Siste time hos psykiateren

-  Livet mitt er bedre nå enn for fire år siden , smiler jeg til psykiateren min på vår siste time. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

- Livet mitt er bedre nå enn for fire år siden, smiler jeg til psykiateren min på vår siste time. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

- Jeg var ikke bare grei mot deg. Jeg tvang deg til å ta trikken hjemover istedenfor taxi, til å gå alene til lunsj på jobben, og å falle i snøfonner foran andre mennesker, sier han mens han kikker på meg over brillekanten. Ute er vårdagen solrik. Det er min aller siste time hos psykiateren PG. I over fire år har jeg gått til ham.

-  Men jeg var utrolig stolt da du for en måneds tid siden tronet på forsiden av VG, sier PG. Det var det ultimate beviset på at du er ferdig behandlet. Nå kan du selv være en rådgiver for andre, sier han og lener seg tilbake i stolen.

Jeg smiler til ham.

PG gikk ved siden av og ledet meg trygt gjennom depresjonen.  Sånn følte jeg det. Følelsen av skam er borte. Jeg er begynt å bli glad i livet mitt igjen. Jeg møter livets og slagets utfordringer mer som et halvfullt enn et halvtomt Cola-glass.

PG lot meg lese opp høyt det eldstebroren min hadde skrevet i Marimekko-boken om de dramatiske og traumatiske månedene i 2005, jeg døde nesten to ganger.

Jeg måtte bearbeide hendelsene, sa han: - Jeg vet hva som menes med at situasjonen er alvorlig, sa han til det som står skrevet om min situasjon da jeg kom inn på Ullevål Sykehus.

Jeg hadde kommet til ham med problemstillingen sorgen over det jeg hadde mistet.  Jeg følte da at jeg vaket rundt på havsbunnen som en krabbe. Herifra var det to veier: Jeg kunne enten finne meg en sandgrop å grave meg ned i, si opp jobben og dø. Eller så var det veien opp til havoverflaten. Men det var langt dit opp. Jeg måtte finne en mening først.

Med PG diskuterte jeg små og store utfordringer. Han var min bauta. Jeg så på livet med en grunnleggende pessimisme. Alt var et problem for meg. Jobb. At jeg ikke våget gå til lunsj alene. At jeg stadig var så sliten. Til og med innkjøp av julegaver, handling av dagligvarer på REMA, eller hva jeg skulle ha på meg på nyttårsaften var problematiske. Over det hele lå sorgen over ikke å ha egne barn. Jeg mente at jeg var alene fordi jeg hadde nedsatt funksjonsevne og gikk stygt.  Jeg følte en enorm sorg fordi jeg ikke hadde hatt en å elske. PG møtte meg med saklige motforestillinger.

Nå, over fire år senere, har PGs ord blitt sanne. Slaget tok ikke fra meg evnen til å elske, slik jeg hadde trodd. Jeg har kjæreste, og PG er fornøyd når jeg sier at han er snill og får meg til å le. - Ja, kjæresten min får meg til og med til å le av meg selv, smiler jeg.

Men nå er det altså slutt på timene med PG. 

- Jeg trodde det å gå til psykiateren var et evighetsprosjekt, jeg, at jeg som i amerikanske fjernsynsserier kunne slenge ut at jeg har en avtale med psykiateren min, sier jeg.

PG ler, før han sier:

- Du må huske det fastlegen din sa til deg, at fire år hos psykiater er lang tid.

Kanskje er jeg en lykkehistorie. Men utfordringene er der fremdeles. Det er skinneproblematikk og skoproblematikk. Det er fortsatt vondt å gå i trapper. Jeg går sakte, og det har en tendens til å bli kø bak meg. Og den kanskje største utfordringen av dem alle, er fatigue. Men nå må jeg løse utfordringene på egen hånd, uten PG.  

Han gir meg en klem da jeg skal gå, og det er med et smil om munnen jeg forlater ham og går ut porten. Jeg har så definitivt kommet opp til havoverflaten.

Slagdama gir råd til LHL Hjerneslag om depresjon

Fagrådet til LHL hjerneslag. Vi er fra venstre: Jeg (brukerrepresentant); Lars Alterheid (overlege ved slagavdelingen Ullevål Sykehus); Frank Becker (klinikkoverlege ved Sunnaas Sykehus); Torgeir Solberg Mathisen (slagsykepleier i LHL); Iselin Løvhøiden (spesialfysioterapeut i LHL); Kjell Engang (logoped); Tommy Skar (generalsekretær i LHL); og Hilde Marie Nilsen (sykepleier og pårørende).  Foto: Anders Bergersen.

