Gratis PT til slagrammede

Ville jeg ha blitt så vel fungerende som jeg har blitt uten årevis med personlig trener? Jeg tror ikke det.. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

Ville jeg ha blitt så vel fungerende som jeg har blitt uten årevis med personlig trener? Jeg tror ikke det.. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

La oss begynne med å slå det fast: Alle slagrammede har rett til en fysioterapeut. Men la oss ta steget enda litt lenger og si at det skal være et mål at alle slagrammede skal få en personlig trener på blå resept. Hvorfor det? Ta meg selv som eksempel: Ville jeg ha blitt så vel fungerende som jeg har blitt uten årevis med personlig trener? Jeg tror ikke det.

For snart tretten år siden, så skulle jeg komme tilbake til et vanlig liv. Etter nesten ett års rehabilitering, kom jeg tilbake til leiligheten min. Tilbake til virkeligheten.

Men ingenting var som før.

Fysioterapeutene ved Ullevål Sykehus hadde ordnet en flink og dyktig fysioterapeut til meg, som jeg tok taxi til tre ganger i uka.

År gikk.

Framgangen gikk saktere. Jeg ble mørk til sinns og en dag sluttet jeg med fysioterapi. Det var jo ikke noe poeng i siden fremgangen lot vente på seg likevel.

Det var en rehabiliteringskollega som lot de sviende, men sanne ordene falle: - Rygg bilen din ut av den enveiskjørte gata du står parkert i og kom deg ut på E6 igjen. Du skal få deg en personlig trener.

Så jeg våget ikke annet. Skrekkslagen stilte opp på opp på et treningssenter i Oslo og fikk en personlig trener.  Alt med dette treningssenteret var nytt og nokså skremmende for meg. Det var ikke lenger syke og eldre mennesker som dominerte. Det var unge og friske mennesker, og jeg var en av dem. Jeg skal ikke si at det var lett. Jeg var så sliten at jeg nesten spydde. Jeg var rød i kinnene, og for første gang siden jeg fikk slag opplevde jeg at jeg svettet.

Jeg gikk til personlig trener to ganger i uka i fem år fram til jeg bestemte meg for å flytte fra byen. Fremgangen jeg hadde var formidabel. For fem år siden hadde jeg vært en deprimert og fysisk svak, så svak at jeg trengte skinne på høyre ben for å komme meg gjennom timen hans. Så nervøs jeg hadde vært for å komme inn på treningssenteret, så sliten hadde jeg vært etter timen at jeg hadde tatt taxi hjem. 

Det har vært en fantastisk reise, helt awesome, som treneren sa. Han fikk meg først til å trene uten skinne. Dernest uten sko, og så erstattet han mine Nike joggesko med Zero Drop-sko: Sko uten såle. Jeg hadde etter hvert tatt steget opp på Cross Traineren, trent med vekter og bokseringer. To ganger i uka gjennom fire år har jeg også tatt knebøy.

Å ha en personlig trener er dyrt. Man blir ikke rik av å ha fått et hjerneslag. For den unge og slagrammede er det mange som ikke kommer tilbake til jobben sin. Mange pårørende greier ikke å ta vare på jobben sin og må si opp. De har iallefall ikke råd til en ekstrautgift på ca 5000 kroner per måned.

De aller fleste er over 70 år når de får slag. For mange er det tilfredsstillende å gå til fysioterapi. Men for de unge og slagrammede er det å ha en PT  ved siden av seg, en som forstår problemet, en som kan presse den slagrammede til å ta et ekstra steg fremover  viktig for det en skal yte når en skal tilbake til samfunnet igjen.

Ja til gratis PT for alle slagrammede!

Ny PT! Frisk start på begynnelsen av mitt nye liv

Sarah! Min nye personlige trener!

Sarah! Min nye personlige trener!

- Du har masser av potensiale! Dette er bra!

Det er den kvinnelige unge-pene-smilende-fysioterapeuten-og-PT-en-som-får-meg-til-å-le som prater. Hun har presentert seg som Sarah, og hun fortsetter: - Hvilke mål har du da? Jeg strekker på meg, og svarer sporenstreks: - Jeg vil gå ned en størrelse i vekt. Kjæresten min og meg er så gode på å kose oss, skjønner du.

Hun ler. Det blonde håret er festet med en strikk, hun har brune gode øyne, positiv energi og er smilende utadvendt. Jeg fortsetter:  - Og så mener min forrige personlige trener, Henrik, at jeg skal ha som mål å løpe igjen. Jeg tenker på hvor vemodig det var å si farvel til Henrik, flytte fra ham i Oslo, men han syntes at veien var for lang å pendle uten bil.

