Tilbake på Ullevål

Mamma og meg.

Mamma og meg.

- Dette ser veldig fint ut, det! Han kikker på skjermen og ser ned på meg og smiler.

Jeg ligger sidelengs stiv av anstrengelse på undersøkelsesbenken. Den kalde gelen mot min varme brysthud gjør at hårene reiser seg på armene. Han fører instrumentet over geleen som er smurt inn på brystet mitt. 

- Vær forsiktig, du er den første som har berørt arret mitt, jeg har ikke en gang tatt på det selv, hvisker jeg. Og ikke øverst, der er en klump mellom høyre og venstre side som ikke helt stemmer. Vær så snill, jeg føler at arret skal revne!

Han smiler, før han sier:

- Det går så bra, så.

Jeg er tilbake på Ullevål Sykehus denne formiddagen for å ta en sjekk av hjertet. Det blir tatt ultralyd. Hjertet fungerer utmerket.

Jeg ser på ham, den eldre legen. Jeg husker ham som den som tok bilde av hjertet mitt. Hva er det han heter nå igjen, tenker jeg. Jeg har jo vært til ham en titalls ganger før operasjonen, men hva heter han? Jeg kjenner han igjen av utseende, men hva er navnet? Jeg får øye på et navneskilt som henger på brystlomma hans.

Ja, stemmer, det er navnet hans, ja.

Jeg har vært hos ham før jeg tok hjerteoperasjonen, men jeg kunne ikke huske navnet hans den gang. Men jeg husker det nå. Jeg bare vet det. Jeg merker at hukommelsen min stadig blir bedre.

Vi snakker om hjertetrøbbelet og alt som har skjedd siden sist, at ringen rundt hjertet har grodd fint.

- Hjertet ditt fungerer som på et helt normalt menneske, og du vil leve til du er nitti år, avslutter han.

Jeg blir tatt av medisinene Losec, Marevan og Albyl-A. Nå er det bare anti-eplepsimedisinen og anti-depressiva som ligger igjen i medisindosetten, foruten to daglige dosene av Omega 3 tablettene Fri Flyt som pappa innstendig har oppfordret meg til å ta. Det reklameres for at de bidrar til å ”opprettholde hjernes normalfunksjon.”

Jeg kler på meg. Det går sakte selv om jeg skynder meg. Til slutt er jeg ferdig, og sammen med stokken Martinsen halter vi ut på gangen og møter venninna mi, som der har ventet på meg.

Jeg sier at jeg har veldig lyst å prøve om jeg når fram til Infeksjonsmedisinsk avdeling.

Ullevål er et stort sykehus, etasjene er mange, byggene likeså, og gangene er sirklete. Jeg lå på Infeksjonsmedisinsk i fem uker forut for hjerteoperasjonen, og det hadde vært fint å se igjen noen av de som arbeider der.

- Og tross alt, kollapser jeg over lengden som vi må gå er for lang, så er vi tross alt på et sykehus, smiler jeg.

- Kom igjen, vi prøver! sier hun.

Jeg er veldig glad da vi kommer ned i 1. etasje og nærmer oss infeksjonsmedisinsk. En glassdør må forseres, så enda en.

- Så rart, det er helt stille her, hvisker jeg til venninnen min som har stanset opp, før en dør går opp fra et pasientrom og en hvitkledd dame med mange brune krøller kommer gående full fart nedover gangen.

- Kan jeg gjøre noe for dere, sier hun, før hun ved andre blikk på meg stråler opp, og utbryter:

- Ragnhild! Er det virkelig deg? Nå ble jeg glad! Jeg hørte operasjonen gikk bra. Du ser så godt ut, og du går til og med!

Jeg forteller henne om Sunnaas og at jeg nå er innlagt ved Cato Senteret.

- Det her gjorde dagen min! avslutter hun før hun må løpe videre.

Jeg funderer på hvem som faktisk gjorde hvem sin dag når jeg haltende går ut derfra til en taxi som skal kjøre meg tilbake til Cato Senteret igjen.

Arret mitt nesten ti år senere.

Arret mitt nesten ti år senere.


Hjerteoperasjonen

-          Ragnhild, hører du meg?

Mannsstemmen kommer langt bortenfra.

Jeg gløtter med øynene.

Jeg befinner meg i et lyst, stort og moderne rom, nærmest som en sal. Mannspersonen, som står overfor meg, fremstår som i tåke.

Han er utydelig.

Er jeg død? Eller er jeg levende? 

