Slagdama, nå også om mat

IMG_8205.JPG

Helt siden jeg var tretten år gammel har jeg visst at sunn mat er lik sunt legeme. Da målte mamma kolesterolet sitt. Hun fikk det skrekkinngytende nivå 17, og satte hele familien på diett. Fra den dagen gikk det i grønne salater med appelsin og stekt hyse uten smør.

Mammas matstell satte preg på meg. Det var fisk og grønnsaker, og sauser uten fett. Grove hveteboller og grønne salater med løpstikke i.

Det skulle hjelpe så lite. Tyve år senere var hun en i rekken, hun var så altfor ung,  som fikk Alzheimer.

Hun smilte og var veldig blid da jeg besøkte henne den høsten før hun døde.

Denne bloggen er tilegnet den latinsk utseende mamma med den gode latteren og de brune øynene. Det er nå snart fire år siden du forlot oss. Oppskriftene vil bli lagret under Enarmet mat på bloggen min. Tanken er at jeg har laget maten på bildene med en arm, så kanskje du blir inspirert til å lage mat som er sunt for hjertet og hjernen?

La fiskekaker og salater med reddiker komme. Hjortefilet med brokkoli.  Mamma var en god kokk, som forente det gode i hjertet med det gode i maten.

Mitt første matinnlegg er om grillet laks og salat med perlespelt. Sjekk her: http://www.slagdama.no/mat/ 

Bon appetit!

Hjem til jul

Mamman min og meg for noen år siden.

Mamman min og meg for noen år siden.

- Bare ti trappetrinn til, så er jeg nede!

Jeg puster og peser. Den mørkebrune kofferten er full av presanger. Det er tungt. Den veier nok 20 kilo, som er grensen på hvor mye bagasje man kan ha med når man flyr innenlands.

- Gjele sjøl aleine, som barndomsvenninnen min sa da hun var tre år og ville greie noe på egen hånd. Gjøre selv alene, tenker jeg, og der er jeg nede. Jeg smiler for meg selv og tenker at det er ikke verst å forsere 62 trappetrinn med bare en hånd og knappest to føtter.

Jeg triller kofferten mot den blåe utgangsdøra, der en taxi står utenfor og venter på meg. En smilende sjåfør går ut av bilen og kommer meg i møte. Puh. Jeg setter meg inn i taxien. Jeg skal hjem, tenker jeg, mens jeg gir ham TT-kortet mitt. Tilrettelagt transport, eller noe i den dur er det forkortelsen for. Men tilrettelagt gjelder bare selve turen til Gardermoen. Turen ned trappa til taxien må jeg greie selv. Jeg sukker over hvor tungvint og byråkratisk et system kan være, men jeg har nå kommet meg ned trappa med kofferten.

Ute er det fint vær med noen varme grader pluss. Heldigvis ingen snø denne julen i alle fall, tenker jeg mens taxien svinger  ut til høyre i  Schweigaardsgate på vei til flyplassen.

Det blir en rar jul i år. Jeg skal hjem til pappa. I år er der ingen mamma. Hun døde fra oss på nyåret for snart ett år siden. Nå er latteren hennes stilnet.

Det var fin begravelse. Pappas tale var fylt av kjærlighet. Så verdig og fattet han var. De fine søskenene hennes som holdt sin tale for en kjær storesøster.  Salmesangen. Fetterne som sang, og ikke minst holdt taler. Den ene bedre enn den andre. Og over den kraftige og samstemte salmesangen lå den kvinnelige sopranen og duvet fram og tilbake.

Eldstebroren min som brukte et par minutter på ta seg inn, han svelgte og svelgte tårene unna, før han holdt en fin tale. Alle hadde møtt opp for å si farvel til mamma.

Jeg gråt hele begravelsen i gjennom.

Det blir en fin jul i år også. Pinnekjøtt som pappa for lengst har kjøpt inn og hengt opp til tørking.  Han har gravet laks, og laget rullepølse og syltaflesk. Det er han som fører tradisjonene videre nå.

I påskeferien gikk han med tunge steg og smilte knapt. Han sørget da. I sommerferien gikk han lettere.

Jo, det blir en fin jul, men det blir en annerledes en. Ta godt vare på hverandre.

God jul alle sammen!

 

Støtte fra familien

Mamma og pappa kommer og henter meg på Sunnaas.

Mamma og pappa kommer og henter meg på Sunnaas.