- Er det din forrige personlige trener sitt mål det at du skal løpe igjen, eller er det ditt mål, spør Sarah, og nå studerer hun meg med alvorlige øyne. 

- Jeg har vel mistet noe av troen på å kunne løpe igjen, svarer jeg, og ser ned på fingrene mine. Den røde neglelakken på min høyre tommel har begynt å flasse, før jeg fortsetter:

-  Så jeg tror det er mer hans mål, enn mitt mål. Jeg vet ikke lenger om jeg tror på at jeg skal greie å løpe igjen.

Jeg koker sammen grønnsaker til å lage en Hverdagscurry med fisk, med en saus av kokkosmelk og fiskesaus før jeg går på trening.

Jeg koker sammen grønnsaker til å lage en Hverdagscurry med fisk, med en saus av kokkosmelk og fiskesaus før jeg går på trening.

Henrik var en viktig personlig trener for meg, hadde jeg tenkt noen timer tidligere, da jeg stod hjemme og skjærte opp grønnsaker og gjorde klar sausen til kveldens middag noe senere. Det skal gå i en fei å ha i curryen hyse og laks når jeg kommer hjem.

For fire år siden hadde jeg vært en deprimert og fysisk svak, så svak at jeg trengte skinne for å komme meg gjennom timen hans. Så nervøs jeg hadde vært for å komme inn på treningssenteret, så sliten hadde jeg vært etter timen at jeg hadde tatt taxi hjem. 

Det har vært en fantastisk reise, helt awesome, som Henrik sier. Men jeg, jeg så vel ikke helt at det var nettopp en reise jeg var på.

Henrik fikk meg først til å trene uten skinne. Dernest uten sko, og så erstattet han mine Nike joggesko med Zero Drop-sko: Sko uten såle. Jeg hadde etter hvert tatt steget opp på Cross Traineren, trent med vekter og bokseringer. To ganger i uka gjennom fire år har jeg tatt knebøy.

Henrik og meg. Fra oppslag i VG i mars i år.   Foto: Helge Mikalsen/VG.

Henrik og meg. Fra oppslag i VG i mars i år. Foto: Helge Mikalsen/VG.

Det med knebøy har i hvert fall hatt effekt. Sarah er helt over seg av begeistring over hvor normalt jeg kan gjøre knebøy, og hvor lite mitt høyre kne skjener innover. Men litt skjener det. Sammen gjør vi ulike knebøy-øvelser, øvelser liggende og med ball. Jeg begynner å skjelve av spasmer, men dette er begynnelsen på mitt trenerforhold med Sarah, prøver jeg å trøstetenke for meg selv. Dette er begynnelsen på en reise, men en ganske annen en.

En vakker høstdag! Det tar omtrent 45 minutter å spasere hjemmenfra til treningssenteret, i mitt tempo, vel og merke.

En vakker høstdag! Det tar omtrent 45 minutter å spasere hjemmenfra til treningssenteret, i mitt tempo, vel og merke.

Du, det regner ute, har du paraply, roper Sarah over til meg da jeg er ferdig for dagen, og på vei ned trappen og ut. Jeg smiler til henne, og svarer: - Jeg er tross alt Vestlending, paraplyer er for pingler! Hadet, vi sees neste uke! Hun små-ler over svaret mitt, og jeg begynner på de 45 minuttene hjemover. Jeg kjenner fornøyd at jeg er alt begynt å bli stiv i høyre lår, som varsler en fremtidig gangsperre. Jeg tenker på hva Sarah har sagt:

- Du må bli sterkere i benet, vettdu, for du vil løpe, vil du ikke?

Jeg må smile. 

Dagen i dag er den første i resten av ditt liv. Right!

 

- Ut på tur, aldri sur! sier jeg muntert på vei opp til Ullevålsseter.

- Ut på tur, aldri sur! sier jeg muntert på vei opp til Ullevålsseter.

- Gravid? Jeg er vel ikke gravid, vel! SER jeg gravid ut??

Jeg ser bestyrtet på kjæresten min samtidig som jeg lukker verandadøra, som har stått på vid gap.  Himmelen er blitt mørk. Det har så smått begynt å regne. Vi venter på at EM-kampen mellom Italia og Tyskland skal begynne. Jeg vet ikke om jeg skal bli fornærmet, eller om jeg skal le over hans noe spøkefulle utsagn om min graviditet.

