Den nye skinnen min, som ligner et korsett!

På vei til trening. På min høyre fot er min splitters nye håndsydde skinne i svart skinn.

På vei til trening. På min høyre fot er min splitters nye håndsydde skinne i svart skinn.

Fantastisk! Du er hjerteopertert med ring! Og de slapp å skifte hjerteklaffen!

Ortopedilegen kledd i hvit legefrakk med innfatningsløse briller på nesen sitter og leser min lange og rikholdige legerapport på datamaskinen. – Jeg må virkelig si at du har vært gjennom mye, sier han og svinger seg rundt på stolen og ser på meg over brilleglassene. - Og se på deg nå, så langt du er kommet!

Jeg smiler til ham, nikker og tilføyer: - Men det har gått ti år siden hjerteoperasjonen, da.

Ti år preget av gjenopptrening. Jeg tenker  at jeg faktisk er heldig som i det hele tatt er her, at jeg lever. Kirurgen, som ledet operasjonen, hadde ikke gitt meg mer enn 15 prosent sjanse til å overleve. Men så jeg faktisk gjort det, overlevd. Tiden etterpå er den tøffeste tiden i mitt liv, med alle månedene på rehabilitering, der jeg lærte å gå og å snakke igjen. Og ikke minst tiden etter, da jeg kom hjem og forsøkte å finne tilbake til et liv igjen.

Men det er lang tid siden og nå jeg hos ortoped. For en tid siden så var jeg nemlig hos fastlegen og klaget min nød over den elektriske skinna jeg da brukte og ortopediingeniøren. Han lyttet tyst til klagesangen og sa:

- Du trenger ikke ha en ortoped som stadig irettesetter deg, mens han hamret på tastaturet. - Du vil nå bli kallet inn til et annet ortopedinstitutt. Han plukket opp utskriften og ga den til meg.

Og nå ett år senere satt jeg her inne på ortopedilegens kontor, sammen med legen og en ung, kvinnelig ortopedi-ingeniør. Jeg er blitt fortalt at ventetiden har vært så lang, nærmere ett år, fordi jeg skulle innom ortopedlegen, som hadde lange ventelister.

Ortopedilegen med de innfatningsløse brillene studerte foten min. Den var barbeint. 

Han spurte hvorfor jeg ikke brukte den elektriske skinna lenger. Jeg svarte, som sant var, at jeg hadde brukt den i ett år, men på slutten hadde strømmen blitt satt fryktelig høyt og spasmene og smertene var så voldsomme, at jeg sluttet.

Han henvendte seg spørrende til den tredje personen i rommet, ei taus jente med langt mørkt langt hår, også hun ikledd hvite klær.

Hun svarte at den elektriske skinnen antakelig virket ikke lenger.

-       Trener du noe, da? spurte legen, denne gangen henvendt til meg.

-       Ja, sa jeg og gliste bredt.

-       Forsett med det, sa han – og lykke til videre! Han skyndte seg ut av kontoret.

Hele to par nye skinner, en  hudfarget og en sort. stor stas!

Hele to par nye skinner, en  hudfarget og en sort. stor stas!

Da var det jeg og den kvinnelig ortopedingeniøren igjen. Med forsiktige, men erfarne hender trykket hun på foten min. Jeg måtte gå litt fram og tilbake, før hun sa:

- Jeg ville ha prøvd en håndsydd skinnskinne, sa hun stille. Men da må du ta gipsavstøtning av foten.

Så da satte vi i gang:

Måling. Trykking. Gipsavstøpning. Prøving. Feiling. Og ny måling igjen.

Noen uker senere lå det to stykker skinne til meg på postkontoret, en svart og en hudfarget.

Som en kollega noen dager senere sa til meg, da jeg hadde oppvisning i den nye skinna på jobb:

-  Gud, så lekker! Den likner et korsett!

Henrik inspiserer min hudfargede skinne.

Henrik inspiserer min hudfargede skinne.