Fagrådet til LHL hjerneslag. Vi er fra venstre: Jeg (brukerrepresentant); Lars Alterheid (overlege ved slagavdelingen Ullevål Sykehus); Frank Becker (klinikkoverlege ved Sunnaas Sykehus); Torgeir Solberg Mathisen (slagsykepleier i LHL); Iselin Løvhøiden (spesialfysioterapeut i LHL); Kjell Engang (logoped); Tommy Skar (generalsekretær i LHL); og Hilde Marie Nilsen (sykepleier og pårørende).  Foto: Anders Bergersen.

Åtte kjøretøy og totalt tolv personer er involvert i en stor trafikkulykke, melder den alvorlige nyhetsstemmen til mannen i NRK Radio. Det er glatt på veiene.

Det var da endelig bra at det var ingen personskader, tenker jeg, mens jeg halter i den brunblomsterte nattkjolen og den grå ullgenseren over stuegulvet. Det trekker iskaldt fra vinduene i min over hundre år gamle leilighet.  Januarværet har slått om fra snø, minus 12 og iskaldt, til nullgrader og underkjølt regn. Jeg ser ut vinduet på snøen ute. Det er kjempeglatt på veiene og vær for å bruke TT-kort.

Jeg skal på møte i dag, som splitters ny brukerrepresentant i det nye rådgivende fagrådet til Landsforeningen for hjerte og lungesyke, LHL Hjerneslag. Det iler i magen! For et halvt år siden tok den hyggelige generalsekretæren i den nyopprettede divisjonen for hjerneslag kontakt med meg. Over en lunsj en regntung augustdag ved mitt arbeidssted Cappelen Damm, spurte generalsekretær Tommy Skar meg om jeg ville sitte i det nasjonale rådet for hjerneslag som brukerrepresentant. Selvsagt ville jeg det!

Slik skal jeg som hjerneslagsrammet få muligheten til å påvirke gjennom å gi råd til generalsekretæren Tommy og hans folk. Og det at en stor og tung organisasjon som LHL har meldt seg på banen til hjerneslagsrammede med sine 48 000 medlemmer, synes jeg er bra. Det tyder på at ting blir gjort.

Etter jeg har dusjet, så merker jeg at jeg har lagt på meg. Jeg prøver å dra opp glidelåsen i den marineblå dressbuksa. Det holder så vidt. Misfornøyd rynker jeg nesen og ser jeg på meg selv inn i speilet.  Det er vinteren dette. Snø og is fører til at jeg tar TT-kort på de vanligvis korte distansene jeg vanligvis pleier å gå .

Jeg har satt meg ned på dosetet på badet, skal ha på meg de svarte NIKE-skoene med skinna på min høyre fot. Jeg er spent. Spent på hvordan det kommer til å gå i møtet, på hva slags råd det er forventet at vi skal gi. Ristingen i høyre fot tyder på at jeg er nervøs.

Fremme med taxi i sentrum, er jeg usikker når jeg trår ut av den svarte Mercedesdrosjen og ned på det isete underlaget. Men det gikk jo fint! Jeg føler jo at jeg er veldig mye dårligere i den høyre siden, takket være vinterkulde og nervøsitet. Arm og fot spenner seg og armen står rett ut.

Jeg tar meg inn døra. Massevis av mennesker, det må være noen som har møte eller noe, men der står generalsekretær Tommy og smilende tar han imot meg utenfor møterommet og gir meg en klem. – Bare gå inn og finn deg en plass, vi starter straks, sier han.

Jeg går inn i møterommet uten vinduer, og smiler og nikker til de allerede frammøtte. Der kommer den siste legen inn som sistemann, litt heseblesende, og Tommy kan lukke døren.

Møtet kan begynne.

Etter å ha presentert oss for hverandre og blitt fotografert, vi gjorde det ute vinterbleke som vi er, så skjønner jeg raskt at det er flere som lurer på hva vi skal gi råd om. Jeg tenker på den siste henvendelsen som Slagdama fikk. Denne var fra en kvinne som hadde vært deprimert i tre år, og hun følte at ingen profesjonelle hjalp henne.

