Bye Bye til storbyen og Schweigaardsgate

Jeg dekker kjøkkenbordet, tenner stearinlysene og gjør klar til visning.

Jeg dekker kjøkkenbordet, tenner stearinlysene og gjør klar til visning.

-       Eeeeeeeeeh, sier jeg, eeeeeeh.... eeeeeeehhh...

Jeg er i telefonen med en meget busy eiendomsmegler, og skal svare på ett av hans spørsmål. Problemet er bare at jeg hører hans stemme, men bak ham igjen er en kvinnestemme og en mannsstemme. De snakker begge med kunder. De tar opp mye plass.

Det er ikke igjen nok gigabyte i hodet mitt til min egen stemme og min egen tankerekke. Alle stemmene surrer seg inn i hverandre som trådene fra flere garnnøster, som sammen lager en floke. Jeg vet dette er en følge av slaget. Jeg vet også at jeg på en eller annen måte må få eiendomsmegleren min til å skjønne at han må flytte seg til et stille sted hvis vi skal ha en telefonsamtale. 

-        Eeeeeh, kunne du... eeeeh.... kan det bli stille rundt deg, tror du?

Heldigvis forstår megleren hva som er problemet. Han fjerner seg fra plassen sin, han romsterer litt da han reiser seg, og går med hurtige steg inn til en plass det er stille.

Så er det altså gjort: Leiligheten som har vært min i 15 år, er klar for salg. Jeg har funnet en eiendomsmegler jeg virkelig liker, og en som ikke har dollartegn i øynene og håret stivt av gele. Takstmannen har vært her og målt opp leiligheten, og han har inspisert om alt er i teknisk bra stand. Leiligheten er fotografert og alt er klart for salg. 27 år som urban eksosrype er i ferd med å bli historie.

Jeg har pakket ned og ut av leiligheten, og også hele tre boder. Flere hundre kilo har gått på søppelhaugen. Jeg har heldigvis ikke vært alene om dette, men hatt hjelp i sterke mannshender og raske føtter.

- Skal du virkelig flytte herfra? Jeg må smile over fotografens hjertesukk, men beslutningen om å selge leiligheten føles overmoden. Det skal bli en lettelse å slippe de 62 trappetrinnene opp til leiligheten, og i det siste har lyden fra de aldri hvilende bussene som kjører forbi i Schweigaardsgate og trafikken generelt med travle biler, trikker, t-bane, ja til og med småstressede fotgjengere, blitt plagsom.

- Jeg nærmer meg 50 år, sier jeg inni meg og småler av meg selv.

Disse 15 årene har ikke vært gode. Et slag er aldri en munter historie. Jeg har opplevd de tyngste dager i denne leiligheten, men der har også vært vendepunktet, da jeg bestemte meg for å gå ut i livet igjen. 

Jeg har også en gang tidligere vurdert å selge og finne noe mer lettstelt. Den gangen pusset jeg opp i stedet. Derfor har leiligheten blitt akkurat slik jeg ønsker.

Jeg går ut på verandaen, som vender ut mot den stille bakgården. Jeg har med en flaske champagne og et par glass som jeg setter fram til visningen. Jeg vet at jeg snart kan lukke dette kapitlet av livet mitt. Og det er med gode tanker jeg gjør det. Jeg smiler. 

Et nytt kapitel begynner.

Foto: Inviso, Hanne Cecilie Sætre.

Foto: Inviso, Hanne Cecilie Sætre.

 

 

 

 

 

 

Sommerferie på Sunnmøre

                                                                                                            

                                                                                                            

-      Har du skadet foten din, du da? Den mannlige kelneren ser på skinna jeg har på min høyre fot. Vi er i Hallingdal. Med kjæresten støttende i min venstre hånd, har jeg stavret meg opp trappene til spisestedet i andre etasje for å spise lunsj på turen vår til Sunnmøre. På vei inn døra til restauranten, møter vi kelneren, som fortsetter: - Så kjedelig, da, midt i ferien og greier!

Jeg vet ikke hva jeg skal si, tenker at hadde det bare vært så vel, og smiler fåret mot ham før han snur seg rundt, går foran oss og viser oss et bord ved vinduet. Vi setter oss ned og får hver vår meny. Kelneren haster mot kjøkkenet for å hente to blå farris til oss.

Hva skulle jeg si, da? spør jeg kjæresten min. Det er en liten anelse av fortvilelse i stemmen min. Mestringsfølelsen er lik null.

- At du har hatt slag og at det er elleve år siden, sier han mens han studerer menyen og lurer på om han skal velge Cæsar-salat eller hamburger. 

- Men da må jeg akseptere det at jeg har fått slag, og styrke til å akseptere det jeg ikke kan forandre, det har jeg ikke enda, innvender jeg. Kjæresten min ser opp på meg, smiler og svarer at det går bra, og stryker meg over hånda.

To dager senere, vel fremme på Sunnmøre, bestemmer vi oss for å dra på hytta, som mamma og pappa i sin tid bygde. Nå har den ene broren min tatt over. Hytta ligger for seg selv på en halvøy, med utsikt til Sunnmørsalpene og den algegrønne fjorden bare noen meter unna. - Dette er en dag for utfordringer, tenker jeg mens kjæresten min girer ned og parkerer ved riksveien. Termometeret viser 29 grader. 

Første utfordring er å gå den bratte stien noen hundre meter ned til hytta. Med kjæresten min gående foran med en skulder for meg å holde meg i og all verdens med tid, kommer vi oss ned til hytta.