Min største drøm er å gå noenlunde normalt igjen

Den manuelle skinnen og den elektriske.

Den manuelle skinnen og den elektriske.

- Har du vurdert en elektrisk skinne?

Ordoped-ingeniøren ser på meg med sitt blåe blikk.  Han er tettbygd, tidlig i 40-årene, totalt skallet og kommer sannsynligvis fra Finland. Han snakker i alle fall med slik aksent. Jeg har gått fram og tilbake gjennom gangene på senteret en halvtimes tid.  Han har studert gangmønsteret mitt.

Jeg har tatt drosje til Lindeberg på Oslos østkant, forsiktig stiltret meg fra drosjen til inngangsdøren på ortopedi-senteret på det snødekte underlaget med stokken Martinsen ved min side. Alltid Martinsen når det er snø ute. Men nå er jeg inne hos ortoped-ingeniøren. Fra vinduet kan jeg se at  våren så vidt har grepet tak i vinteren. Sola gjør at snøen har begynt å smelte.

- Elektrisk skinne? Hva er det? vil jeg vite.

- Walk Aide, som den elektriske skinnen heter, blir brukt for å påhjelpe droppfot, forklarer han, og fortsetter:  Når du er ute og går og ikke er i stand til aktivt å løfte foten, så kompenserer du  ved å løfte hoften, men Walk Aide kan forbedre din gangfunksjon, hevder ortopedi-ingeniøren på sin typiske svensk-finske dialekt.

Jeg er lam i selve fotbladet, noe som gjør at tærne sleper når jeg går. Og er frustrert over at jeg løfter foten med hoften.

Jeg blir i fyr og flamme! Kanskje jeg ved hjelp av Walk Aiden vil bli bedre til å gå? Kanskje jeg på sikt kan løfte på fotbladet?

Han ser alvorlig på hjertearret mitt, og spør meg om jeg går på noen medisiner? Stolt kan jeg si at nei, det gjør jeg ikke.

- Epilepsi, da, spør han?

 Jeg forteller ham at også den medisinen har jeg sluttet med, og legger til at jeg har bare hatt ett eplepisk anfall og det kom like etter slaget.  Det var da såret i hjernen var nytt.

Han sier at jeg imidlertid må ha noe skriftlig, et slags godkjentstempel fra min spesialistlege i nevrologi , om at jeg tross epilepsi kan jeg bruke elektrisk skinne.

Jeg kontakter på telefon min nevrolog ved Ullevål Sykehus. Det går hurtig, jeg får time på sykehuset uka etter.  Der sier hun at noen skriftlig erklæring vil hun ikke gi. Walk Aide gjelder tross alt elektriske impulser til hjernen, men hun vil heller ikke si nei.

Da jeg er tilbake i Schweigaardsgate etter møtet med nevrologen, ringer jeg ortoped-ingeniøren, jeg forteller hva nevrologen har sagt,  og dette svaret er trolig bra nok.

- Nå står en rekvisisjon fra spesialist igjen, sier ortoped-ingeniøren, for du vil vel ikke betale over 80. 000 kroner, som en Walk Aide koster, av egen lomme?

En evig runddans fra spesialist til spesialist er dette, sukker jeg. Jeg kontakter min fastlege igjen og får time. Igjen er jeg tilbake på legekontoret, igjen sitter jeg og venter på å blir jeg kallet inn til legen min, og igjen sitter jeg og ser nysgjerrig bort på pasientene som sitter utenfor Dr Skavlans kontor.

Han er Norges mest populære fastlege, det har VG skrevet, og han er jo faren til selveste Jenny Skavlan. Men jeg får minst like god oppfølging som det hans pasienter får, tenker jeg, og reiser meg da min lege kommer ut og roper opp navnet mitt. Haltende tar jeg meg over gulvet, bort til døren og der han smilende står.