Jeg var selv deprimert over en årrekke. Jeg følte jeg var blitt fratatt alt, selvopptatt som jeg var. Men så var jeg så heldig at jeg fikk hjelp av en psykiater til å snu, finne en annen vei å gå. Men hvis vi antar at bortimot samtlige slagrammede opplever en slik depresjon, hvor mange får tilbud om å gå til en psykolog eller psykiater? Ikke så veldig mange vil jeg tro. Og bor du i Vingelen utenfor Tynset, eller i et annet grisgrendt strøk, finnes der hjelp? Og hva med den dypt deprimerte mannen fra Oslo, som endelig våget å spørre om hjelp fra legen sin. Han fikk melding fra sitt lokale DPS-kontor om at han fikk time hos psykolog om tre måneder. Men det spørs bare på om han orker å overleve så lenge. Han trenger hjelp nå.

Selv om psykologhjelp blir satt inn i begynnelsen, like etter vi har fått slaget, er det en tid da vi har nok med å lande. Det er jo langt senere at depresjonen gjør seg gjeldende. Når vi er kommet hjem igjen og skal prøve å lande et nytt liv. Sakte, men sikkert går realitetene opp for oss. Det er da den kommer sigende, den seige, lumske, farlige depresjonen. Og det er da jeg helst vil rope: Se meg, jeg trenger hjelp! Jeg trenger en annen en enn en god venn og familie, å snakke med.

Så jeg ymter frempå i plenum i dette møtet: Bortimot alle slagrammede opplever depresjon, men min påstand er at der er ikke nok hjelp til stede. Det er vanskelig for en deprimert slagrammet selv aktivt å søke hjelp. Det er dessuten ikke nok psykologer eller psykiatere til å fylle det behovet. Er det den slags råd eller innspill LHL ønsker av oss?

Det nikkes samtykkende rundt bordet.

Tommy svarer at ja, det er det.

Da jeg er hjemme igjen etter møtets slutt og stavrer meg oppover de 62 trappetrinnene opp til leiligheten, føler jeg at i dag har jeg vært med på noe viktig og meningsfullt, som vil bety mye for veldig mange: Slagdamas erfaringer skal brukes til de slagrammedes beste.

Og med trutemunn tar jeg en selfie.

Så takknemlig jeg er for at jeg i det hele tatt er her, og for at jeg ikke lenger er blant de deprimerte.

Årets selfie av en veldig fornøyd og veldig sliten meg med trutemunn.

Årets selfie av en veldig fornøyd og veldig sliten meg med trutemunn.

 

 

 

 

Psykiatrisk hjelp

På vei til psykiateren min.

På vei til psykiateren min.

Blikket mitt følger et snøfnugg som sakte faller nedover mot bakken. Det er den første snøen som i høst faller ned utenfor vinduet. Jeg er ikke hjemme. Jeg har tatt drosje til den andre delen av Oslo. Med mye om og men har jeg kommet meg inn i bygget og tatt heisen de fire etasjene til hans kontor. Ganske sliten har jeg kommet inn på forværelset, deiset ned i den ene av to skinnstoler som står der. Jeg lar blikket falle på et maleri på motsatt side. Jeg hører han romsterer der inne, før lyden av stegene hans som går over gulvet før han åpner døren.

Kom inn, sier han ikledd legefrakken med Ullevål Sykehus trykket på hans venstre bryst. Han retter fram den venstre hånda for å hilse.

Han er psykiater.

Jeg reiser meg, går de tre trinnene mot ham, møter hånda hans med et håndtrykk og halter inn på kontoret hans. Bare høyrefoten er på mitt lag nå, tenker jeg. Bare jeg greier å gå, ikke snuble. Men det går, og lettet setter jeg meg ned i den ene av to stoler. PG , for det er PG jeg kaller ham, setter seg i den andre.

I hvit sykehusfrakk, gråstenk idet mørke håret, alvorlig granskende på meg over brillene, så spør han meg hvordan jeg har det og hvordan den siste uka har vært. Han er trolig i andre halvdel av femtiårene. En pen mann.

- Jeg vet ikke. Jeg bare vet ikke, sier jeg.

Sakte glir mitt fokus og blikket mitt bort fra snøfillene over til ham.

For en måneds tid siden hadde jeg vært hos min fastlege. Fortvilet hadde jeg sagt til ham at jeg trengte hjelp, en å snakke med. Få hjelp til å bearbeide alt det traumatiske og dramatiske som har skjedd.