Den andre utfordringen kommer et par timer senere, da kjæresten min spør meg om jeg ikke vil bade. Jeg har badet i basseng på Gran Canaria og i sjøen fra den langgrunne sandstranden i Varberg, men dette er annerledes: Det er dypt, det er stein, det er tang og tare, og vonde koraller å gå på.

Jeg er forberedt, så både badedrakt og badesko er med i sekken. 

I vannkanten venter kjæresten min på meg, og han kan opplyse om at temperaturen i sjøen er bare 17 grader. Jeg bryr meg ikke, for her skal det bades! Jeg tar imot den utrettede hånda hans, og sammen går vi uti.

Bading blir det! Jeg er i vannet til det nådde skuldrene.

Nok et mål er nådd:

Jeg bader på hytta, min barndoms paradis! Mestringsfølelsen, som var så lav inne på en restauranten, er nå på topp.  

Veldig blid! Jeg greide det! Jeg holder kjæresten min fast, for jeg vet at jeg ikke ville klart meg på egen hånd. FOTO: Synne Glomsrød.

Veldig blid! Jeg greide det! Jeg holder kjæresten min fast, for jeg vet at jeg ikke ville klart meg på egen hånd. FOTO: Synne Glomsrød.

Etter badingen, lager jeg fisk og grønnsaker i aluminiumsfolie, som vi har på grillen. Jeg ser sur ut, men er bare konsentrert, med mestringsfølelsen på topp! FOTO: Bodil Mork Glomsrød.

Etter badingen, lager jeg fisk og grønnsaker i aluminiumsfolie, som vi har på grillen. Jeg ser sur ut, men er bare konsentrert, med mestringsfølelsen på topp! FOTO: Bodil Mork Glomsrød.

Dagen i dag er den første i resten av ditt liv. Right!

 

- Ut på tur, aldri sur! sier jeg muntert på vei opp til Ullevålsseter.

- Ut på tur, aldri sur! sier jeg muntert på vei opp til Ullevålsseter.

- Gravid? Jeg er vel ikke gravid, vel! SER jeg gravid ut??

Jeg ser bestyrtet på kjæresten min samtidig som jeg lukker verandadøra, som har stått på vid gap.  Himmelen er blitt mørk. Det har så smått begynt å regne. Vi venter på at EM-kampen mellom Italia og Tyskland skal begynne. Jeg vet ikke om jeg skal bli fornærmet, eller om jeg skal le over hans noe spøkefulle utsagn om min graviditet.

-   Jeg synes du er fin, og jeg er glad i deg uansett, svarer han og bøyer seg fram mot meg som har landet i sofaen. Han gir meg et kyss.

Ser jeg gravid ut? Jeg har visst lagt på meg, tenker jeg da jeg noe senere står i profil foran speilen på badet. Jeg vet han har rett, det er blitt lite trening og mye kos med EM-fotball på fjernsynsskjermen. Eller det vil si, ingen trening. Jeg har bevilget meg en ekstra lang sommerferie på to måneder. Ikke faste timer med personlig trener tirsdager og torsdager.

Personlig trener Henrik liker det dårlig.

Resultatet av null trening er blitt elendig fysisk form. Jeg merker det på hvor andpusten jeg blir av å gå opp de 62 trappetrinnene til leiligheten og jeg vet hva trener Henrik pleier å si: Den fysiske formen er ferskvare.

Jeg har ikke en gang spasert distansen til jobb, tenker jeg, men tatt t-banen. Å gå de vel fire kilometerene tur retur er min treningsetappe de dagene jeg skal til jobb.

Jeg har derimot brukt tiden på å studere kokeoppskrifter og jeg har kokkelert: Jeg har laget risotto med varmrøkt laks. Jeg har ovnsbaked chevre med honning, balsamico og valnøtter. Jeg har dampet en kilo blåskjell, og laget saus til spagettien med fersk chili og persille. Jeg har grillet entrecote så vidt på hver side med et lite lag muskatnøtt. Jeg har marinert ananas og lagt den i fersk chilipepper og servert med Møvenpick-is. Og til maten har jeg servert rødvin og hvitvin, prosecco, sauternes, gin og tonic, ja til og med litt sherry. Og i alkohol er det dessverre litt for mange kalorier.       

Jeg får vann i munnen når jeg tenker på alle godsakene, men så tenker jeg på hvor viktig å være i god fysisk form er for min helse. Høyt og resolutt sier jeg til kjæresten min:

- I morgen skal vi på tur. Og legger til: I Nordmarka.

Ut på tur, aldri sur

Dagen derpå bestemmer vi oss for å gå til Ullevålsseter. Siden jeg er i så dårlig form, finner vi ut at å gå en tur på i alt 11 kilometer, som er strekningen tur-retur Sognsvann, er for langt å gå for meg. Jeg bør begynne roligere. Vi kjører derfor inn til Maridalen, hvor vi stopper og parkerer ved Hammeren. Derfra går turen opp alle bakkene på en gammel skogsvei til Ullevålsseter.

- Er jeg blitt så sprek som dette, da, undrer jeg meg da jeg får se denne videoen. Men farten ble en smule redusert etter hvert, og særlig på turen tilbake fra Ullevålsseter.

Kart over ruta vi gikk: Fra Hammeren i Maridalen til Ullevålsseter og tilbake, i alt 8 kilometer. Ned igjen går vi på den andre siden av elven, og får med oss litt kulturhistorie: Her ligger en regulert dam, Skjærsjødammen, og et av Norges eldste vannverk fremdeles i bruk, som ble ferdigstilt rundt år 1900. 

