Mot uføretrygd?

Foto: Ellen Jarli/Allers.

Foto: Ellen Jarli/Allers.

Hjernen min ruller. Rundt og rundt. Arbeider på høyspreng. Hele tiden arbeider den. Lar meg ikke hvile. Dette er problemstillingen: Skal jeg fortsette i jobben min, eller skal jeg søke uføretrygd? Jeg er ufattelig sliten.

Det siste året har mye skjedd i livet mitt.

Jeg har flyttet og blitt samboer.  Jeg har gått fra å være enslig beboer i tjukkeste Oslo med bare fokus på meg og mitt og egen trening, til å bli medlem av en familie i suburbia, med fin  mann, svart bil, skjønn katt og en fauna av urter og verandavekster.

Jeg stortrives med mitt nye liv.

Det er stille og naturskjønt, og jeg fatter ikke at jeg ikke hørte trafikkstøyen fra busser og trikker da jeg bodde i Oslo.

Hele sju måneder brukte håndverkere til å pusse opp. De laget blant annet nok et bad, denne gang i forlengelsen av vårt soverom. Hvis jeg våknet om natten, skulle jeg slippe å gå trappene opp til neste etasje. Det var tanken. Trapper er jo som kjent ikke min beste venn. Håndverkerne holdt på hele dagen lang, de begynte å borre kl 7 om morgenen, og avsluttet 12 timer senere. Det ble fint, bevares, men det kostet energi: Jeg ble sliten.

Så var det innspurt med bokmanus, boklansering og møte med diverse journalister. Det var gøy, javisst var det moro, men det var også energitakende. Jeg og Generalsekretær i LHL Hjerneslag, Tommy Skar, gikk hardt ut i Dagsavisen og hevdet at norske arbeidsgivere ikke gjør nok for å tilrettelegge for at vi med hjerneslag skal komme tilbake til arbeidslivet. ”Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til” var tittelen. Det er jammen ironisk at det er nettopp meg som ikke lenger vet om jeg har nok energi til å jobbe. Du kan lese kronikken her:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/jeg-vil-jeg-vil-men-jeg-får-det-ikke-til-1.921077

Jeg arbeider i en 50 prosents jobb som blogger i ett av Norges største forlag.  Jeg står opp to timer tidligere enn det jeg gjorde da jeg bodde i sentrum, og jeg kjører bil i stedet for å gå til jobb. Jeg arbeider bare to dager i uka, den tredje har jeg hjemmekontor. På jobb halser jeg etter og forsøker så godt jeg kan å holde tritt med kollegene mine. På veien hjemover i bil er jeg så sliten at jeg knapt kan holde øynene åpne. Da kjæresten min en dag skrudde av radioen slik at det ble stille, forstod jeg det. Det var da på tide å oppsøke lege med anmodning om sykemelding. To dager med jobb er blitt altfor mye.

Hva med treningen på fridagene? Den er det ikke blitt noe av. Jeg orket simpelthen ikke. Jeg var så sliten. Fatigue. Det ble en evig nedadgående spiral, med meg i veldig dårlig fysisk form, og som blir stadig dårligere til å gå.

Av og til, eller ganske ofte faktisk, undrer jeg meg på dette med hvor gammel jeg er fysisk sett. Jeg føler meg som noen og søtti år. Og at det går feil veg, vet jeg når min PT sier at jeg er blitt dårligere å gå gjennom det siste året.

Hun har rett.

Jeg har vært sykmeldt i snart tre uker. Jeg sover 13 timer hver natt med en blund midt på dagen.  Jeg har vært fullstendig utslitt. Men nå skal jeg begynne å trene igjen. Jeg skal bli like god form som jeg var for ett år siden, jeg skal bli bedre til å gå, og jeg skal videre fremoverSå nå sitter jeg her og veier det å arbeide versus egen helse. Jeg gråt nesten da jeg spurte legen min om sykmelding. Han vet hvor mye det betyr for meg å jobbe, han har vært med på hele den lange turen min tilbake til yrkeslivet. – Det er i ditt tilfelle veldig komplisert, sa han til spørsmålet om uføretrygd.

Kanskje er ikke det så viktig for meg å jobbe igjen nå som det var da den gang jeg kjempet for å delta i yrkeslivet igjen. Jeg har vist at jeg fikk det til. Det har dessuten kommet andre ting inn i livet. En ny livssituasjon har kommet til. Slagdama har fått et liv. Kanskje jeg skal bruke all den erfaringen jeg har høstet litt annerledes, men likevel alltid ha fokus på å trene.? Å trene er alfa omega for meg og min diagnose, for jeg vil jo ikke havne i rullestol igjen, vil jeg vel?