-   Jeg synes du er fin, og jeg er glad i deg uansett, svarer han og bøyer seg fram mot meg som har landet i sofaen. Han gir meg et kyss.

Ser jeg gravid ut? Jeg har visst lagt på meg, tenker jeg da jeg noe senere står i profil foran speilen på badet. Jeg vet han har rett, det er blitt lite trening og mye kos med EM-fotball på fjernsynsskjermen. Eller det vil si, ingen trening. Jeg har bevilget meg en ekstra lang sommerferie på to måneder. Ikke faste timer med personlig trener tirsdager og torsdager.

Personlig trener Henrik liker det dårlig.

Resultatet av null trening er blitt elendig fysisk form. Jeg merker det på hvor andpusten jeg blir av å gå opp de 62 trappetrinnene til leiligheten og jeg vet hva trener Henrik pleier å si: Den fysiske formen er ferskvare.

Jeg har ikke en gang spasert distansen til jobb, tenker jeg, men tatt t-banen. Å gå de vel fire kilometerene tur retur er min treningsetappe de dagene jeg skal til jobb.

Jeg har derimot brukt tiden på å studere kokeoppskrifter og jeg har kokkelert: Jeg har laget risotto med varmrøkt laks. Jeg har ovnsbaked chevre med honning, balsamico og valnøtter. Jeg har dampet en kilo blåskjell, og laget saus til spagettien med fersk chili og persille. Jeg har grillet entrecote så vidt på hver side med et lite lag muskatnøtt. Jeg har marinert ananas og lagt den i fersk chilipepper og servert med Møvenpick-is. Og til maten har jeg servert rødvin og hvitvin, prosecco, sauternes, gin og tonic, ja til og med litt sherry. Og i alkohol er det dessverre litt for mange kalorier.       

Jeg får vann i munnen når jeg tenker på alle godsakene, men så tenker jeg på hvor viktig å være i god fysisk form er for min helse. Høyt og resolutt sier jeg til kjæresten min:

- I morgen skal vi på tur. Og legger til: I Nordmarka.

Ut på tur, aldri sur

Dagen derpå bestemmer vi oss for å gå til Ullevålsseter. Siden jeg er i så dårlig form, finner vi ut at å gå en tur på i alt 11 kilometer, som er strekningen tur-retur Sognsvann, er for langt å gå for meg. Jeg bør begynne roligere. Vi kjører derfor inn til Maridalen, hvor vi stopper og parkerer ved Hammeren. Derfra går turen opp alle bakkene på en gammel skogsvei til Ullevålsseter.

- Er jeg blitt så sprek som dette, da, undrer jeg meg da jeg får se denne videoen. Men farten ble en smule redusert etter hvert, og særlig på turen tilbake fra Ullevålsseter.

Kart over ruta vi gikk: Fra Hammeren i Maridalen til Ullevålsseter og tilbake, i alt 8 kilometer. Ned igjen går vi på den andre siden av elven, og får med oss litt kulturhistorie: Her ligger en regulert dam, Skjærsjødammen, og et av Norges eldste vannverk fremdeles i bruk, som ble ferdigstilt rundt år 1900. 

Kart over ruta vi gikk: Fra Hammeren i Maridalen til Ullevålsseter og tilbake, i alt 8 kilometer. Ned igjen går vi på den andre siden av elven, og får med oss litt kulturhistorie: Her ligger en regulert dam, Skjærsjødammen, og et av Norges eldste vannverk fremdeles i bruk, som ble ferdigstilt rundt år 1900. 

Det ble en flott tur på oss to. Jeg angrer litt på at jeg har tillatt meg selv å bli i så dårlig form, men jeg var mest fornøyd med at jeg tok tak i situasjonen. For jeg er ikke alltid flink. Jeg er ganske ofte skikkelig lat.

Jeg får ta meg sammen og komme i form igjen fra og med nå. Ikke neste tirsdag, ikke etter fellesferien, neste måned, eller til høsten. Nå.

Pause i solveggen på Ullevålssæter. Glad og fornøyd med kjæresten min.

Pause i solveggen på Ullevålssæter. Glad og fornøyd med kjæresten min.

 

 

Jeg har fått nye Zero Drop-sko!

Jeg har skiftet ut mine rosa og hvite Nike-joggesko med disse fargerike Zero Drop-joggeskoene!

Jeg har skiftet ut mine rosa og hvite Nike-joggesko med disse fargerike Zero Drop-joggeskoene!

