Å hilse på

FullSizeRender.jpg

Hei, hei! sier den høye, godt voksne mannen med de gode, blå øynene. Han kommer gående i temmelig rask gange oppover bakken. Det er trær i høstfarger på hver side. Han er kledt i en blå, lett jakke  - og i et raskt tempo tar han seg forbi meg og videre oppover gangveien. Han er tilsynelatende i lystig humør, han smiler iallefall fra øre til øre. Jeg kan ikke la være å smile tilbake, og sier hei, hei, i det han passerer. Vi har aldri møtt hverandre før.

Jeg er ikke vant til denne stadige hilsingen på fremmede. 

Det er onsdag og veldig fint å gå turer tidlig på dagen, særlig nå som kalenderen begynner å dra seg mot slutten av oktober, og dagen er som i dag: Lav høstsol over gule og oransje tretopper, luft som har dette kalde, men friske i seg. Høsten blir her vel kun et par uker til, så setter november måned inn og bladene faller av trærne. 

Jeg går nedover bakken, krysser veien og tar inn på en gåvei, mer som en sti. Nok et eldre ektepar med en liten cocker spaniel er på vei oppover, og de hilser blidt. Jeg har heller ikke sett dem før.

Jeg flyttet fra Oslo for vel ett år siden. Første gang jeg opplevde at noen fremmede hilste på meg når jeg var ute og gikk, bare så jeg forskrekket på dem. Det å hilse er nytt for meg og temmelig overraskende, for i Oslo var det ingen som hilste da jeg gikk tur rundt Sognsvann, og ihvertfall ikke i sentrum. 

Høstløv.

Høstløv.

Hvorfor er det slik, at i en storby som Oslo, der hilser en ikke på hverandre, men i en liten kommune som Lier, bare noen få mil unna, der gjør man det? 

Jeg vet ikke. Kanskje er det for mange mennesker i Oslo. Jeg føler at ved å hilse, så sier man at man er litt lik hverandre. Det ligger en grad av fellesskap der. Og å det å føle seg lik et fellesskap er viktig for meg som i så mange år har følt meg annerledes fra alle andre. Jo, det er hyggelig å hilse på.

Gjennom det siste året, så har jeg lært å hilse tilbake på de som hilser på meg. Hei, hei! Fint vær i dag! Haltende har jeg begynt oppoverbakken på veien tilbake, og jeg kjenner jeg er blitt i godt humør av å gå tur, omtrent sånn som mannen i blå jakke som jeg møtte først. Det er koselig å hilse på,  jeg liker det, jeg må innrømme det. 

Jeg bestemmer meg, nå skal jeg blidt hilse først på den neste jeg treffer. Definitivt. Jeg smiler.

På vei hjemover. Bare oppoverbakker.

På vei hjemover. Bare oppoverbakker.

Ny PT! Frisk start på begynnelsen av mitt nye liv

Sarah! Min nye personlige trener!

Sarah! Min nye personlige trener!

- Du har masser av potensiale! Dette er bra!

Det er den kvinnelige unge-pene-smilende-fysioterapeuten-og-PT-en-som-får-meg-til-å-le som prater. Hun har presentert seg som Sarah, og hun fortsetter: - Hvilke mål har du da? Jeg strekker på meg, og svarer sporenstreks: - Jeg vil gå ned en størrelse i vekt. Kjæresten min og meg er så gode på å kose oss, skjønner du.

Hun ler. Det blonde håret er festet med en strikk, hun har brune gode øyne, positiv energi og er smilende utadvendt. Jeg fortsetter:  - Og så mener min forrige personlige trener, Henrik, at jeg skal ha som mål å løpe igjen. Jeg tenker på hvor vemodig det var å si farvel til Henrik, flytte fra ham i Oslo, men han syntes at veien var for lang å pendle uten bil.

- Er det din forrige personlige trener sitt mål det at du skal løpe igjen, eller er det ditt mål, spør Sarah, og nå studerer hun meg med alvorlige øyne. 

- Jeg har vel mistet noe av troen på å kunne løpe igjen, svarer jeg, og ser ned på fingrene mine. Den røde neglelakken på min høyre tommel har begynt å flasse, før jeg fortsetter:

-  Så jeg tror det er mer hans mål, enn mitt mål. Jeg vet ikke lenger om jeg tror på at jeg skal greie å løpe igjen.

Jeg koker sammen grønnsaker til å lage en Hverdagscurry med fisk, med en saus av kokkosmelk og fiskesaus før jeg går på trening.

Jeg koker sammen grønnsaker til å lage en Hverdagscurry med fisk, med en saus av kokkosmelk og fiskesaus før jeg går på trening.

Henrik var en viktig personlig trener for meg, hadde jeg tenkt noen timer tidligere, da jeg stod hjemme og skjærte opp grønnsaker og gjorde klar sausen til kveldens middag noe senere. Det skal gå i en fei å ha i curryen hyse og laks når jeg kommer hjem.

For fire år siden hadde jeg vært en deprimert og fysisk svak, så svak at jeg trengte skinne for å komme meg gjennom timen hans. Så nervøs jeg hadde vært for å komme inn på treningssenteret, så sliten hadde jeg vært etter timen at jeg hadde tatt taxi hjem. 

Det har vært en fantastisk reise, helt awesome, som Henrik sier. Men jeg, jeg så vel ikke helt at det var nettopp en reise jeg var på.

Henrik fikk meg først til å trene uten skinne. Dernest uten sko, og så erstattet han mine Nike joggesko med Zero Drop-sko: Sko uten såle. Jeg hadde etter hvert tatt steget opp på Cross Traineren, trent med vekter og bokseringer. To ganger i uka gjennom fire år har jeg tatt knebøy.

Henrik og meg. Fra oppslag i VG i mars i år.   Foto: Helge Mikalsen/VG.

Henrik og meg. Fra oppslag i VG i mars i år. Foto: Helge Mikalsen/VG.

Det med knebøy har i hvert fall hatt effekt. Sarah er helt over seg av begeistring over hvor normalt jeg kan gjøre knebøy, og hvor lite mitt høyre kne skjener innover. Men litt skjener det. Sammen gjør vi ulike knebøy-øvelser, øvelser liggende og med ball. Jeg begynner å skjelve av spasmer, men dette er begynnelsen på mitt trenerforhold med Sarah, prøver jeg å trøstetenke for meg selv. Dette er begynnelsen på en reise, men en ganske annen en.

En vakker høstdag! Det tar omtrent 45 minutter å spasere hjemmenfra til treningssenteret, i mitt tempo, vel og merke.

En vakker høstdag! Det tar omtrent 45 minutter å spasere hjemmenfra til treningssenteret, i mitt tempo, vel og merke.

Du, det regner ute, har du paraply, roper Sarah over til meg da jeg er ferdig for dagen, og på vei ned trappen og ut. Jeg smiler til henne, og svarer: - Jeg er tross alt Vestlending, paraplyer er for pingler! Hadet, vi sees neste uke! Hun små-ler over svaret mitt, og jeg begynner på de 45 minuttene hjemover. Jeg kjenner fornøyd at jeg er alt begynt å bli stiv i høyre lår, som varsler en fremtidig gangsperre. Jeg tenker på hva Sarah har sagt:

- Du må bli sterkere i benet, vettdu, for du vil løpe, vil du ikke?

Jeg må smile.