Kart over ruta vi gikk: Fra Hammeren i Maridalen til Ullevålsseter og tilbake, i alt 8 kilometer. Ned igjen går vi på den andre siden av elven, og får med oss litt kulturhistorie: Her ligger en regulert dam, Skjærsjødammen, og et av Norges eldste vannverk fremdeles i bruk, som ble ferdigstilt rundt år 1900. 

Det ble en flott tur på oss to. Jeg angrer litt på at jeg har tillatt meg selv å bli i så dårlig form, men jeg var mest fornøyd med at jeg tok tak i situasjonen. For jeg er ikke alltid flink. Jeg er ganske ofte skikkelig lat.

Jeg får ta meg sammen og komme i form igjen fra og med nå. Ikke neste tirsdag, ikke etter fellesferien, neste måned, eller til høsten. Nå.

Pause i solveggen på Ullevålssæter. Glad og fornøyd med kjæresten min.

Pause i solveggen på Ullevålssæter. Glad og fornøyd med kjæresten min.

 

 

På campertur

- Mener du at vi skal dra på campingtur? Jeg ser himmelfallent på den kjekke kjæresten min, som har øyne som noen ganger er grønne. Nå er de blå. Smilehullene hans er lekne.

Jeg tenker på den gangen jeg var ti år. Da jeg maste på mamma og pappa om å dra ut på campingtur i fellesferien, langt bort fra det utrolig kjedelige landstedet vårt ved sjøen. Alle vennene mine dro på spennende turer, noen hadde til og med campingvogn, argumenterte jeg. Den gangen, en gang ut på sommeren i 1980, varte campinglivet i ett døgn på en campingplass i Gudbrandsdalen i regnvær før vi returnerte. Jeg fikk nok. Det er første og siste gang jeg campet.

 -    Vi skal på campertur, ikke campingtur. En tur i bobil, eller varebil, om du vil, smiler han og legger armene rundt meg. Vi skal ha bilen full av kite-utstyr og sove der gjør vi også. Det er jo ingen grunn til at det ikke skal gå bra, er det vel?

Jeg tenker i mitt stille sinn: Men jeg har jo hatt slag, min høyre side er delvis lam, jeg K A N jo ikke dra på campertur! Og jeg kan jo ikke sove med 30 centimeter opp til taket i bilen! Og hvor skal jeg gå på do? Jeg simpelthen greier det ikke!

Men glasset er mer halvfullt enn halvtomt, det har samtalene med psykiater lært meg. Derfor sitter jeg nå i en hvit varevogn av merket Peugeot, sammen med verdens blideste kjæreste på vei gjennom et solvarmt Oslo. Gradestokken på bilen viser at det er 30 grader utendørs.

Vi skal til Sverige, over Strømstad, videre til Uddevalla, Gøteborg og enda lenger sør, helt til noe som heter Varberg. Jeg har ikke vært der før. Kjæresten min har.

Der det er hjerterom, er det husrom. Vår varevogn blir ganske liten og forkommen sammenlignet med alle de store bobilene

Der det er hjerterom, er det husrom. Vår varevogn blir ganske liten og forkommen sammenlignet med alle de store bobilene

Vi kommer fram til Varberg, og kjæresten min svinger inn på en parkeringsplass, med 20 bobiler parkert fra før. Det er plass til totalt 30. Vi kravler ut av den parkerte bilen.

De andre bobilistene er ikke annet enn glade og positive til oss, som har den bittelille varevogna. Vi smiler tilbake. Jeg prøver meg på et par setninger på sunnmørsk, men av tomheten i blikkene deres er det klart: Svensker forstår ikke norsk, og i særdeleshet ikke sunnmørsk.

Kjæresten min har større evner til kommunikasjon, så han greier fint å snakke med naboene med sin Skavlan-svorsk. Jeg holder munn, men smiler stort. Lurer de på hva som er hendt meg siden jeg går rart og med skinne? De spør ikke.

Kjæresten min kitet, og båten fra Stena Line kommer inn fra Danmark i bakgrunnen.

Kjæresten min kitet, og båten fra Stena Line kommer inn fra Danmark i bakgrunnen.

Den helgen blir en eneste lang lykkehelg for oss begge to. Han får kitet. Jeg fotograferer med en hånd. Sanden er passelig sammentråkket, så den holder fint når jeg går. Jeg bader i sjøen. Til og med får jeg holde i en kite og kjenne hvordan vinden rykker og haler i den. 

Bustete, men lykkelig og full av mestring: Jeg greide å holde denne lille kiten! Kjæresten min holdt sammen med meg, og vi forble på land. Men jeg kjente hvordan vinden rykket i kiten.

Bustete, men lykkelig og full av mestring: Jeg greide å holde denne lille kiten! Kjæresten min holdt sammen med meg, og vi forble på land. Men jeg kjente hvordan vinden rykket i kiten.

Og campe-livet? Jeg sover som et barn, 30 centimeter opp til taket eller ei. Det går finere enn jeg så for meg å komme meg fram og ut i bilen. Det gjaldt å finne sin teknikk. Toalettene er pene og rene. Og over det hele lå Varberg-luften, fin og sommerlig og med 30 grader pluss. 

Jeg møter en av mine stereotyper denne helgen i Varberg, som viste at jeg faktisk fikk til når jeg ikke trodde det.

Og Varberg forelsket jeg meg i, og vil tilbake - camperturist eller ei.