Jeg må forsøke å få litt ro. Akkurat nå er det helsa som veier tyngst. Jeg blir nok sykemeldt en lang stund til.

Det snør, det snør, tidde-li-bom

Vinteren i år lå veldig langt unna, da Dagbladet kom for å intervjue meg i august. Foto: Lars Eivind Bones. Dagbladet Magasinet.

Vinteren i år lå veldig langt unna, da Dagbladet kom for å intervjue meg i august. Foto: Lars Eivind Bones. Dagbladet Magasinet.

Would I lie to you babe, Would I lie to yooooou”. Musikken dundrer ut av høyttalerne fra kjelleretasjen, etterfulgt av en damestemme som snakker polsk. Det er over to måneder siden de polske håndverkerne kom og begynte å rive ned vegger, vegglister, gulv og dører i kjelleretasjen for så å bygge dem opp igjen.

I mens tok kjæresten pakket vårt og låste det ut i boden, med unntak for en koffert som han bar opppå loftet. Der skulle vi bo imens håndverkerne pusset opp og ikke minst, laget bad til oss.

Varmekabler blir lagt i gulvene over hele kjelleren. Fra iskald til deilig lunk.

Varmekabler blir lagt i gulvene over hele kjelleren. Fra iskald til deilig lunk.

Jeg sitter på loftet, og har nettopp forsiktig stavret meg barbeint to etasjer ned til kjøkkenet for å hente meg en kopp kaffe, og kravlet opp igjen. Det trekker kaldt fra utgangsdøra.

I går kveld kjørte vi bil hjemover etter vi hadde vært på en kort, men deilig tur i et kaldt, men klart høstvær hjemme på Sunnmøre. Jeg så ut på de snøfrie veiene nord for Oslo og utbrøt: - Jeg tror det snøfallet på Østlandet er blitt kraftig overdrevet på nyhetene.

Fornøyd kikket jeg ut på de bare veiene.

-Snøen har lavet ned på vestsiden av Oslo, mens østsiden i stor grad har gått fri, vennen min, sa kjæresten min, som så alltid var trygg og rolig. - Så vi får se når vi nærmer oss hjemme, jenta mi, sa han og blinket mens vi kjørte ut av rundkjøringen.

Vi passerte Oslo, nådde Sandvika, og jeg smilte, og sa at den femtilappen, som jeg og sønnen hans har veddet om, den så ut til blir min. Blir det snøfritt før jul, blir den min: Begynte det å snø før jul, var femtilappen hans. Men da vi tok av ved Liertoppen, var jeg litt mer i tvil: Snø lå langs sidene på vegen, og da vi parkerte på Tranby, så jeg ingen annen utvei enn å lete fram femtilappen.

Femti kroner fattigere hadde jeg våknet i dag, og så ut vinduet. Det snør. Laver ned.

Det laver ned. Og datoen er i begynnelsen av november. Alt tyder på at det vil bli en lang vinter.

Det laver ned. Og datoen er i begynnelsen av november. Alt tyder på at det vil bli en lang vinter.

Jeg rynker på nesen.

Snø allerede i begynnelsen av november, dette kan bli en lang vinter.

Jeg drikker opp kaffen min, jeg har alt spist frokost, så jeg tar på meg treningsklær, lue på og tykk dunjakke, for jeg skal av gårde til treningssenteret og møte Sarah, min nye personlige trener.

Hjemmelaget Granola med naturell yoghurt er nam-nam til frokost. I dag var det dessverre siste ladning, og siden ovnen inntil videre er ødelagt, så får jeg ikke laget ny på en stund.

Hjemmelaget Granola med naturell yoghurt er nam-nam til frokost. I dag var det dessverre siste ladning, og siden ovnen inntil videre er ødelagt, så får jeg ikke laget ny på en stund.

Men ute er det nærmest ufremkommelig av snø. Ingen har brøytet. Det er glatt, og bakken utfor huset vårt er veldig glatt. Jeg er som bambi på isen, der jeg i sakte fart stavrer ned bakken mot busstoppet. Men halvveis nede, bestemmer jeg meg for å snu.

Mestringsfølelsen er på null. Jeg må lage en slagplan for hvordan jeg kan komme meg til treningssenteret, tenker jeg når jeg åpner utgangsdøra og tar meg inn. Jeg har åpenbart flyttet til et snøhull. Jeg går opp trappene og tar meg inn støvdøra, som henger foran stua. 

Der kommer en hannkatt meg i møte. Han synes de polske håndverkerne er nifse og våger ikke passere dem, så han blir inne.  

Jeg bøyer meg ned og klør han bak øret.

Definitivt. Jeg må finne en slagplan.