Jeg tror jeg må være i live. Jeg sitter så definitivt ikke på en sky sammen med engler, kikker ned på verden og hva menneskene der sysler med.

 Mannsstemmen gjentar:

-          Hører du meg?

Jeg prøver å fokusere blikket på han der han står ved sengen min.

- Ja, jeg hører deg, sier jeg svakt, og nå fremstår han som klar og tydelig.

Det er kirurgen som snakker. 

-          Det har gått bra, sier han.

Det har gått bra! Jeg kjenner jeg kan endelig puste ut, før jeg spør ham:

-          Klaffen, da, har du skiftet klaffen?

Han svarer nei, det har jeg ikke.

Jeg smiler bredt! Jeg blir lettet over at jeg først av alt er i live. Dessuten at han har fjernet endokardittene, og det uten å måtte skifte hjerteklaffen. Jeg sukker lykkelig før jeg sovner inn igjen.

Den russiske ruletten har altså gått fint.

Da eldstebroren min kommer til Ullevål noe senere, møter kirurgen ham og følger han inn på kirurgisalen og fram til sengen min.

Ifølge broren min, ser jeg ut som et romvesen med slanger overalt på kroppen.

Kirurgen forklarer at mitralklaffen var sterkt skadet. Han har operert inn protese som tetter lekkasjen. I løpet av tre måneder vil vev omkapsle protesen. Han sier jeg slipper å bruke marevan, såkalt rottegift, utover de neste seks månedene.

Min kirurg har vunnet  den risikofylte kampen mot endorkarditten og reddet livet mitt.

I ettertid har jeg sett filmopptak fra en tilsvarende operasjon, som den de utførte på meg. Sett hvordan kirurgene brutalt  bruker bor for å dele brystbeinet, en jekk  for å holde det fra hverandre og gi dem arbeidsrom. Jeg har sett hjerte- og lungemaskinen, som pustet for meg da hjertet ble slått av. Og videre at de puttet is i hjertet mitt for å kjøle det ned. Jeg vet at det er alltid en viss fare for hjerterytmeforstyrrelser og endog slag, foruten døden, da.

Den dagen i slutten av juni, føler jeg at det var en hånd om hjertet mitt.

De har reddet livet mitt.

Sammen vant vi slaget om den russiske rulletten.

Dagen etter fjerner de oksygenmasken. Alle slanger til hjertet er borte, unntatt pacemakeren. Jeg blir deretter flyttet til et eget rom.

 

Sittende i vanlig stol. Merk Marimekko-boka i fanget til storebroren min.  

Sittende i vanlig stol. Merk Marimekko-boka i fanget til storebroren min.
 

Når jeg kommer til meg selv, setter pleierne meg over i en vanlig stol, slik at jeg skal spy opp rester av spytt som har samlet seg i lungene. Jeg føler meg elendig. Håret mitt er seigt og umulig å gre etter operasjonen. Til tross for at jeg får store doser morfin, gjør det veldig vondt i brystet. Jeg har aldri kjent lignende smerter før. For andre gang sitter jeg nå oppreist i stol, riktig nok medtatt, når eldstebroren min kommer.

-          Jeg er kvalm! Jeg må spy!  klager jeg. Og hvorfor tvinger de meg til å sitte oppreist i en stol?

Men likevel er det en glad meg som eldstebroren min ruller ut i den varme sommersola.

Jeg kjenner at bakterien er ute av kroppen og at jeg var feberfri.

Kroneisen med jordbærsmak har aldri smakt så godt.

Nyoperert og veldig, veldig glad,  

Nyoperert og veldig, veldig glad,
 

Jeg sier, og denne gangen er det ingenting som er mer sant enn det:

- Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

Jeg oppsummerer på den 47. dag etter nullpunktet:

- Nå er alt negativt lagt bak oss, dikterer jeg.

Etter en uke på Step Down-avdelingen og sju uker etter D-dagen, da jeg fikk slaget, var meldingen klar: Jeg skal overføres til Geriatrisk Avdeling på Ullevål, det vil si avdeling for behandling av sykdommer hos eldre mennesker.

 

 

 

 

Årets lyseste døgn

Jeg ser alvorlig på legen min.

-       Du mener, o-p-e-r-a-s-j-o-n?  Nå? Altså, i morgen tidlig?

Ordene kommer sakte ut, nærmest nølende.

Legen min nikker.

- Operasjonen er blitt fremskyndet, sier han.

Det er helt stille i rommet.

Ikke en gang pencilinen på sin vei inn i kroppen min via veneflonen lager lyd. Jeg har fått dagens første pencilindrypp da han stakk hodet inn døra.