Solnedgang over Varberg og Apelviken.

Solnedgang over Varberg og Apelviken.

Jeg kan da ikke kjøre bil!

- Jeg kan da ikke kjøre bil! Fra min vante plass i passasjersetet ser jeg forferdet bort på kjæresten min, som sakte har stanset opp bilen foran et kjøpesenter med stor parkeringsplass. Det er 11 år siden jeg fikk slag, 11 år siden jeg sist gang tok i et bilratt. 

Kjæresten min kjører en el-bil med automatgir, en sånn som er nokså nifs å få opp på siden dersom du er syklist eller du er fotgjenger i Oslo-trafikken. El-bilene er bortimot lydløse. 

- Dette er frivillig tvang, altså, sier jeg som et siste fortvilet utrop mot hans glisende ansikt. Han bøyer seg mot meg før han med alvorlig mine sier- Du har ikke noe synsutfall. Det eneste som står mellom deg det å kjøre bil, er at funksjonen på din høyre side er litt nedsatt og dessuten stor indre motstand og frykt

Stemmen hans er rolig og har en betryggende effekt på meg, så jeg spenner av meg setebeltet på passasjersiden og går ut.

Jeg trodde at førerkortet ble fratatt alle som hadde fått slag, men den høye mørke legen som er en av representantene i LHL Hjerneslags fagråd hadde sagt det motsatte. 

- Det at jeg har den lille rosa firkanten, betyr det at jeg kan kjøre bil? Når legene på sykehuset ikke tok fra meg sertifikatet, så har jeg det fremdeles, spurte jeg ham på det forrige møtet i fagrådet.

- I teorien, ja, var svaret han ga.

Jeg tenker på legene som sikkert hadde glemt å ta fra meg førerkortet den gangen for elleve år siden. De hadde vært flere som hadde arbeidet intenst for å redde livet mitt den gangen. Det var det viktige, ikke om jeg hadde sertifikat eller ei. Og dessuten, jeg var blitt mye, mye bedre siden da.

Jeg hadde forhørt meg med min niese, en ung og fersk medisiner, som hadde knist litt over det jeg fortalte. - Du har jo ikke eplelepsi lenger, og heller ikke negelekt, så du skal muligens bare ha en time i oppkjøring for å bevise at du kan kjøre bil. Hør først med fastlegen din og så ville jeg ha sjekket det her med forsikring, sa hun. 

Det er med sikker gange jeg bytter side med kjæresten min, og setter meg inn på førersiden. Jeg tar på meg setebeltet før jeg ser bort på kjæresten min.

- Er du klar? spør han.

- Du tar jammen sjanser, sier jeg, og starter bilen. Han forklarer kort hvordan girene fungerer, lys, gass og brems, så er vi i gang: Jeg kjører.

I begynnelsen kjører jeg sakte og forsiktig. Jeg føler meg som en nyfødt kalv som skal reise seg og gå for første gang. Men etter hvert øker jeg farten og blir modigere og modigere. Etter å ha kjørt en liten stund, sakker jeg ned og parkerer. 

- Jeg våger ikke å møte andre trafikanter, og spesielt ikke andre bilister, så du får kjøre hjem, sier jeg til kjæresten min.

Jeg sukker lettet ut for jeg faktisk har kjørt bil igjen. Kjæresten min er ørlite granne imponert over kjøringen. Dette er ikke siste gang jeg prøvekjører, det vet jeg.

Jeg smiler til ham fra min vante plass i passasjersetet når vi kjører hjem. 

Siste time hos psykiateren

- Livet mitt er bedre nå enn for fire år siden, smiler jeg til psykiateren min på vår siste time. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

- Livet mitt er bedre nå enn for fire år siden, smiler jeg til psykiateren min på vår siste time. FOTO: Helge Mikalsen, VG.

- Jeg var ikke bare grei mot deg. Jeg tvang deg til å ta trikken hjemover istedenfor taxi, til å gå alene til lunsj på jobben, og å falle i snøfonner foran andre mennesker, sier han mens han kikker på meg over brillekanten. Ute er vårdagen solrik. Det er min aller siste time hos psykiateren PG. I over fire år har jeg gått til ham.

-  Men jeg var utrolig stolt da du for en måneds tid siden tronet på forsiden av VG, sier PG. Det var det ultimate beviset på at du er ferdig behandlet. Nå kan du selv være en rådgiver for andre, sier han og lener seg tilbake i stolen.

Jeg smiler til ham.

PG gikk ved siden av og ledet meg trygt gjennom depresjonen.  Sånn følte jeg det. Følelsen av skam er borte. Jeg er begynt å bli glad i livet mitt igjen. Jeg møter livets og slagets utfordringer mer som et halvfullt enn et halvtomt Cola-glass.

PG lot meg lese opp høyt det eldstebroren min hadde skrevet i Marimekko-boken om de dramatiske og traumatiske månedene i 2005, jeg døde nesten to ganger.

Jeg måtte bearbeide hendelsene, sa han: - Jeg vet hva som menes med at situasjonen er alvorlig, sa han til det som står skrevet om min situasjon da jeg kom inn på Ullevål Sykehus.

Jeg hadde kommet til ham med problemstillingen sorgen over det jeg hadde mistet.  Jeg følte da at jeg vaket rundt på havsbunnen som en krabbe. Herifra var det to veier: Jeg kunne enten finne meg en sandgrop å grave meg ned i, si opp jobben og dø. Eller så var det veien opp til havoverflaten. Men det var langt dit opp. Jeg måtte finne en mening først.