Vel inne så forklarer jeg oppspilt om den elektriske skinnen. Han har heller aldri hørt om Walk Aide, men syntes det høres spennende ut. For å få en spesialisterklæring, så søker han om plass til meg ved Sunnaas Sykehus, som skal vurdere Walk Aide-skinnen.

 

Sunnaas Sykehus, nok en gang

Det tar bare kort tid, fra jeg går ut av fastlegens kontor før jeg står jeg i resepsjonen ved Sunnaas Sykehus og blir skrevet inn. Det brenner livlig i peisen bak resepsjonisten. Jeg lener meg mot disken, jeg føler meg mye mer trygg nå enn jeg har gjort tidligere.

Med ett påkaller noe bak meg min oppmerksomhet, jeg vet ikke hva det er, men jeg snur meg. Jeg ser han akkurat da han passerer meg. Den mørkhårete utenlandske unggutten, i slutten av tenårene, kanskje 17 år. Han tar seg forbi meg i rullestol,  jeg grøsser, han har bare en fot og en arm. Han møtte massedrapsmannen på Utøya den 22. juli og ble forsøkt likvidert sammen med de 67 andre ungdommene.

Jeg får tårer i øynene.

Om litt kommer en sykepleier, blid som ei terne og henter bagasjen min. Innkvartert på Sunnaas igjen. Det er kjedelig denne gangen, jeg får ikke trening i fysioterapi, men det blir stolt på at jeg kan ta egentrening.  Jeg blir mest på rommet mitt og venter på samtalene med lege. Helsepersonalet på Sunnaas Sykehus har overraskende liten erfaring med elektriske skinner, eller rettere sagt: De har ingen erfaring i det hele tatt, og har knapt hørt om Walk Aide, og er egentlig mest nysgjerrig på bruken av den.

Etter et par samtaler med lege, drar jeg hjem jeg igjen. Etter et par dager ligger epikrisen i posten, hvor det står at ortopedi-ingeniøren kan ta kontakt med sykehuslegen.

Jeg forstår ingenting.

Hvorfor hadde ikke legen ringt ham mens jeg var innlagt på Sunnaas, slik at hele saken kunne få et godkjentstempel og gå unna litt fort?

 

Jeg har ikke god tid

Jeg har ikke god tid.

Ortoped-ingeniøren forsøker å ringe legen på Sunnaas en gang, jeg tror det ikke var særlig mer, og får ikke fatt i ham.

 En velger selv hvilke kamper en vil kjempe, og dette er en av mine kamper. For legen er det ikke så farlig om jeg får elektrisk skinne, for ortoped-ingeniøren likeså, men for meg er den viktig: Den kan hjelpe meg å gå bedre. Jeg skjønner at hvis jeg skal få en elektrisk skinne, så må jeg få de to til å snakke sammen: Legen på Sunnaas  Sykehus og min finsk språklige ortoped-ingeniør.

Så jeg begynner å ringe legen på Sunnaas sitt telefonnummer, gang på gang, uten at han tar telefonen. Jeg legger igjen beskjed på svareren til avdelingens sekretær om legen kan ringe meg? Det er resultatløst. En dag øyner jeg håp, en annen lege sitter på hans kontor da jeg ringer. Han tar imot min beskjed, og skal videreformidle den til ham, og sier at selvsagt vil sykehuslegen ta kontakt.

Men heller ikke da skjer det noe.

Det er stille fra Sunnaas Sykehus.

 

Brev til toppen av Sunnaas Sykehus

Det har gått snart et halvt år siden jeg kom ut fra vurderingsoppholdet om elektrisk skinne ved Sunnaas Sykehus. Ingenting skjer med Walk Aide, og jeg bestemmer meg for å gjøre noe  jeg opplever som ekstremt: Jeg setter meg ned og skriver et brev til legens sjef med kopi til administrerende direktør ved Sunnaas Sykehus. Jeg hadde vært for svak til å ta opp kampen mot Oslo Kommune, men nå er jeg betydelig sterkere og opplever at en simpel lege stod, ironisk nok, i veien for at jeg skal få et bedre ganglag.