- Stakkars, har du skada deg du, da?

Fyren er noe yngre enn meg, med lyst hår under ullua og blå øyne fulle av medfølelse. Han er litt mo i knærne og under armen har han en bunke med magasinet = Oslo som han selger.

Et typisk dophue, tenker jeg, men han er tilsynelatende snill og full av empati.

- Ja, svarer jeg. Jeg er likefullt en smule distansert. Han prøver seg frampå med å selge et eksemplar av = Oslo, men jeg er taust avvisende og passerer forbi han. 

- Du får ha god bedring, da! roper han etter den avvisende ryggen min. Jeg svarer: - Takk skal du ha.

Jeg kjefter på meg selv der jeg går nedover Schweigaardsgate over at ikke jeg har vært litt mer imøtekommende, stoppet opp, vekslet et par ord og kjøpt med meg et eksemplar av =Oslo. Så hyggelig han var, ønsket meg god bedring og gode greier. Det er jo snart elleve år siden jeg fikk slag, men han har likevel rett: Jeg blir bedre.

I dag skal jeg forsøke meg på å trene med de nye Zero Drop-skoene, tenker jeg og svinger inn mot treningsinstituttet. PT Henrik har framsnakket denne type sko, som han har. Men jeg er forkjølet. Er jeg frisk nok til å trene?

En forkjøla meg lager denne Grønnkålsuppa full av vitaminer som jeg spiste til lunsj før jeg skulle  på trening. Ved siden av grønnkål, består suppa av hvitløk, chili, ingefær, buljong og sitron. Og suppa ble faktisk god!

En forkjøla meg lager denne Grønnkålsuppa full av vitaminer som jeg spiste til lunsj før jeg skulle  på trening. Ved siden av grønnkål, består suppa av hvitløk, chili, ingefær, buljong og sitron. Og suppa ble faktisk god!

Jeg får et hosteanfall der jeg sitter i garderoben og skal ta på meg Zero Drop-skoene. Jeg håper jeg er frisk nok til å trene, tenker jeg, mens jeg bekymrer meg for de nye og nærmest såleløse skoene.  Jeg har jo ikke hatt helt troen og har kjøpt dem egentlig mest for å glede Henrik. Jeg tviler sterkt på om jeg greier å gå med dem i det hele tatt.

Skoene er overraskende lette å ta på. Jeg reiser meg og skal ta et steg, men så gode de er! Ingen vridning ut til høyre! Jeg halter inn i treningsstudioet, og møter en blid Henrik som gir meg komplimenter for mine nye og fargerike sko.

- Sånne kunne jeg godt ha tenkt meg, sier han, og viser til sine svarte som begynner å bli klare for å skiftes ut. 

- De skoene dine er jo forbildet for mine, da, svarer jeg.

I dag skal jeg hoppe.

Henrik setter en kasse på bakken under et par turnringer. Venstrehånden min griper fatt i den venstre turnringen og Henrik hjelper den høyre hånden min til å gripe rundt den høyre turnringen, og han holder hånda mi fast.

- Nå skal du hoppe opp på kassa. Så hopp! sier Henrik.

En noe overrasket meg hopper opp på kassa og like lett tilbake og ned på bakken igjen. Var det Zero Drop-skoene som gjorde at jeg ikke var redd i det hele tatt når jeg hoppet tilbake? Jeg vet ikke. Skjelvingen, som vanligvis kom når jeg gjorde et slikt hopp, var borte. Jeg var trygg! Det føltes ikke som jeg var utenfor comfortsonen!

Jeg ser overrasket på Henrik, som bryter ut i et stort smil, og sier: - Så bra!

Jeg kjenner et rush av adrenalin som strømmer gjennom blodet, og jeg begynner å halte rundt, ja, jeg strener rundt med verdens største smil og tøffer meg!

Det skal straffe seg. Han tar fram en etasje til, som han setter opp på kassa. Jeg ser forskrekket på han, men han er like rolig og sier: - Kom her nå! Og hopp!

Jeg ser på han med et fortvilet blikk. Men jeg går fram til han, griper turnringene som forrige gang og hopper - og mye høyere enn første gang - og jeg lander helt fint på kassa. Og hopper tilbake, og lander like fint. Overrasket ser jeg på Henrik, og spør:

- Tror du det er de nye Drop Zero-joggeskoene?

Henrik smiler, og drar på skuldrene. Men godt utstyr hjelper meg videre.