- Vi får ikke ned feberen, fortsetter han, og forteller at de har vært uvillige til å operere tidligere siden det var stor risiko for at noe mer kan løsne fra hjertet og ytterligere skade hjernen. Nå er jeg sterk nok.

Jeg blir redd, og da legen min går ut igjen, ringer jeg til eldstebroren min.

Jeg hikster inn i telefonen.

-       Det skjer i morgen, sier jeg gråtkvalt, da skal de operere meg i hjertet.  Han kaster det han har i hendene, kjører litt fortere enn normalt opp til Ullevål og kommer andpusten inn på rommet mitt.

Han har gått raskt fra parkeringsplassen.

Nå sitter han på sengekanten min, snakker trøstende om at sannsynligheten for at det går fint, er stor, og når kong Harald har gjort den samme operasjonen med glans, så greier jeg å gjennomføre den samme.

Han får meg til å le gjennom tårene.

Men han må tilbake på jobb.

Hjertekirurgen, som skal operere meg, kommer innom rommet mitt etter at eldstebroren min har dratt.  Presenterer seg.

Han må ha min godkjennelse til å foreta hjerteoperasjonen. Forteller at til sammen er de seks mennesker som skal forsøke å redde livet mitt. Det er foruten han selv, en annen kirurg, en anestesilege, to operasjonssykepleiere og en ingeniør.

-       En ingeniør? spør jeg og sperrer øynene opp.

-       Han skal styre hjerte-lunge maskinen, sier han.

Blåøyd, vestlandsk og lavmælt, lener han seg mot en vegg, og sier videre:

-       Å operere hjertet er i ditt tilfelle langt fra ufarlig på grunn av betennelsen. Mer kan løsne og sette av gårde mot hjernen.

Han puster inn før han sier:

-       Operasjonen er som å spille russisk rullett.

Sa han virkelig det? Russisk rulett! Han sammenlikner operasjonen med russisk rulett, med livet som innsats! Seks patroner i pistolen, sette pistolen til panna, vite at det er en sjettedel sjanse for at jeg overlever.

16, 6 prosent.

Himmel, da!  Hva er det kirurgen sier! At det er langt mindre sjanse for at jeg overlever enn dør!

Han går.

Jeg stirrer i taket. Skulle ønske der var stukkatur og rosett som det er i leiligheten min i Schweigaardsgate. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var der, ikke her, at ingenting av dette har skjedd.

Endorkarditt. Hjerteoperasjon. Russisk rulett.

Jeg får vanskeligheter med å puste.

Hyperventilerer.

Russisk rulett! Et sjansespill.

Selvsagt har jeg gitt ham tillatelse til å foreta operasjonen før han forlater meg. Jeg har i realiteten ikke noe valg. Alternativet er å dø av at streptokokkene spiser opp hjertet mitt. 

Det er begrunnet frykt for at dette kan løsne og forårsake ytterligere embolier. Pasienten er godt informert om inngrepet art og risiko”, skriver kirurgen i min journal.

Angsten for å dø overvelder meg.

Jeg som for kort tid siden hadde lengtet etter å få dø er nå redd for det samme.

Jeg blir liggende å fundere. Hvis noe løsner under operasjonen og mer setter seg fast i hjernen, hvis hjerneskaden blir større enn den er, hvis jeg blir liggende som en grønnsak bortgjemt på et sykehus, hvis en må bruke maskin for å holde liv i meg … Jeg orker ikke tanken og tar fram telefonen for å ringe til mamma og pappa. De to vil være ansvarlige for at  knappen eventuelt skal skrus av hvis den russiske ruletten ender feil.

Det er mamma som tar telefonen, men de tar hver sitt telefonrør etter hvert, slik at de begge kan prate med meg på samme tid. Stotrende, og jeg bruker lang tid på å finne ordene, men spørsmålet mitt kommer klart og tydelig ut:

-       Lover dere å gi deres tillatelse til å skru av respiratorene hvis operasjonen er mislykket? Hvis jeg faller i koma skal jeg ikke holdes kunstig i live?  spør jeg.

Spørsmålet mitt etterlater en larmende stillhet i telefonrøret.

Jeg kan tenke meg at for dem er det vanskelig at den yngste av fire søsken, selve lisjetausa, spør om deres tillatelse til å få dø.

Til sist kommer det:

-       Ja, det vil vi.

Etter litt småsnakk, legger vi på.