Å sende dette brevet med kopi til toppen av Sunnaas Sykehus får fart på sakene.

Allerede dagen etter jeg hadde sendt brevet, ringer den kvinnelige legen som var legens overordnede, og ber ydmykt om unnskyldning. Hun sier at det skal snart ordnes som jeg har anmodet om, og om det er noe mer Sunnaas Sykehus kan bistå med? Nei, tilstår jeg knisefullt, ut over å få vedkommende leges epikrise, og hans aksept til at jeg skal få elektrisk skinne, er jeg ytterst fornøyd med Sunnaas Sykehus, og særlig fysioterapien.

- Dere har fantasisk flinke fysioterapeuter der ute på Nesodden, sier jeg.

Ett og ett halvt år etter ortoped-ingeniøren for første gang fortalte meg om Walk Aide-skinnen, er den min.  80 000 kroner er plassert i en elektrisk dings rett under høyre kne. Syv år etter slaget kan jeg endelig droppe den manuelle skinnen, som har gått under foten og forårsaket så mye smerte.

Jeg feirer med å bestille nye flats, eller ballerinasko, fra min favorittdesigner Marc Jacobs i USA. Det er bare ett lite problem med  skinnen Walk Aide: Jeg greier ikke å gå, og uansett ikke med splitters nye ballerinaskoene, men jeg greier ikke gå i det hele tatt!

Musklene som har vært avstivet i beinet mitt er for veike til å bære meg.

Jeg henger med hodet.

Psykiatrisk hjelp

På vei til psykiateren min.

På vei til psykiateren min.

Blikket mitt følger et snøfnugg som sakte faller nedover mot bakken. Det er den første snøen som i høst faller ned utenfor vinduet. Jeg er ikke hjemme. Jeg har tatt drosje til den andre delen av Oslo. Med mye om og men har jeg kommet meg inn i bygget og tatt heisen de fire etasjene til hans kontor. Ganske sliten har jeg kommet inn på forværelset, deiset ned i den ene av to skinnstoler som står der. Jeg lar blikket falle på et maleri på motsatt side. Jeg hører han romsterer der inne, før lyden av stegene hans som går over gulvet før han åpner døren.

Kom inn, sier han ikledd legefrakken med Ullevål Sykehus trykket på hans venstre bryst. Han retter fram den venstre hånda for å hilse.

Han er psykiater.

Jeg reiser meg, går de tre trinnene mot ham, møter hånda hans med et håndtrykk og halter inn på kontoret hans. Bare høyrefoten er på mitt lag nå, tenker jeg. Bare jeg greier å gå, ikke snuble. Men det går, og lettet setter jeg meg ned i den ene av to stoler. PG , for det er PG jeg kaller ham, setter seg i den andre.

I hvit sykehusfrakk, gråstenk idet mørke håret, alvorlig granskende på meg over brillene, så spør han meg hvordan jeg har det og hvordan den siste uka har vært. Han er trolig i andre halvdel av femtiårene. En pen mann.

- Jeg vet ikke. Jeg bare vet ikke, sier jeg.

Sakte glir mitt fokus og blikket mitt bort fra snøfillene over til ham.

For en måneds tid siden hadde jeg vært hos min fastlege. Fortvilet hadde jeg sagt til ham at jeg trengte hjelp, en å snakke med. Få hjelp til å bearbeide alt det traumatiske og dramatiske som har skjedd.

- Den kvinnelige psykologen som jeg gikk til for noen år siden, husker du henne, men det var for tidlig for meg, sa jeg. Nå føler jeg et behov for å snakke om sorgen over alt det jeg har mistet, og få hjelp til å snu om og finne nye perspektiver.
 

Fastlegen min hadde sett alvorlig på meg, lent seg tilbake og sagt at han ville foreslå for meg å få en psykiater, ikke en psykolog.

Hva er forskjellen på det, da, ville jeg vite.