Jeg smiler bredt til Henrik: Dette er et steg videre på den lange veien tilbake. Og på vei til garderoben vet jeg at i dag var jeg definitivt frisk nok til å trene.

Forbildet for mine Zero Drop-joggesko til venstre. Meg og mine til høyre.

Forbildet for mine Zero Drop-joggesko til venstre. Meg og mine til høyre.




Tenk i år, ikke i minutter

- Alle skulle ha en Henrik, tenker jeg og ser beundrende opp på min personlige trener.

- Alle skulle ha en Henrik, tenker jeg og ser beundrende opp på min personlige trener.

 

- Går det bra?

Jeg kikker forskrekket på unggutten som har tatt meg igjen utenfor kaffebaren i Schweigaardsgate. Han er brunøyd og den oppslåtte gråe hetta på genseren verner han mot regnet. I ansiktet, ved ørene faktisk, har han flere små tatoveringer.

-  Du er blitt utrolig mye bedre! utbryter han entusiastisk.

Distansert ser jeg på ham, før han spørrende sier:

Men kjenner du meg ikke igjen?

Jeg studerer ansiktet hans nøye, før jeg sakte rister på hodet.

Han forklarer at vi møttes i fjor høst på treningssenteret. Da jeg fremdeles ikke har vist tegn på gjenkjennelse, sier han lykke til og går mot døra inn til kaffebaren.

Jeg har litt dårlig samvittighet over at jeg ikke kjente unggutten igjen, og noe mistrøstig halter jeg videre. Det er lørdag og jeg er på vei ned Schweigaardsgate til treningssenteret for å trene litt for meg selv. 

Det er over to år siden jeg begynte å trene sammen med Henrik to ganger i uka. To år siden han først ba meg om å ta av skinnen, og deretter de rosa Nike-joggeskoene.

Han ville at jeg skulle trene barbeint.

Jeg hadde sett himmelfallent på ham, protestert med et:

”Jeg får det ikke til, da mister jeg balansen!”

Men på en eller annen måte, så hadde han overbevist meg om at det å være barbeint, det var tingen. Nølende hadde jeg først tatt av meg skinnen, deretter joggeskoene. Skjelvende stod jeg der i mine svarte ankelsokker. Henrik stod bak meg og holdt fast i meg.

Smilende må jeg tenke på dette, hvordan han sakte hadde sluppet taket i meg.  Jeg stod og svaiet, alene, med hovedvekten av balansen på min friske venstreside. Så prøvde jeg meg på et par steg, ikke direkte elegant, men jeg tok et par steg – uten joggesko, uten skinne og helt uten Henriks støtte.

Jeg går videre. Smiler til treåringen som er på handletur med pappa, og svinger inn på Grønland.  Unggutten som hadde stanset meg utenfor kaffebaren har fått meg til å tenke på framgangen som har vært fra jeg begynte. Hvordan jeg har blitt sterkere fysisk, mye sterkere faktisk. Men alt tar sin tid, og framgangen hadde vist seg saktere enn i begynnelsen av rehabiliteringsløpet. En må skynde seg langsomt, tenker jeg.

Det har vært steintøft. Vår trening er trening med lav intensitet. Små muskelgrupper, som knapt har kontakt med hjernen, skal trenes opp. Etterpå må jeg sove. Så fullstendig utslitt jeg hadde vært i begynnelsen, og særlig hver gang en ny øvelse ble lansert var det som om hjernen kapslet seg inne og jeg ville sove. Men to år har gått. Sove-behovet er ikke lenger det samme.

Jeg er kommet fram til treningsenteret, tar opp treningskortet og åpner utgangsdøren og tar meg inn. Det første som møter meg er de svartfargede crosstrainere som står på rekke og rad. Jeg skulte misunnelig på dem som trente på Crosstrainere det første året, da jeg ikke kunne trene på dem selv. Da var min høyre fot for svak og den skred ut.

Men i dag skal jeg småløpe på Crosstraineren! Den følelsen jeg fikk første gang da jeg mestret å trene på den, er ubeskrivelig. Den ga meg følelsen av å løpe igjen!

Endelig fremme i garderoben til treningsstudioet, våt i håret og med avskallet neglelakk.

Endelig fremme i garderoben til treningsstudioet, våt i håret og med avskallet neglelakk.

Jeg skifter, og går ut i treningsrommet, forbi alle treningsapparatene og over til crosstrainermaskinen, jeg setter på musikken på Spotify som jeg har lastet ned på telefonen min.

