Om å falle, og ha flaks i uflaksen

På Petersplassen foren Vatikanet sammen med kjæreste-mannen.

På Petersplassen foren Vatikanet sammen med kjæreste-mannen.

Jeg åpner døra ut til gangen fra hotellrommet vårt i Roma. Jeg stiger ut, men døra smeller dessverre altfor hardt igjen bak meg. Det var ikke meningen. Men for full fart halter jeg avgårde bortover hotellgangen på vei mot heisen.

Det er kaldt, langt kaldere enn det som er vanlig i Roma for årstiden, og jeg gruer meg til å komme ut. Gjennom vinduet på hotellværelset har jeg sett at det regner. Jeg har tatt det mørkgråe ullskjerfet i halsen med oransje mønster og er glad for at jeg reiste fra Oslo i boblejakke. Jeg skulle hatt paraply, mumler jeg halvhøyt for meg selv. Halsen er tett. Jeg kjenner at jeg begynner å bli forkjølet. Med disse tankene om vær og vind, halter jeg mot heisen, men så skjer det som ikke skal skje: Jeg dribber i det bløte og beigefarvede teppegulvet og faller så lang jeg er. Sidelengs.

Først blir jeg litt overrasket over at jeg i det hele tatt har falt. Det har jo gått bra de ni gangene før jeg har bevegd meg bortover denne hotellgangen, men denne tiende gangen, så faller jeg.  Jeg ligger langflat og klynker av intens smerte i ribbeina. To ribbein er tydeligvis bristet eller brukket. Det er vanskelig å si hva når jeg ikke har røntgenbilde. Men så får jeg det travelt med å komme meg opp, uansett så vondt det er. Ingen skal se at jeg ligger på gulvet i en hotellgang.

Som jeg har falt i disse 14 årene som har gått siden jeg fikk slaget. Jeg har slått hull i hodet, fått hjernerystelse og forstrekte leddbånd. Jeg har til og med blitt lagt inn på sykehus.

Jeg har falt på et badeværelse på hotellrommet vårt i storbyen Hyderabad i India. Et gammeldags badekar med dusj  var det der. Det var en utfordring bare å stige opp i badekaret. En glassvegg gikk over halve badekaret, for å hindre at dusjvannet skulle ta seg ned på gulvet og gulvet bli vått. Det stod ingenting om at man ikke måtte holde seg i glassveggen, det ville være nok med en liten lapp.

Så det var akkurat det jeg gjorde da jeg skulle ut av badekaret. Det ble litt for mye av det gode, så hele dusjveggen løsnet og tok veien med et brak mot gulvet med meg etter seg. Dusjveggen knuste. Jeg falt, selvsagt, og landet  10 centimeter fra toalettskåla med hodet først. Jeg tror jeg hadde englevakt. Ingen skader. Jeg kunne slått meg fordervet.

Etter at jeg med glassdør hadde flakset mot bakken.

Etter at jeg med glassdør hadde flakset mot bakken.

Jeg falt også på nyttårsaften i Sandnes, og fikk intense smerter i kneet. Et besøk på legevakta, og jeg fikk konstatert at leddbåndene i kneet var forstrekket. Heldigvis ikke noe brudd. http://www.slagdama.no/new-blog/2017/1/1/godt-nytt-r

Jeg har også falt ned trappa hjemme på Tranby. Den gang kom ambulansen 113 og hentet meg. Ambulansen stoppet på veien, den mannlige sykepleieren så på donaldkulen jeg hadde pådratt meg i panna, og ringte sykehuset for å høre om vi skulle kjøre til Rikshospitalet i Oslo isteden for til Drammen. Det kunne være hjerneslag. Jeg trenger vel ikke å si hvor redd jeg var da. Det ble Drammen. De beholdt meg over natta på sykehuset, men om morgenen fikk jeg dra hjem med status hjernerystelse.

Og så har jeg har falt lukt inn i heisen på Gran Canaria. Igjen var det myke tepper, ingen skader, men jeg ble et vennskap rikere. Det er en annen historie.

Jeg faller oftere enn før. Årsaken er at jeg er langt fra så sterk som jeg en gang var i slagsiden. Dessuten er jeg lam i høyre fotblad og må bruke skinne. Et mykt underlag kan være en utfordring. Å gå nedover trapper likeså, løse tepper eller det å dusje i et badekar. Og faller jeg, så har jeg bare en hånd til å ta meg for.