Med PG diskuterte jeg små og store utfordringer. Han var min bauta. Jeg så på livet med en grunnleggende pessimisme. Alt var et problem for meg. Jobb. At jeg ikke våget gå til lunsj alene. At jeg stadig var så sliten. Til og med innkjøp av julegaver, handling av dagligvarer på REMA, eller hva jeg skulle ha på meg på nyttårsaften var problematiske. Over det hele lå sorgen over ikke å ha egne barn. Jeg mente at jeg var alene fordi jeg hadde nedsatt funksjonsevne og gikk stygt.  Jeg følte en enorm sorg fordi jeg ikke hadde hatt en å elske. PG møtte meg med saklige motforestillinger.

Nå, over fire år senere, har PGs ord blitt sanne. Slaget tok ikke fra meg evnen til å elske, slik jeg hadde trodd. Jeg har kjæreste, og PG er fornøyd når jeg sier at han er snill og får meg til å le. - Ja, kjæresten min får meg til og med til å le av meg selv, smiler jeg.

Men nå er det altså slutt på timene med PG. 

- Jeg trodde det å gå til psykiateren var et evighetsprosjekt, jeg, at jeg som i amerikanske fjernsynsserier kunne slenge ut at jeg har en avtale med psykiateren min, sier jeg.

PG ler, før han sier:

- Du må huske det fastlegen din sa til deg, at fire år hos psykiater er lang tid.

Kanskje er jeg en lykkehistorie. Men utfordringene er der fremdeles. Det er skinneproblematikk og skoproblematikk. Det er fortsatt vondt å gå i trapper. Jeg går sakte, og det har en tendens til å bli kø bak meg. Og den kanskje største utfordringen av dem alle, er fatigue. Men nå må jeg løse utfordringene på egen hånd, uten PG.  

Han gir meg en klem da jeg skal gå, og det er med et smil om munnen jeg forlater ham og går ut porten. Jeg har så definitivt kommet opp til havoverflaten.

Sydover til sola for fjerde gang

Maspalomas. I dag, 11. april 2016. Snø er ikke det samme som snø, så som sand er ikke det samme som sand. Våg å tørre. Foto: Bente Cecilie Bergan.

Maspalomas. I dag, 11. april 2016. Snø er ikke det samme som snø, så som sand er ikke det samme som sand. Våg å tørre. Foto: Bente Cecilie Bergan.

Fire vårer på rad har jeg og min godeste venninne vært på ferietur på Grand Canaria. Min fysiske fremgang har vært stor: Fra å måtte være to i svømmebassenget, jeg kunne ikke bade alene, til å spasere over den vanskelige sanden mot sjøen på badestranda. Fra kortere morgenturer ved sjøen til langt lengre turer i fjellet. Alt jeg kan si om fysisk aktivitet, er at det nytter! Og du, våg!

Bli med på min billedkavalalade gjennom fire år! 

Fra vår første tur, denne gang til San Agustin, i 2013: Min venninne Bente, til høyre, får lokket meg med til å bade. Barbeint passerer jeg de andre badegjestene. Høyrebeinet mitt skjelver i angst og jeg må stoppe opp. Men der er jeg i vannet. Åhh, så herlig det er!

Fra vår første tur, denne gang til San Agustin, i 2013: Min venninne Bente, til høyre, får lokket meg med til å bade. Barbeint passerer jeg de andre badegjestene. Høyrebeinet mitt skjelver i angst og jeg må stoppe opp. Men der er jeg i vannet. Åhh, så herlig det er!

På den første turen til San Agustin i 2013, var morgenturer min faste rutine. På min høyre fot, den elektriske skinnen.  Selv om det ser greit ut på bildet, så var turene nokså strabasiøse. Foto: Bente Cecile Bergan.

På den første turen til San Agustin i 2013, var morgenturer min faste rutine. På min høyre fot, den elektriske skinnen.  Selv om det ser greit ut på bildet, så var turene nokså strabasiøse. Foto: Bente Cecile Bergan.

Året etter, våren 2014, er vi kommet til Mogan. Denne gangen går morgenturene oppover fjellet,   en smule lenger for hver dag, nok en nålesving passert. På det lengste kommer jeg halvveis opp nålesvingene. Foto: Bente Cecile Bergan.

Året etter, våren 2014, er vi kommet til Mogan. Denne gangen går morgenturene oppover fjellet,   en smule lenger for hver dag, nok en nålesving passert. På det lengste kommer jeg halvveis opp nålesvingene. Foto: Bente Cecile Bergan.

Våren 2015 er jeg på vei oppover bakkene i Mogan. Denne gangen skal jeg nå toppen! Foto: Bente Cecilie Bergan.

Våren 2015 er jeg på vei oppover bakkene i Mogan. Denne gangen skal jeg nå toppen! Foto: Bente Cecilie Bergan.

Jeg når toppunktet av nålesvingene i Mogan, 2,5 kilometer fra utgangspunktet! Foto: Bente Cecilie Bergan.

Jeg når toppunktet av nålesvingene i Mogan, 2,5 kilometer fra utgangspunktet! Foto: Bente Cecilie Bergan.

Skrekkblandet fryd! I 2015 tok også Bente og jeg den halvtimes turen det tar mellom Mogan, som vi kom ifra, til Puerto Rico. Det er min første båttur, musklene på min høyre side skjelver av angst da jeg skal gå ombord på den smale gangbroa, men det det gikk! 

