Hjem til jul

Mamman min og meg for noen år siden.

Mamman min og meg for noen år siden.

- Bare ti trappetrinn til, så er jeg nede!

Jeg puster og peser. Den mørkebrune kofferten er full av presanger. Det er tungt. Den veier nok 20 kilo, som er grensen på hvor mye bagasje man kan ha med når man flyr innenlands.

- Gjele sjøl aleine, som barndomsvenninnen min sa da hun var tre år og ville greie noe på egen hånd. Gjøre selv alene, tenker jeg, og der er jeg nede. Jeg smiler for meg selv og tenker at det er ikke verst å forsere 62 trappetrinn med bare en hånd og knappest to føtter.

Jeg triller kofferten mot den blåe utgangsdøra, der en taxi står utenfor og venter på meg. En smilende sjåfør går ut av bilen og kommer meg i møte. Puh. Jeg setter meg inn i taxien. Jeg skal hjem, tenker jeg, mens jeg gir ham TT-kortet mitt. Tilrettelagt transport, eller noe i den dur er det forkortelsen for. Men tilrettelagt gjelder bare selve turen til Gardermoen. Turen ned trappa til taxien må jeg greie selv. Jeg sukker over hvor tungvint og byråkratisk et system kan være, men jeg har nå kommet meg ned trappa med kofferten.

Ute er det fint vær med noen varme grader pluss. Heldigvis ingen snø denne julen i alle fall, tenker jeg mens taxien svinger  ut til høyre i  Schweigaardsgate på vei til flyplassen.

Det blir en rar jul i år. Jeg skal hjem til pappa. I år er der ingen mamma. Hun døde fra oss på nyåret for snart ett år siden. Nå er latteren hennes stilnet.

Det var fin begravelse. Pappas tale var fylt av kjærlighet. Så verdig og fattet han var. De fine søskenene hennes som holdt sin tale for en kjær storesøster.  Salmesangen. Fetterne som sang, og ikke minst holdt taler. Den ene bedre enn den andre. Og over den kraftige og samstemte salmesangen lå den kvinnelige sopranen og duvet fram og tilbake.

Eldstebroren min som brukte et par minutter på ta seg inn, han svelgte og svelgte tårene unna, før han holdt en fin tale. Alle hadde møtt opp for å si farvel til mamma.

Jeg gråt hele begravelsen i gjennom.

Det blir en fin jul i år også. Pinnekjøtt som pappa for lengst har kjøpt inn og hengt opp til tørking.  Han har gravet laks, og laget rullepølse og syltaflesk. Det er han som fører tradisjonene videre nå.

I påskeferien gikk han med tunge steg og smilte knapt. Han sørget da. I sommerferien gikk han lettere.

Jo, det blir en fin jul, men det blir en annerledes en. Ta godt vare på hverandre.

God jul alle sammen!

 

Snåsamannen: Hvorfor har du gitt opp?

Mitt krittbleke ansikt ligger rett mot hans snute i den store dobbeltsenga hjemme hos mamma og pappa.

Det er påske og jeg har tatt flyet nordvestover og hjem.

Han har vokst seg til en vakker engelsksetter hannhund. Brun og hvit mot lyseblått sengetøy. Yr heter han.

- Mamma ville sikkert gått bananas hadde hun sett at han ligger i sengen min, tenker jeg, og stryker Yr over hodet. Han sover nesten nå.

Jeg har unnskyldt meg og sagt at jeg er trett og vil hvile overfor foreldrene mine.  Klokka er ikke mer enn tre på ettermiddagen, jeg har gått trappa opp til soverommet mitt med Yr svinsende glad og lykkelig foran meg. Han stanser foran soveromsdøra mi, ser forventningsfullt på meg og venter på at jeg endelig skal greie å karre meg opp trappa og lukke opp døra.