Nå går jeg relativt ubesværet forbi gutta som løfter vekter bort til Crosstraineren lengst til venstre, men det var jommen ikke ubesværet jeg stavret meg fram for to år siden uten skinne og uten sko.

 I vår sa Henrik at nå skulle vi hoppe.

Som tidligere, så jeg himmelfallent på ham.

-  Hoppe? Jeg? Jeg tror du har gått fra vettet. Jeg kan da ikke hoppe!

Men jeg ble overbevist, denne gangen som tidligere: Etter mye om og men, ble det til et lite hopp.

- Se, du hopper!

Henrik så rolig på meg med det brune, gode blikket og sa at å hoppe er det første steget til å kunne løpe. Du kan mer enn du tror. Nå er det bare ett mål igjen:

- Du skal løpe.

Jeg forsøker meg på å bruke den elektriske skinnen

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Hælen først!

Den fiske ortoped-ingeniøren uten hår roper det ut mens jeg prøvegår  den elektriske skinnen i  gangen på ortoped-instituttet.

- Fy søren, hvor vondt det gjør! tenker jeg. Det er som små elektriske sjokk som strømmer gjennom foten hver gang muskelen brukes.

-   Få ned hofta og bruk låret når du løfter benet, fortsetter han.

Arrrgh! Jeg vet jo hvordan det skal se ut, men jeg får det ikke til, tenker jeg forbitret. Å gå er besynderlig enkelt når vi først har lært det. Og det kan være pokkers så vanskelig og veldig frustrerende å ikke få til det når man engang har kunnet det.

Vel hjemme igjen, så ringer jeg til legen min. Han skriver ut en måneds sykemelding. Tanken er at ved intens trening av musklene i leggen, så vil jeg greie å gå lengre distanser enn fram og tilbake i gangen på et ortopedi-senter.

- Og så gjør vi knebøy.

Jeg er tilbake til treningsinstituttet, ikke to ganger i uka som tidligere, men hver dag. Jeg har daglige avtaler med Henrik, den personlige treneren min. Med en stav i min venstre hånd, så forsøker jeg å gjøre knebøy, men jeg har mest lyst til å grine: Mitt høyre kne  går i helt feil retning, det skjener innover. Jeg ser misfornøyd inn i speilet. Henrik er derimot optimistisk og holder motet  mitt oppe. Han griper fatt i kneet og presser det utover og hofta mi, som han presser innover.

Treningstimen er ferdig, og jeg låser meg inn i garderoben og jeg gråter i frustrasjon. Jeg er totalt utslitt, mestringsfølelsen er null og mangelen på energi gjør at jeg tar jeg drosje den vel ene kilometeren det er tilbake til Schweigaardsgate.

Etter en måned med daglig trening, er jeg tilbake i jobb igjen.

- Jeg har vært til rehabilitering hjemme, sier jeg med et smil til resepsjonsdamen da jeg kommer inn i Cappelen Damm-bygget litt før klokka ni om morgenen den første arbeidsdagen etter sykemeldingsperioden.

Utover høsten kan jeg merke at det går fremover, sakte, men sikkert. Men hva skyldes det, skinnen Walk Aide eller treningen? Jeg spør ortoped-ingeniøren, og han mener fremgangen skyldes Walk Aide-skinnen. Og spør jeg treneren, er svaret enda mer trening.

Så der står jeg, i spennet mellom min personlige trener Henrik og min ortopedi-ingeniør, hvem skal jeg følge? Henrik, som jeg ser et par ganger ukentlig, mener at skinnen ikke tilfører noe nytt. Han hevder at muskulaturen er langt mer avslappet uten den elektriske skinnen, og at skinnen ødelegger for den nervebanen han forsøker å bygge opp.

På den annen side står den finske ortopedi-ingeniøren. Han mener at ved å stimulere nervene med elektriske signaler, så er det min sjanse til forbedring.

Hvem skal jeg lytte til?

Jeg tar min beslutning: Omtrent et år etter jeg fikk den elektriske skinnen, slutter jeg å bruke Walk Aide. Jeg går tilbake til den manuelle skinnen. Årsaken er at ortoped-ingeniøren har skrudd opp strømmen til det er på grensen til å være smertefull. 

Jeg er mer enn nervøs når jeg har kontroll med ortopedi-ingeniøren i begynnelsen av juni. Vil han bli sint?  Han tar det med relativ fatning. På hans datamaskin kan vi se det: Framgangen er stor!

Men hva det skyldtes? Ikke vet jeg. Antagelig et både og.