Skrekkblandet fryd! I 2015 tok også Bente og jeg den halvtimes turen det tar mellom Mogan, som vi kom ifra, til Puerto Rico. Det er min første båttur, musklene på min høyre side skjelver av angst da jeg skal gå ombord på den smale gangbroa, men det det gikk! 

På badestranda. I 2015 gikk jeg, også med Bentes hjelp, over den vonde sanden og ned til sjøen. For første gang kunne jeg vasse i sjøen.

På badestranda. I 2015 gikk jeg, også med Bentes hjelp, over den vonde sanden og ned til sjøen. For første gang kunne jeg vasse i sjøen.

2016, fire år senere: Jeg går nokså ubesværet til badebassenget, forbi alle badegjestene, hvor jeg tar et bad alene. Full mestring!

2016, fire år senere: Jeg går nokså ubesværet til badebassenget, forbi alle badegjestene, hvor jeg tar et bad alene. Full mestring!

Ikke gi opp! Det blir bedre. Jeg har vært der du er. Nå stråler jeg igjen. Foto: Bente Cecilie Bergan.

Ikke gi opp! Det blir bedre. Jeg har vært der du er. Nå stråler jeg igjen. Foto: Bente Cecilie Bergan.

En selvopptatt meg møter Knut Bjørn

Knut Bjørn og meg tilbake på Gardermoen etter en uke i Mogan på Gran Canaria. Foto: Bente Cecilie Bergan.                               

Knut Bjørn og meg tilbake på Gardermoen etter en uke i Mogan på Gran Canaria. Foto: Bente Cecilie Bergan.                               

Det er grytidlig denne fredagsmorgenen i mars. Oslo ligger der mørk, kald og grå, men jeg er glad der jeg sitter i baksetet på den sorte taxi-Mercedes-en. Jeg er på vei til ferie på Kanariøyene.

Drosjen kommer fram til flyplassen Gardermoen, og jeg betaler egenandelen for TT-kort. Drosjesjåføren løfter ut kofferten min, og ønsker meg god tur mens han lukker bagasjelokket.

Så står jeg der, alene, og vet at å håndtere den 20 kilos kofferten med en hånd forbi svingdøren og inn til innsjekkingsautomatene, er en utfordring. Videre å skulle feste bagasjelappene på kofferten med "Las Palmas" med en hånd er vanskelig. Likeså å løfte den opp for å levere den i innsjekkingsskranken.

Jeg står litt og vurderer hva jeg skal gjøre. I min retning kommer er ung kvinne med lette og hurtige steg. Smilende løfter hun hånden og vinker. Det er venninnen min. Alt blir mye lettere når man er to, tenker jeg, og smiler når hun nærmer seg og gir meg en klem. Hun tar kofferten min.

Vi sjekker inn og kommer oss helskinnet forbi sikkerhetskontrollen. Jeg er veldig lykkelig fordi jeg ikke i dag ble stanset. Da ville jeg på en veldig pen måte spørre om en stol slik at jeg hadde en plass å sitte når jeg tok av meg sko og skinne mens beinet rister av spasmer. Men heldigvis ikke i dag.

Vi strener inn mot utenlandsterminalen, eller det vil si, jeg halter ekstra i dag. Å reise er jo stress i seg selv. Lange distanser må forseres. Vi kjøper hver vår solkrem på tax free-en, før vi går mot gate 41.  Får presset oss ned på hvert vårt sete ved adgangen. Jeg sukker mens jeg ser på alle de funksjonsfriske menneskene som skal av gårde til Gran Canaria. Like etter er det boarding. Jeg tenker tilbake på hvor fælt det var å fly for to år siden, da jeg hadde store problemer med å skulle gå ned langs midtgangen i flyet, og venninnen min og jeg satt igjen som de absolutt siste som reiste seg og gikk ut av flyet. Det var den gang, tenker jeg, men ikke nå.

Venninna mi og jeg går sammen med de andre inn i flyet og finner setene vår. Vi sitter på hver vår side av midtgangen. Endelig! Så deilig å sette seg ned og vite at der skal jeg bli sittende de neste seks timene.  Innenfor meg sitter et par i femtiårene. Jeg og venninna mi skravler i ett sett fra vi har satt oss ned. Jeg enser knapt paret ved siden av meg. Et par ganger må de på do, og jeg må reise meg for å slippe dem ut.

Vi har kommet over halve veien mellom Oslo og Las Palmas, og jeg skal åpne en miniflaske, og velger den mest lettvinte måten: Jeg setter flaskekorken mellom tennene og vrir om.

-       Den der har jeg sett før! utbryter kvinnen, to seter innenfor meg.

Forbauset snur jeg meg og ser på henne med et spørrende blikk. - Knut Bjørn er lam i ene armen, skjønner du, sier hun mens hun dulter mannen ved siden av meg i siden.

Han heter altså Knut Bjørn, og han er ti år eldre enn meg. 18 år gammel ble han utsatt for en motorsykkelulykke. Han ble alvorlig kvestet i ulykken, og det gikk ut over det ene beinet og  armen hans. Han brukte lang tid med trening for å komme seg tilbake, og Sunnaas Sykehus var blant rehabiliteringsstedene han var innlagt på. I dag arbeider han med salg av Mercedes-er, han kjører selvsagt bil, er gift, har voksne barn og til og med ett barnebarn. 