Jeg må være mer forsiktig. Men ikke så forsiktig at jeg ikke kan gå ut, eller reise, for den del. Men litt mer forsiktig kan jeg være. Det er ikke sikkert jeg har slik en flaks neste gang.

Men bak meg hver eneste gang, har kjæreste-mannen min vært. Han har løftet meg opp hver eneste gang. Men det skal jeg fortelle mer om en annen gang. 

Gratulerer med dagen!

IMG_2543.jpg

Spent sitter jeg på den store dobbeltsenga i soverommet vårt, bare iført det sølvgråe blondeundertøyet, som jeg er så glad i. Klokka er litt over sju, men for fuglene er denne 17. mai-morgenen allerede i gang, og jeg kan høre livlig fuglekvitter. På det digre, brune eikeskapet foran meg henger en kritthvit bunadsskjorte og en mørkeblå sunnmørsbunad med cape. Jeg har bare en hånd til disposisjon, og derfor trenger jeg desperat hjelp til å få på meg bunaden. 

Min bunad er fra Sunnmøre, og det er over 30 år siden mamma broderte den til meg.  Den bærer preg av å ha vært med meg på de fleste 17. mai-feiringer opp gjennom årene med pølser, is og brus. 17. mai har dessuten vært morsomme champagne-frokoster med mange gode venner rundt bordet og hipp, hipp hurra, foruten for mer høytidelige tilstelninger som barnedåper og konfirmasjoner.

- Jeg bør i år endelig sende bunaden til renseri og fjerne all gammel moro, restene etter champis og potetsalat, ketchup og hundehår, tenker jeg, mens jeg hører kjæreste-mannen min komme ned trappa for å hjelpe meg på med stakken.

Jeg smiler mot ham når han stikker hodet inn døren til soverommet, hvor jeg sitter. 

- Er du klar for bunadspåkledningen, spør han muntert.

- Jepp, jeg er klar, sier jeg.

Han kommer inn i soveværelset, og går mot bunaden som henger der:

- Da får vi begynne med bunadsskjorta, svarer han.

Han har kvelden før dynket den kritthvite skjorta, som er i lin med de nydeligste, hvite broderier rundt halsen og på armene, og strøket den. Deretter har han hengt den opp på en kleshenger til tørk. Stryking er ikke lenger av mine favorittsysler, enarmet som jeg er, og enda mindre av en bunadsskjorte enn en vanlig skjorte.

Han holder bunadsskjorta fram mot meg, og med den hjelp av venstre hånden trer jeg høyre armen inn i bunadsskjorta. Alltid armen først. Så trer jeg den friske venstrearmen inn i skjorta, før jeg nærmest kryper med hodet inn i skjorta.

- Dette gikk jo bra, ikke sant vel, morke-nurket, smiler han da vi er ferdige og skjorta er på.

- Puh, puster jeg, smilende mot ham, mer enn lettet over at det gikk bra.

Nå er det selve bunaden som står for tur, min blåe stakk, som mamma sydde og broderte med massevis av broderier til min konfirmasjon. Jeg var nok en litt trassig 14-15-åring. Derfor valgte jeg at min blå bunad skulle være blå med pipeskjørt, ikke svart med foldeskjørt, som mamma foretrakk.  

Kjærestemannen min tar den blåe bunaden, og holder den opp framfor meg. 

-Alltid høyrearmen først, sier han en smule ironisk og legger stemmen om i en militær tone. Jeg kan ikke annet enn le, og tar venstrearmen inn i bunaden, deretter høyrearmen og til slutt hodet. - Å kle på seg sunnmørsbunad med en hånd er ikke for pyser, sier jeg andpustent.

Deretter skal det på alt det jeg faktisk ikke greier alene. Utenpå bunaden skal forkleet på, hemper skal lukkes, søljer likeså, og til slutt den lille lomma som på baksiden har sirlig inngravert navnet mitt og «2. juni 1985». Selve konfirmasjonsdagen, da jeg kunne si at jeg eide en bunad. 

Jeg kjenner bunaden er blitt trang om livet, og husker på hva bunadspolitiet ved Husfliden i Ålesund sa, den gang jeg bestemte meg for pipeskjørt:

-Du må ikke legge på deg!