Yr hopper lykkelig oppi senga mi, som ikke er oppredd fra i morges. Han tramper litt rundt for å finne den ultimate liggestillingen, mens jeg deiser ned ved siden av ham.

- Du er alltid glad og fornøyd, du, sukker jeg misunnelig.

Livet og dagene er grå, tenker jeg, med et innspill av svart.  Nå har Yr lukket øynene og sover.  Heldige deg, sier jeg lavt mens jeg klør ham bak øret.

Yr sovner nesten.

Yr sovner nesten.

For noen år siden var jeg blitt med pappa til Molde. Der hadde en veldig tålmodig svart og hvitfarget hundemamma passet på Yr, som enda ikke hadde fått navnet Yr, og søsknene hans. Pappa skulle velge ut hvilken valp han ville ha. Selv falt jeg umiddelbart pladask for det brune og hvite lille nøstet, som gang på gang forsøkte å krabbe opp på meg. Han ville åpenbart ha kontakt! Han var så sjarmerende! Pappa likte han åpenbart godt også, selv om han utad sa at den valpen skulle vi ha fordi ”ho Ragnhild vil ha han”. Det ble Yr som et par uker senere lå i kassen i bilen til pappa. Jeg var fornøyd, og pappa var fornøyd.

Brått ringer mobiltelefonen. Yr åpner øynene, gløtter halvdøsig på meg, mens jeg ser forskrekket ned på telefonen. Hvem i all verden kan det være da, nå når det er påskeferie og greier spør jeg halvhøyt Yr, som om han kan svare. ”Ukjent nummer” kommer opp i displayet. Men jeg tar likevel telefonen med et spakt: ”Hallo…?”

Stemmen i den andre enden av røret kremter, før mannstemmen sier med sitt nordtrønderske stemmeleie:

- Ragnhild, god dag. Det e hainn Joralf Gjerstad som ringer.

Jeg reiser meg halvveis opp og sperrer opp øynene: Det er selveste Joralf Gjerstad, mer kjent som Snåsamannen, som ringer til meg midt i påska, han som har fått hemmelig telefonnummer, har pensjonert seg og er utilgjengelig ! Til lille meg, som ligger hjemme på pikerommet sammen med familiehunden og er deprimert.

Snåsamannen er kjent for sine helbredende og varme hender, og aller mest, sine synske evner. Joralf har behandlet over 50.000 mennesker hjemme på Snåsa uten å ta en eneste krone for det. Ingar Sletten Kolloen skrev bok om ham i 2008. Boka ble en bestselger, og hele Norge ville ha en bit av selveste Snåsamannen.

Eldstebroren min ringte til meg den gang, og ba meg komme til hotellet der Snåsamannen bodde tidlig neste morgen.  Han var i Oslo for å promotere boka si. Broren min hadde møtt Snåsa-mannen i jobbsammenheng. Han hadde fortalt Snåsamannen om meg, hvorpå Snåsamannen hadde sagt at han gjerne ville møte meg.

Jeg er mer enn nervøs, da jeg i god tid tar en mørkeblå Mercerdes-drosje til hotellet i sentrum. Jeg skjelver ukontrollert i slag-siden, da jeg skal gå ut av drosjen med stokken på min friske venstre side. Vil jeg greie å gå inn i hotell-lobbyen? Jo, på sett og vis greier jeg det, der kommer eldstebroren min mot meg og gir meg en klem, før vi sammen tar heisen opp til 5. etasje og han viser meg hvor Snåsamannen bor henne.

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Dagen før. Jeg skal møte Snåsamannen!

Jeg er så nervøs da forfatteren Ingar Slettan Kolloen åpner opp døra fra innsiden, en mann som vanligvis har en beroligende effekt på meg og får meg til å le, men ikke i dag. Min høyre fot vender seg bort fra meg, hele høyre side rister og jeg greier knapt gå. Jeg er veldig glad jeg tok stokken min, tenker jeg, uten den hadde jeg ikke klart dette.

