Den nye skinnen min, som ligner et korsett!

På vei til trening. På min høyre fot er min splitters nye håndsydde skinne i svart skinn.

På vei til trening. På min høyre fot er min splitters nye håndsydde skinne i svart skinn.

Fantastisk! Du er hjerteopertert med ring! Og de slapp å skifte hjerteklaffen!

Ortopedilegen kledd i hvit legefrakk med innfatningsløse briller på nesen sitter og leser min lange og rikholdige legerapport på datamaskinen. – Jeg må virkelig si at du har vært gjennom mye, sier han og svinger seg rundt på stolen og ser på meg over brilleglassene. - Og se på deg nå, så langt du er kommet!

Jeg smiler til ham, nikker og tilføyer: - Men det har gått ti år siden hjerteoperasjonen, da.

Ti år preget av gjenopptrening. Jeg tenker  at jeg faktisk er heldig som i det hele tatt er her, at jeg lever. Kirurgen, som ledet operasjonen, hadde ikke gitt meg mer enn 15 prosent sjanse til å overleve. Men så jeg faktisk gjort det, overlevd. Tiden etterpå er den tøffeste tiden i mitt liv, med alle månedene på rehabilitering, der jeg lærte å gå og å snakke igjen. Og ikke minst tiden etter, da jeg kom hjem og forsøkte å finne tilbake til et liv igjen.

Men det er lang tid siden og nå jeg hos ortoped. For en tid siden så var jeg nemlig hos fastlegen og klaget min nød over den elektriske skinna jeg da brukte og ortopediingeniøren. Han lyttet tyst til klagesangen og sa:

- Du trenger ikke ha en ortoped som stadig irettesetter deg, mens han hamret på tastaturet. - Du vil nå bli kallet inn til et annet ortopedinstitutt. Han plukket opp utskriften og ga den til meg.

Og nå ett år senere satt jeg her inne på ortopedilegens kontor, sammen med legen og en ung, kvinnelig ortopedi-ingeniør. Jeg er blitt fortalt at ventetiden har vært så lang, nærmere ett år, fordi jeg skulle innom ortopedlegen, som hadde lange ventelister.

Ortopedilegen med de innfatningsløse brillene studerte foten min. Den var barbeint. 

Han spurte hvorfor jeg ikke brukte den elektriske skinna lenger. Jeg svarte, som sant var, at jeg hadde brukt den i ett år, men på slutten hadde strømmen blitt satt fryktelig høyt og spasmene og smertene var så voldsomme, at jeg sluttet.

Han henvendte seg spørrende til den tredje personen i rommet, ei taus jente med langt mørkt langt hår, også hun ikledd hvite klær.

Hun svarte at den elektriske skinnen antakelig virket ikke lenger.

-       Trener du noe, da? spurte legen, denne gangen henvendt til meg.

-       Ja, sa jeg og gliste bredt.

-       Forsett med det, sa han – og lykke til videre! Han skyndte seg ut av kontoret.

Hele to par nye skinner, en  hudfarget og en sort. stor stas!

Hele to par nye skinner, en  hudfarget og en sort. stor stas!

Da var det jeg og den kvinnelig ortopedingeniøren igjen. Med forsiktige, men erfarne hender trykket hun på foten min. Jeg måtte gå litt fram og tilbake, før hun sa:

- Jeg ville ha prøvd en håndsydd skinnskinne, sa hun stille. Men da må du ta gipsavstøtning av foten.

Så da satte vi i gang:

Måling. Trykking. Gipsavstøpning. Prøving. Feiling. Og ny måling igjen.

Noen uker senere lå det to stykker skinne til meg på postkontoret, en svart og en hudfarget.

Som en kollega noen dager senere sa til meg, da jeg hadde oppvisning i den nye skinna på jobb:

-  Gud, så lekker! Den likner et korsett!

Henrik inspiserer min hudfargede skinne.

Henrik inspiserer min hudfargede skinne.



Jeg forsøker meg på å bruke den elektriske skinnen

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Hælen først!

Den fiske ortoped-ingeniøren uten hår roper det ut mens jeg prøvegår  den elektriske skinnen i  gangen på ortoped-instituttet.

- Fy søren, hvor vondt det gjør! tenker jeg. Det er som små elektriske sjokk som strømmer gjennom foten hver gang muskelen brukes.

-   Få ned hofta og bruk låret når du løfter benet, fortsetter han.

Arrrgh! Jeg vet jo hvordan det skal se ut, men jeg får det ikke til, tenker jeg forbitret. Å gå er besynderlig enkelt når vi først har lært det. Og det kan være pokkers så vanskelig og veldig frustrerende å ikke få til det når man engang har kunnet det.

Vel hjemme igjen, så ringer jeg til legen min. Han skriver ut en måneds sykemelding. Tanken er at ved intens trening av musklene i leggen, så vil jeg greie å gå lengre distanser enn fram og tilbake i gangen på et ortopedi-senter.

- Og så gjør vi knebøy.

Jeg er tilbake til treningsinstituttet, ikke to ganger i uka som tidligere, men hver dag. Jeg har daglige avtaler med Henrik, den personlige treneren min. Med en stav i min venstre hånd, så forsøker jeg å gjøre knebøy, men jeg har mest lyst til å grine: Mitt høyre kne  går i helt feil retning, det skjener innover. Jeg ser misfornøyd inn i speilet. Henrik er derimot optimistisk og holder motet  mitt oppe. Han griper fatt i kneet og presser det utover og hofta mi, som han presser innover.

Treningstimen er ferdig, og jeg låser meg inn i garderoben og jeg gråter i frustrasjon. Jeg er totalt utslitt, mestringsfølelsen er null og mangelen på energi gjør at jeg tar jeg drosje den vel ene kilometeren det er tilbake til Schweigaardsgate.

Etter en måned med daglig trening, er jeg tilbake i jobb igjen.

- Jeg har vært til rehabilitering hjemme, sier jeg med et smil til resepsjonsdamen da jeg kommer inn i Cappelen Damm-bygget litt før klokka ni om morgenen den første arbeidsdagen etter sykemeldingsperioden.

Utover høsten kan jeg merke at det går fremover, sakte, men sikkert. Men hva skyldes det, skinnen Walk Aide eller treningen? Jeg spør ortoped-ingeniøren, og han mener fremgangen skyldes Walk Aide-skinnen. Og spør jeg treneren, er svaret enda mer trening.

Så der står jeg, i spennet mellom min personlige trener Henrik og min ortopedi-ingeniør, hvem skal jeg følge? Henrik, som jeg ser et par ganger ukentlig, mener at skinnen ikke tilfører noe nytt. Han hevder at muskulaturen er langt mer avslappet uten den elektriske skinnen, og at skinnen ødelegger for den nervebanen han forsøker å bygge opp.

På den annen side står den finske ortopedi-ingeniøren. Han mener at ved å stimulere nervene med elektriske signaler, så er det min sjanse til forbedring.

Hvem skal jeg lytte til?

Jeg tar min beslutning: Omtrent et år etter jeg fikk den elektriske skinnen, slutter jeg å bruke Walk Aide. Jeg går tilbake til den manuelle skinnen. Årsaken er at ortoped-ingeniøren har skrudd opp strømmen til det er på grensen til å være smertefull. 

Jeg er mer enn nervøs når jeg har kontroll med ortopedi-ingeniøren i begynnelsen av juni. Vil han bli sint?  Han tar det med relativ fatning. På hans datamaskin kan vi se det: Framgangen er stor!

Men hva det skyldtes? Ikke vet jeg. Antagelig et både og.