Ja, ja, de ville sikkert ha stilt seg ganske misbilligende til bunadskoene mine også: Hvite joggesko. De originale svarte bunadskoene med spenne i tinn er for lengst gitt til Frelsesarmeen. Nå er det viktigere å få til å gå i det hele tatt og gå med skinne.

 Jeg tar meg haltende opp fra kjelleren, inn på kjøkkenet og ut på terrassen, klar for fotografering. Jeg plukker av et par kattehår etter våre to nydelige katter, myser mot sola og stiller meg opp til fotografering, rett sliten etter påkjenningen. 

Med dette ønsker jeg alle mine medsøstre og medbrødre ønskes en fin nasjonaldag:

Gratulerer med dagen!

Alt det jeg ikke kan

Med munnen til hjelp for å få på neglelakken med bare en hånd. Venninnen min er fascinert og fotograferer denne dagen da vi var på Grand Canaria. Foto: Bente C. Bergan

Med munnen til hjelp for å få på neglelakken med bare en hånd. Venninnen min er fascinert og fotograferer denne dagen da vi var på Grand Canaria. Foto: Bente C. Bergan

- Jeg har lyst til å blogge om alt som jeg ikke kan. Jeg vil ikke være bare flink pike, sier jeg en fin kveld jeg sitter på verandaen med kjæresten min og ser på solen som går ned. Det er blitt høst og de vakre høstfargene i rødt, gult og oransje dominerer høstlandskapet. - Ja, da kan du ramse opp både det ene og det andre, sier han, mens han smiler sitt gode smil og stryker meg over håret. - Det blir et langt blogginnlegg, humrer han.

Jeg må le, men jeg velger å overhøre ironien i stemmen hans.

- Jeg kunne ha nevnt at jeg ikke kan løpe, sykle eller gå i fjellet, helt typiske ting som er fint å gjøre nå på høsten, sier jeg, men jeg vil ikke fokusere på det. Jeg vil heller skrive om de små tingene jeg ikke får til i hverdagen, som for eksempel det her med neglelakk, fortsetter jeg.  Jeg er ei jålejente, som liker å ha velstelte negler påmalt neglelakk i alle regnbuens farger. For å lakke neglene på venstre hånd, så må man ta munnen til hjelp. I begynnelsen så det ikke bra ut, men i dag ser det slettes ikke verst ut.

Å kjøre til et hagesenter kan jeg ikke gjøre enda, for jeg har ikke tatt ny kjøreprøve og står dermed uten sertifikat. Heller ikke å frakte blomstrene hjem igjen til Tranby, hvor jeg bor, greier jeg uten hjelp. - Å løfte den blå jerngryta bort til bordet når vi skal spise middag, det er vanskelig, sier jeg ivrig, eller å klappe i hendene, eller enda mer plagsomt: Jeg greier ikke klappe etter broren min har holdt en tale, og den var skikkelig fin, fortsetter jeg. Da blir jeg litt trist, men har heldigvis sjansen til å si det til han i etterpå.

Ikke bare enkelt når jeg har valgt å ha langt hår. Enarmet som jeg er går det ikke å sette opp håret i en hestehale, men en klype går.

Ikke bare enkelt når jeg har valgt å ha langt hår. Enarmet som jeg er går det ikke å sette opp håret i en hestehale, men en klype går.

Jeg kan ikke svømme lenger, ikke skifte på nytt sengetøy på senga, og ikke kan jeg filetere fisk, eller skjære opp brød. - Og i går, så greide jeg ikke å skjære opp lammesteken, sukker jeg.

Jeg gløtter bort på kjæresten min. Livet mitt blir utrolig mye enklere når han er i det, og attpåtil virker det som han er glad i å bære høstlyng, tujaer og tunge keramikkrukker ut på verandaen.

- Ikke bli navlebeskuende, for du kan mer enn det du ikke kan, sier kjæresten min, og på kjøkkenet er du rene geniet. Så hjelper jeg deg inne i mellom, med å filetere fisk, for eksempel. Avstemme tempoet oss imellom, det er det som må til. Vi må finne vårt tempo, og det er ikke et tempo der den ene dytter og den andre halser etter, avslutter han.

Jeg nikker ettertenksomt.