- Du må sitte rolig på denne stolen. Hvis ikke, vil de to sikkert velte deg, for de vil sikkert være ganske så glade over endelig å få se deg, sier pappa.

Det er hundene han snakker om. To brune og hvite engelske settere, som jeg setter høyt.

Brorane mine!

Eldste hunden.

Eldste hunden.

 

Mamma og pappa er kommet på besøk fra Sunnmøre, og har hentet meg på perm fra Sunnaas. Nå er vi alle på besøk hos søsteren min.

Pappa slipper inn gutta.

Yngste hunden og meg. Veldig kosete.

Yngste hunden og meg. Veldig kosete.

 Hundene blir glade for å se meg! Og gjett om jeg er glad for å se dem! Og riktig: Da hundene kommer inn, holder de på å rive meg overende, til tross for at jeg sitter! De lager høylytte godlyder og har et muntert kroppsspråk med logrende haler. Det er rene konkurransen om meg, føler jeg.

Endelig er de her hos meg, de vakre brune og hvite engelsk setterne!

  • Merker ikke de heller at jeg har fått slag, undrer jeg, og tenker på hundene til broren min.

Det som er så fint med hunder, er at de er like glade for å se deg uansett, om du har hatt slag eller ei.

Søsteren min og meg i et alvorlig øyeblikk. Merk Marimekkoboka!

Søsteren min og meg i et alvorlig øyeblikk. Merk Marimekkoboka!

Neste helg kommer eldstebroren min og henter meg, men denne gangen skal vi først ta buss, deretter Nesoddferga over til Oslo. Det er en solrik sensommerdag.  Sommeren varer lenge i år, tenker jeg.

Jeg skal prøve om jeg er sterk nok til å være ute blant folk i virkeligheten.

Jeg tar på solbrillene, putter overnattingstingene i en liten bag med hånda som fungerer, og livredd setter jeg meg og venter i rullestolen. Tenk om vi møter noen jeg kjenner, de vil se hvor skadet jeg er blitt, der jeg sitter i rullestol, knapt uten evne til å prate! Vi gjør ikke det, men broren min treffer på en ung lyriker som han kjenner.

På returen på søndag tar vi bil. Jeg er ikke sterk nok for å møte virkeligheten. Ikke ennå.

Like etter har eldstebroren min fødselsdag og blir femti. Han og kona har dratt på fjellet med hundene. Jeg forsøker å ringe ham, men han tar ikke telefonen, så jeg sender ham en sms. Jeg blir veldig glad når han ringer tilbake, glad for å høre at han er lykkelig i stemmen og bakom hører jeg min svigerinnes glade latter, og spesielt sluttordene hans:

  • Du er den eneste jeg har snakket med.  

Jeg smiler stort til sykepleieren som kommer forbi.

Det å ha en støttende familie er et viktig rekkverk å ha.

Jeg er heldig, konkluderer jeg.

Vi tar bilen tilbake til Sunnaas, eldste broren min og jeg.

Vi tar bilen tilbake til Sunnaas, eldste broren min og jeg.

Femte dag etter slaget: Mammaen min

Mammaen min og jeg.  

Mammaen min og jeg.
 

Mamma har vært her i fire dager.

Hun mater meg, for jeg må mates. Jeg setter mat og drikke i feil rør, i luftrøret.

Mamma smiler, og jeg sikler.

Jeg føler ingen smerte, som jeg heller ikke har følt siden jeg fikk slaget. Slaget er som en knapp som blir skrudd av, sånn at halve meg ikke fungerer. Så der ligger jeg med normal kroppstemperatur på min friske venstreside. Iskald på den avslåtte høyresiden.

Jeg husker klokka ved fotenden av senga.

Tikk-takk. Tikk-takk.

Jeg tror den er det eneste som henger igjen fra virkeligheten. Jeg er i alle fall ekstremt opptatt av hvor mye klokka er.

Men mamma er der, som hun alltid var, da jeg var liten og syk.

M-A-M-M-A.

Så mye kjærlighet det ligger i disse fem bokstavene. Hun er 37 år gammel da jeg blir født. Den spanskættede utseende mamma med humoren, latteren og klokskapen. Som alltid tar seg tid når det røyner på. Det var mamma som hver eneste dag forut for at jeg ble lagt inn på sykehus våren 2005, ringer og med håp i stemmen spør:

- Er du bedre i dag?