Slettan Kolloen lukker døra bak seg og går, og vi er alene, Snåsamannen og meg.

Han sitter i en dyp stol med stokken sin mellom beina. Han er over 80 år og sliter med et kne. Han har verdens varmeste brune øyne, og unnskylder seg med at han hører så dårlig, derfor høreapparatet. For andre gang sier han at jeg må ikke være nervøs.

- Jeg vil alltid huske deg fordi du har opplevd så mye og ille, din unge alder til tross, sier han innledningsvis, før han spør meg om noe viktig:

- Hvorfor har du gitt opp?

Det er et menneske du må kontakte, sier han:

- Din behandling er helt nødvendig å gjøre sammen med vedkommende.

Hvem kan det være han tenker på, stunder jeg, kanskje fysioterapeuten min, som jeg ikke har hatt kontakt med på lang tid? Han understreker gang på gang at det vil bli tøft, det krever mye trening, men sammen vil vi greie det. 

- Og så må du ikke bli deprimert, sier han om igjen og om igjen.

Han tester foten min, gjør noen ting som fremdeles er uforståelige for meg. Gradvis blir jeg rolig, og det er en glad meg som munter går ut fra hotellrommet hans.

En uke etterpå ligger jeg rett ut i senga, orker ikke å stå opp.

Men nå ringer han til meg hjemme i påska, der jeg altså ligger i senga sammen med Yr klokka 3 om ettermiddagen.

Han sier han ofte tenker på meg. Han spør meg hvordan det går.

Jeg svarer, som sant er, at spasmene i armen er blitt verre igjen.  At armen krøker seg opp. Jeg vil for all del ikke fortelle ham at jeg er deprimert.

 - Kjinne du varmen? spør han.

Å kjenne det gjør jeg, jeg er glovarm i øvre del av armen. Spasmene forsvinner og armen som tidligere var krøket, henger slapt ned.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.

Inskripsjon i en senere bok av Snåsamannen.


Etter hvert legger jeg på telefonen, og ganske ivrig går jeg mot soveromsdøra mens Yr søvndøsig strekker på seg.  Dette må jeg fortelle til mamma og pappa, tenker jeg, før jeg sakte går ned trappa i gangen.

I Snåsamannen møtte jeg et fantastisk menneske. Jeg følte hans varme hender. Jeg følte han så meg og problemene jeg slet med.  Enkelte mennesker har en evne som ikke kan forklares rasjonelt.

Men hvem er det Snåsa-mannen tenkte på, funderer jeg igjen mens jeg faller ned i en sofa med blikket festet på en skoddeklump rundt fjellet Hellandshornet.



Støtte fra familien

Mamma og pappa kommer og henter meg på Sunnaas.

Mamma og pappa kommer og henter meg på Sunnaas.

- Du må sitte rolig på denne stolen. Hvis ikke, vil de to sikkert velte deg, for de vil sikkert være ganske så glade over endelig å få se deg, sier pappa.

Det er hundene han snakker om. To brune og hvite engelske settere, som jeg setter høyt.

Brorane mine!

Eldste hunden.

Eldste hunden.

 

Mamma og pappa er kommet på besøk fra Sunnmøre, og har hentet meg på perm fra Sunnaas. Nå er vi alle på besøk hos søsteren min.

Pappa slipper inn gutta.

Yngste hunden og meg. Veldig kosete.

Yngste hunden og meg. Veldig kosete.

 Hundene blir glade for å se meg! Og gjett om jeg er glad for å se dem! Og riktig: Da hundene kommer inn, holder de på å rive meg overende, til tross for at jeg sitter! De lager høylytte godlyder og har et muntert kroppsspråk med logrende haler. Det er rene konkurransen om meg, føler jeg.

Endelig er de her hos meg, de vakre brune og hvite engelsk setterne!

  • Merker ikke de heller at jeg har fått slag, undrer jeg, og tenker på hundene til broren min.