Han forklarte at en psykolog har studert psykologi ved et universitet. En psykiater er utdannet lege, men har deretter tatt en spesialisering i psykiatri.

Det er en lettet meg som går ut av fastlegen min sitt kontor. Legen min tar meg og problemene mine alvorlig, tenker jeg.

Jeg regner med at det vil ta tid før en psykiater er på plass, men så går det knapt en uke før fastlegen glad ringer meg, og oppglødd forteller at han har funnet en psykiater til meg.

- Vedkommende tar kontakt, sier han før han legger på.

Nå sitter jeg i den ene lenestolen på PGs kontor.  Jeg uttrykker at nå blir jeg aldri mer glad igjen. Det er mange ting rundt meg som jeg kan glede meg over,  sier jeg, men jeg greier ikke å føle glede.

PG, på sin side, er bekymret.

- Depresjon går over, sier han der han sitter i sin hvite legefrakk, før han fortsetter: Jeg tror ikke du trives så veldig godt med å være isolert.

Jeg ser på han, og tenker: Nei, jeg trives ikke i isolasjon. Jeg er en sosial person. Jeg liker mange mennesker som er samlet, med latter og glede. Tok slaget også dette fra meg? Forsøker det å tvinge meg inn i et mørkt kott der jeg ikke ønsket å være, istedenfor i det store, folksomme og lyse rommet?

Og det å ikke ha barn. Og jeg er single fordi jeg har nedsatt funksjonsevne. Jeg går så stygt! Og det er ikke særlig elegant alltid å gå i joggesko. Og på jobben er alle karrieremuligheter stengt. Jeg har da gått fra å være en selvstendig ung kvinne til å være avhengig av andres hjelp. Jeg som før hadde kjørt bil var avhengig av å bli kjørt. Jeg måtte ha hjelp til å løfte kofferten og til å vaske leiligheten. Og jeg føler en enorm sorg fordi jeg ikke har en å elske. Og jeg fortsetter:

- Så er det trapper. Jeg går sakte, og det har en tendens til å bli kø bak meg. Av og til stivner jeg av nervøsitet, sukker jeg.

Jeg tenker på hvordan det er å gå i den store kantina på jobb, der et par hundre mennesker spiser lunsj. Jeg greier ikke å ta et brett, slik kollegene mine gjør, greier ikke få med glasset med vann ved siden av tallerken med mat. Og så samtidig er det dette med å gå, da. For all del, ikke snuble! Jeg blir øm av skam. Alle menneskene med alle blikkene som jeg føler ser min delvis lamme høyre side og armen, som jeg opplever står rett ut fra kroppen der jeg bærer mattallerkenen dit jeg skal sitte. Bare jeg greier å gå, ikke snuble, bare høyrefoten er med på mitt lag. Og så er det den enorme trøttbarhet, og ikke minst, den vonde ensomhetsfølelsen. Jeg føler jeg ikke makter å leve et normalt liv.

- Vi begynner med det. Du skal forsøke å gå på jobb, og så skal du gå og spise lunsj, sier PG.

Selvkritikken er enorm og den graver meg stadig lenger nedover og selvmedlidenheten er enorm.  Jeg trodde jeg aldri kom til å se lyst på livet igjen. Jeg var nede i grøfta.

I fire år skal jeg hver fjortende dage gå til psykiateren, noen ganger hver uke. Han er på mange måter min livbøye i denne tiden. Men til slutt sier han at han er veldig fornøyd med meg og den innsatsen jeg har lagt ned.

Men det å snu skal kreve en enorm innsats av meg.

Denne boka om kognitiv terapi tipset PG meg om å lese. Ingvard Wilhelmsen er spesialist i medisin, og han har siden 1995 drevet Norges eneste klinikk for hypokondere

Denne boka om kognitiv terapi tipset PG meg om å lese. Ingvard Wilhelmsen er spesialist i medisin, og han har siden 1995 drevet Norges eneste klinikk for hypokondere