Og jeg som trodde jeg var den eneste som var handikappet på hele flyet og på Gardermoen. Så selvopptatt kan man bli, sukker jeg. Jeg trodde det var meg selv som var den eneste som var annerledes da jeg gikk om bord i flyet, men jeg var det ikke. Jeg greide ikke se andre enn meg selv.

Vi snakket mye sammen, jeg og Knut Bjørn. Om Sunnaas. Om hvordan vi møter hverdagens praktikaliteter med bare en hånd. Og om nødvendigheten av å akseptere eget handikap. Han aksepterte det helt og fullt og hadde et fint liv. Jeg derimot aksepterte det ikke.

Men jeg er på vei.

 

Fatigue: Om å kjempe imot, eller leve med

Forsidepike i VG, mandag 29. februar

Forsidepike i VG, mandag 29. februar

Jeg er kjendis for en dag, på forsiden av selveste VG! For en adrenalinrus! For ett kick! Men dagen derpå våknet jeg liksom aldri. Total utmattelse. Fatigue, som det heter.

Jeg er forsidepike på Norges største avis, VG, og får lov til å fronte tre av de sentrale skjulte bivirkningene etter hjerneslag: Depresjon, angst og utmattelse. Jeg fronter depresjon i dag. Det er ingenting som jeg brenner slik for, og vet så mye om, som depresjon etter hjerneslag. 

Jeg er på vei til jobb denne siste morgenen i februar i en lysgrå Mercedesdrosje. Jeg vet at du enten allerede har sett forsiden av VG denne morgenstunden, eller så kommer du til å gjøre det i løpet av dagen. Du er på vei ut fra t-banen når VG lyser mot deg på en kiosk, du står og venter på din tur i kassa på Rema, eller kanskje du kjøper VG, eller leser VG på jobben. 

En av dem som har sett VG på butikken, er venninna mi, som vekker meg tidlig denne morgenen med følgende sms: "Hele førstesiden i VG i dag!" 

Jeg kommer på jobb, men sjefen min sender meg raskt hjem igjen.

Hun ser vel at jeg ikke var i stand til å gjøre noe arbeid.

Så jeg sitter der i sofaen min, tar imot gratulasjoner fra venner, kolleger og andre. Jeg svarer på henvendelser. Jeg snakker i tur og orden i telefonen først med pappa, deretter alle de tre søskenene mine. Kjæresten min følger med fra utlandet. Jeg er langt oppe på rusen min!

Men etter den søte kløe, kommer den sure svie. Jeg skjønner det med en gang jeg våkner dagen etterpå. Det er tid for fatigue, eller utmattelse, som VG kaller det. Jeg orker ingenting, annet enn å gå som i en døs rundt i leiligheten, og så sove litt igjen.

Jeg er noe bekymret. Klokka tre har jeg sagt ja til at jeg vil stille sammen med LHL Hjerneslags folk på et større møte om hjerneslag. Men energien min er lav. Til slutt våger jeg meg til å sende en sms til generalsekretæren: "Jeg er totalt utmattet etter i går, pokkers fatigue. Kan jeg melde frafall til dagens møte? Men er det viktig for LHL Hjerneslag at jeg er der, så kommer jeg."

Jeg er spent på svaret, men det kommer umiddelbart: "Lad batteriene!" skriver han. Mellom annet. Jeg synker derfor ned i sofaen med en hjernedød serie jeg finner på Netflix, ser to episoder, før jeg går og legger meg igjen.  

Jeg får fatigue gjerne på slutten av en arbeidsdag. Etter jeg kommer hjem, orker jeg ikke gjøre stort, annet enn å gå å legge meg tidlig. Jeg merker det også når dagens treningsøkt er over, og jeg må sove. Jeg får fatigue etter jeg har gjort noe positivt, eksempelvis det å være på jentetur med mye latter. Når vi kommer hjem, må jeg bruke en dag til å hvile.

Fra en av ukas to økter i treningsstudioet sammen med Henrik. Foto: Helge Mikalsen, VG.

Fra en av ukas to økter i treningsstudioet sammen med Henrik. Foto: Helge Mikalsen, VG.

Fra de som kjenner meg, har jeg hørt at jeg likesom trekker meg inn i meg selv. Jeg blir stille og og fjern. Da er ikke tidspunktet for å ta opp de store temaene. 

Jeg kjempet lenge imot fatiguen. Jeg kjempet med illsinte tanker: Burde ikke du ha vært på jobb nå? Burde du ikke ha vært på trening? Burde du ikke ha shavet leggene før middagen med kjæresten? Burde du ikke?

Jeg ville at livet skulle være som før.  At jeg skulle skrive lister over alt som må gjøres, men blir sliten av bare å lese første punktet, Nå vet jeg og erkjenner at utmattelsen er der. Den kommer på slutten av en arbeidsdag. Den kommer etter trening. Men det verste er når den kommer uten forvarsel.

Så det å legge inn et konsertbesøk etter ukas trening når jeg er ferdig klokka 19, er uklokt. Eller det er å regne med at utmattelsen kommer, og der jeg før hadde jobb og trening på programmet, sette av en dag til å være utmattet.

- Sett av nok til å hvile.

Hun sa det sykepleieren min på Cato-Senteret.

Det har tatt meg ti år med dyrekjøpt erfaring: Jeg trenger å hvile.

Så godt å få kjæresten min tilbake fra det store utlandet igjen!

Så godt å få kjæresten min tilbake fra det store utlandet igjen!