Det som er så fint med hunder, er at de er like glade for å se deg uansett, om du har hatt slag eller ei.

Søsteren min og meg i et alvorlig øyeblikk. Merk Marimekkoboka!

Søsteren min og meg i et alvorlig øyeblikk. Merk Marimekkoboka!

Neste helg kommer eldstebroren min og henter meg, men denne gangen skal vi først ta buss, deretter Nesoddferga over til Oslo. Det er en solrik sensommerdag.  Sommeren varer lenge i år, tenker jeg.

Jeg skal prøve om jeg er sterk nok til å være ute blant folk i virkeligheten.

Jeg tar på solbrillene, putter overnattingstingene i en liten bag med hånda som fungerer, og livredd setter jeg meg og venter i rullestolen. Tenk om vi møter noen jeg kjenner, de vil se hvor skadet jeg er blitt, der jeg sitter i rullestol, knapt uten evne til å prate! Vi gjør ikke det, men broren min treffer på en ung lyriker som han kjenner.

På returen på søndag tar vi bil. Jeg er ikke sterk nok for å møte virkeligheten. Ikke ennå.

Like etter har eldstebroren min fødselsdag og blir femti. Han og kona har dratt på fjellet med hundene. Jeg forsøker å ringe ham, men han tar ikke telefonen, så jeg sender ham en sms. Jeg blir veldig glad når han ringer tilbake, glad for å høre at han er lykkelig i stemmen og bakom hører jeg min svigerinnes glade latter, og spesielt sluttordene hans:

  • Du er den eneste jeg har snakket med.  

Jeg smiler stort til sykepleieren som kommer forbi.

Det å ha en støttende familie er et viktig rekkverk å ha.

Jeg er heldig, konkluderer jeg.

Vi tar bilen tilbake til Sunnaas, eldste broren min og jeg.

Vi tar bilen tilbake til Sunnaas, eldste broren min og jeg.

Telefon fra pappa

Ja, der er liv!!! Så lykkelig! Jeg går, jeg går! 

Eldstebroren min noterer i Marimekko-boka at idet jeg får hjelp av pleier til og en stol, er det kraft i høyre fot! Etter snart tre uker, går jeg mine ti første skritt! 

Stor glede og ditto jubel!!!

Jeg kommer kanskje til å fri meg fra rullestolen!

Nå skal jeg kanskje gå normalt igjen.

Kanskje! 

Etter middag ringer pappa.

Han forteller at han har snakket med den lokale veterinæren, som også er opprørt over det som er skjedd med meg. Også dyr kan få endokarditt, sier pappa. Han siterer veterinæren, og sier endokarditt høres ut som en risling i en bekk ved siden av hjertelyden.

  • Du vet hva det er når du har hørt det en gang før, avslutter pappa.

Jeg sovner, men blir vekket av at det banker på døren og ”logopeuten” kommer på besøk.

Jeg skal liker godt at ”logopeuten” kommer innom, for hun kommer på flere besøk i ukene som kommer. Jeg kaller henne for det, logoped kom ut som logopeut. Hver dag finner jeg fram til flere ord, i monotont stemmeleie. Av og til blander jeg sammen, som ”logopeut”.

Sunnmørsdialekten har begynt å melde seg igjen og ta over for bokmålet som hittil har preget de få ordene jeg finner fram til. Men jeg vil at andre skal fullføre setningene mine.

  • Aaaaaaaaahh, sier jeg.

”Logopeuten”  lar seg ikke lure av mine aaaaaaahh. Hun vil ikke fullføre setningene mine, men krever at jeg skal finne ordene selv. Hjernen min må arbeide mer.

Jeg tenker stadig på fastlegen min, NPE og telefonsamtalen med pappa i dag.

Vil det være illojalt mot fastlegen min å søke om erstatning?

Men mest av alt,  så er der er liv i musklene i høyre ben.

Ti stegs gange.