En lettet meg tar knappen og styrer ryggstøet i sengen tilbake. Jeg er sliten og må ligge langstrakt og prøve finne ro.

Beslutningene ved Ullevål skjer raskt.

Skytingen av den russiske rulletten skjer altså i morgen tidlig, klokka åtte.

Kirurgen kommer og snakker med meg flere ganger. Siste gangen han kommer innom meg på rommet mitt, sier han at han håper å kunne unngå å fjerne hjerteklaffen. Hvitkledt lener han seg mot et stativ som står der. Det er 40 prosent sjanser for dette, sier han, men det forutsetter at skadene på klaffen ikke er for store.

Jeg blir helt rolig  og tenker at jeg skal opereres i morgen. Men sjansen er stor for at jeg ikke våkner opp igjen. Jeg skal opereres om mindre enn 24 timer, det vil føre til at ventetiden blir kort. Kortere ventetid til jeg skal skyte kula i den russiske rulletten. Jeg er glad for at kirurgen brukte bildet om den russiske rulett. Jeg forstår i alle fall alvoret og faren.

Klokka er halv tre om ettermiddagen. Jeg blir trillet opp på hjerteavdelingen, forbi pasienter og gjennom slitte ganger opp til den nye hjerteavdelingen.

Klokka åtte kvelden før får jeg en innsovningstablett etter å ha blitt dusjet av en pleier.

I morgen skal det skje.

Jeg er rolig.

Jeg sovner inn. 

Det er årets lyseste døgn.

Fem uker siden slaget: Lengsel etter døden

Mye besøk på mitt rom i dag! Jeg har pyntet meg med rosa ullgenser over sykehusskjorta.  

Mye besøk på mitt rom i dag! Jeg har pyntet meg med rosa ullgenser over sykehusskjorta.
 

Jeg får besøk av fysioterapeuten  igjen, denne gang i følge med ortoped. Ortopeden tar gipsavstøpning av foten min for å lage to skinner. Den ene til bruk om dagen, den andre til bruk om natta.

- Skinnene skal hindre kompresjon, sier ortopeden.

Ute sommerregner det.

Eldstebroren min kommer inn døra litt før klokka 12. Han skal være med på dagens legevisitt. Han er våt på skoene etter å ha gått ute.

Noe forsinket, kommer legen.

- Du har hatt feber den siste uka og derfor har vi gjort  noen ekstra undersøkelser, sier han. Det viser seg at med slaget har også streptokokkbakteriene truffet nyre og milt.

- Det er ikke gjort noe skade her, beroliger han.

Han forteller videre at han etterpå skal ha møte med hjertespesialistene:

- Mye tyder på at du slipper å gjennomgå operasjon og skifte av klaff, og at den ”konservative” behandlingen med pencilin vil bli fullført, avslutter han.

Legen haster videre, men noe senere kommer han tilbake. Han har nyheter fra konsultasjonen mellom legene:

- Du vil bli hjerteoperert i høst og klaffen vil bli skiftet ut. Dette fordi det er sannsynlig at hjertet vil vokse, sier han.

Operert i hjertet! I høst! Det er jo lenge til! Skal jeg gå i flere måneder og vente på å bli operert?  

Jeg ser for meg et kjempestort hjerte.

Kommentar etter krigsråd med broderen er at er det er svært bra at utredningen av hjertet har vært så grundig. Og dessuten, - Til høsten vil du være vesentlig sterkere, sier han.

Uansett skal framgangen vedvare, skrev han optimistisk i Marimekko-boken min.

Men jeg er enda tristere i dag enn i går.  Ettersom situasjonen har begynt å gå opp for meg, har jeg til tider vært mye trist. Da broren min går, faller jeg ned i melankoli.

Jeg kan ikke bevege høyre fot og høyre arm. Ikke  snakke. Jeg kan ikke en gang gå på do. Jeg som for bare måneder tilbake var en aktiv og ressurssterk kvinne. Nå er jeg ingenting. Er dette noe liv? Og attpå til, så skal jeg hjerteopereres!

For tretti år siden ville de ha tatt rullestolen og meg som slagrammet og stuet den inn i et hjørne på et sykehjem. Kanskje jeg ville ende opp sammen med Ågot på åtti og Leif på 83. Jeg er virkelig for ung til det, føler jeg, og hva med å kjøre fort i bil? Gå fort gjennom gatene i Oslo, eller løpe med vind i håret! Som jeg savner å løpe!

Jeg skulle ønske at jeg hadde levd før penicilinet tid. Da ville jeg dødd.

Kan jeg ikke bare få dø.