vært mange tunge øyeblikk, jeg har jo gått til det steg å få anti-depressiva, men for første gang ser jeg depresjonen i hvitøyet.

Dette er annerledes.

Det banker på døren. Det er sykepleieren som hjalp meg å finne @-en på tastaturet, hun pene med det lyse håret og brune øynene.

Hun lurer på om jeg ikke vil ha middag.

Nei, svarer jeg. Med gråten i halsen forteller jeg om hesteturen, og hvor kald jeg ble.

- Mestring er målet, jeg ser det, men det var ikke mestring, sier jeg.

Hun setter seg ned på sengekanten.

Lytter til hva jeg har å si.

- Jeg går av jobb nå. Skal jeg komme med noe mat til deg her inne på rommet? Og er det noen du vil jeg skal ringe til som kan komme hit og snakke med deg?

Hun er åpenbart bekymret.

- Ja, ring søsteren min, sier jeg

Søsteren min kommer umiddelbart etter å ha blitt ringt til.

- Jeg er I-N-G-E-N, hulker jeg mot søsteren min sin skulder. Jeg I-N-G-E-N. Og dessuten: Jeg er drittlei av å bo på institusjon! Jeg er drittlei av all denne møkk kjedelige treningen!

Hun prøver å trøste. Forteller at så langt jeg er kommet siden jeg fikk slaget. For det første hadde jeg overlevd, hele to ganger! Deretter har jeg lært å gå igjen, og prate!

Jeg ser på henne.

- Du har bare nettopp begynt, avslutter hun.

Neste morgen kommer sykepleieren tidlig til rommet mitt. Hun har tårer i øynene da hun forteller at hun var livredd for at jeg ikke var der mer.

Det var et anslag av depresjon og ingen morsom opplevelse.

Jeg smiler matt.