- Den kvinnelige psykologen som jeg gikk til for noen år siden, husker du henne, men det var for tidlig for meg, sa jeg. Nå føler jeg et behov for å snakke om sorgen over alt det jeg har mistet, og få hjelp til å snu om og finne nye perspektiver.
 

Fastlegen min hadde sett alvorlig på meg, lent seg tilbake og sagt at han ville foreslå for meg å få en psykiater, ikke en psykolog.

Hva er forskjellen på det, da, ville jeg vite.

Han forklarte at en psykolog har studert psykologi ved et universitet. En psykiater er utdannet lege, men har deretter tatt en spesialisering i psykiatri.

Det er en lettet meg som går ut av fastlegen min sitt kontor. Legen min tar meg og problemene mine alvorlig, tenker jeg.

Jeg regner med at det vil ta tid før en psykiater er på plass, men så går det knapt en uke før fastlegen glad ringer meg, og oppglødd forteller at han har funnet en psykiater til meg.

- Vedkommende tar kontakt, sier han før han legger på.

Nå sitter jeg i den ene lenestolen på PGs kontor.  Jeg uttrykker at nå blir jeg aldri mer glad igjen. Det er mange ting rundt meg som jeg kan glede meg over,  sier jeg, men jeg greier ikke å føle glede.

PG, på sin side, er bekymret.

- Depresjon går over, sier han der han sitter i sin hvite legefrakk, før han fortsetter: Jeg tror ikke du trives så veldig godt med å være isolert.

Jeg ser på han, og tenker: Nei, jeg trives ikke i isolasjon. Jeg er en sosial person. Jeg liker mange mennesker som er samlet, med latter og glede. Tok slaget også dette fra meg? Forsøker det å tvinge meg inn i et mørkt kott der jeg ikke ønsket å være, istedenfor i det store, folksomme og lyse rommet?

Og det å ikke ha barn. Og jeg er single fordi jeg har nedsatt funksjonsevne. Jeg går så stygt! Og det er ikke særlig elegant alltid å gå i joggesko. Og på jobben er alle karrieremuligheter stengt. Jeg har da gått fra å være en selvstendig ung kvinne til å være avhengig av andres hjelp. Jeg som før hadde kjørt bil var avhengig av å bli kjørt. Jeg måtte ha hjelp til å løfte kofferten og til å vaske leiligheten. Og jeg føler en enorm sorg fordi jeg ikke har en å elske. Og jeg fortsetter:

- Så er det trapper. Jeg går sakte, og det har en tendens til å bli kø bak meg. Av og til stivner jeg av nervøsitet, sukker jeg.

Jeg tenker på hvordan det er å gå i den store kantina på jobb, der et par hundre mennesker spiser lunsj. Jeg greier ikke å ta et brett, slik kollegene mine gjør, greier ikke få med glasset med vann ved siden av tallerken med mat. Og så samtidig er det dette med å gå, da. For all del, ikke snuble! Jeg blir øm av skam. Alle menneskene med alle blikkene som jeg føler ser min delvis lamme høyre side og armen, som jeg opplever står rett ut fra kroppen der jeg bærer mattallerkenen dit jeg skal sitte. Bare jeg greier å gå, ikke snuble, bare høyrefoten er med på mitt lag. Og så er det den enorme trøttbarhet, og ikke minst, den vonde ensomhetsfølelsen. Jeg føler jeg ikke makter å leve et normalt liv.

- Vi begynner med det. Du skal forsøke å gå på jobb, og så skal du gå og spise lunsj, sier PG.

Selvkritikken er enorm og den graver meg stadig lenger nedover og selvmedlidenheten er enorm.  Jeg trodde jeg aldri kom til å se lyst på livet igjen. Jeg var nede i grøfta.

I fire år skal jeg hver fjortende dage gå til psykiateren, noen ganger hver uke. Han er på mange måter min livbøye i denne tiden. Men til slutt sier han at han er veldig fornøyd med meg og den innsatsen jeg har lagt ned.

Men det å snu skal kreve en enorm innsats av meg.

Denne boka om kognitiv terapi tipset PG meg om å lese. Ingvard Wilhelmsen er spesialist i medisin, og han har siden 1995 drevet Norges eneste klinikk for hypokondere

Denne boka om kognitiv terapi tipset PG meg om å lese. Ingvard Wilhelmsen er spesialist i medisin, og han har siden 1995 drevet Norges eneste klinikk for hypokondere