Ikke gi opp! Det blir bedre

- Det nytter å trene, gliser jeg til min trener Henrik. Foto: Helge Mikalsen. VG

- Det nytter å trene, gliser jeg til min trener Henrik. Foto: Helge Mikalsen. VG

- Ikke gi opp! Det blir bedre! Den fløyelsmyke stemmen til Lene-Marlin strømmet ut av radioen på Tromsødialekt denne onsdagsmorgenen. Det var ikke musikken sin hun denne gang ville presentere, men sin egen depresjon.

For Lene Marlin har vært deprimert.

Hun fortalte i radioreportasjen hvor langt nede hun hadde vært, at hun følte skam og ikke minst: At det blir bedre. Jeg stanset opp og lyttet: Var det virkelig sant? At det blir bedre? Jeg kunne ikke forestille meg at livet noengang kunne bli bedre enn det var da, at jeg noen gang kunne smile og le igjen.

Jeg kan ikke si når det hele begynte, eller hvordan det stoppet, for det har nyanser som er grå. Men det tok år. Om depresjonen varte fra 4. september 2008 til 14. mars 2014. Men jeg kom ut av det svarte mørket som omringet meg.

Forskning viser at 40 prosent av alle slagrammede opplever depresjon. Det er naturlig. Det er mye som en opplever en har mistet.

Hva skal en gjøre? Gå til legen. Fortell at du trenger noen å prate med, en som ikke er hverken venn eller familie. En psykiater var redningen for meg. I fire år gikk jeg til han og fikk hjelp til å snu. Til å bare se problemene, ser jeg i dag mulighetene.

Og så begynte jeg å trene igjen. Endorfiner ble utløst.

Kom deg ut! Gå en liten tur. Hold måltider. Og ikke driv selvmedisinering, hverken av tabletter eller alkohol. Og få deg mest mulig søvn.

Det er flere der ute som er eller har vært deprimerte. Lene Marlin er en av dem som har vært der. Jeg er en annen.

Gå til legen din, og gjør det nå.

Helseminister Bent Høie trekker fram Slagdama i sin tale

Helseminister Bent Høie på talerstolen til LHL Hjerneslags offisielle lansering. 

Helseminister Bent Høie på talerstolen til LHL Hjerneslags offisielle lansering. 

- Vi kan bli bedre, sa helseminister Bent Høie om dagens slagpasientbehandling til et stappfullt auditorium på et hotell i Oslo i går. Det var den offisielle lanseringen for LHL Hjerneslag. Og overraskende nok, jeg måtte stoppe opp i notatskrivingen, han trakk fram Slagdama i sin tale!

Så blid og stolt blir en av helt overraskende å bli trukket fram av Helseminister Bent Høie i hans tale på lanseringen til LHL Hjerneslag.

Så blid og stolt blir en av helt overraskende å bli trukket fram av Helseminister Bent Høie i hans tale på lanseringen til LHL Hjerneslag.

- Vi kan bli bedre både i den akutte fasen og under rehabiliteringen av slagpasienter, sa Høie i sin tale, og la fram et pakkeforløp som skal bi lansert i løpet av 2016. Dette for hurtig å komme i gang med rehabilitering etter et slag, uansett hvor du bor i landet, hevdet han.

Han trakk fram Slagdama, som en kvinne som i ung alder fikk livet snudd opp ned, og på sin blogg forteller om sin erfaring og gir slik råd til andre slagrammede så vel som pårørende. 

Åhhh, så stort! Jeg fikk skryt av selveste Helseministeren!

I etterkant av møtet twitret Bent Høie: - Ser frem til å gjøre slagbehandling enda bedre med hjelp fra ny pasientorganisasjon.

Jeg oppfattet ikke selv egen snøvling. Det ble komisk at jeg hadde store problemer med å uttale ordet skattelettelser, sa riksrevisor Per-Kristian Foss i sin samtale med assisterende generalsekretær, om tiden som Finansminister da han fikk sitt slag for fire år siden.

Han ble intervjuet i mandagens NRK Dagsrevyen, som var direkte inne fra LHL-arrangementet. Han fortalte om de som trodde han hadde drukket et glass for mye. Videre fortalte han om balanseproblemer slaget medførte, om hvor vanskelig det er å få til diagonalgang på ski, og hvordan han etter hvert kan gå uten å halte.

- Jeg var heldig og fikk et mildt slag, sa Foss, som bedyret at han er blitt flinkere å morsjonere.

Vi målte pulsen! Den ble godkjent.

Vi målte pulsen! Den ble godkjent.

Professor David Russell er en nestor innen forskningen på hjerneslag, og han snakket om atrieflimmer som den styggeste og mest vanlige årsaken til hjerneslag. Han rådet oss til å sjekke pulsen.

- Bare en tredjedel av de som trenger behandling for ujevnt atrieflimmer får den behandling som de behøver, lød det illevarslende fra podiet.

Helt til slutt holdt overlege og nevrolog Anne Hege Aamodt et inspirerende innlegg, der hun snakket om framtidens slagbehandling:

- Bare en prosent av slagtilfellene får trombeanalyse i dag, sa hun, og viste til at tiden er knapp. Millioner av hjerneceller kan døi løpet av de første fire timene. På NRKs nettsider er hun intervjuet:

http://www.nrk.no/norge/_-far-du-hjerneslag-har-du-darlig-tid-1.12794068

Når arrangementet er slutt, pakker jeg sammen sakene mine. Jeg er stolt av å være med på LHL Hjerneslags lag videre, vi slagrammede på lag med fagfolkene. Det er jammen behov for en sterk organisasjon som arbeider for slagrammede, tenker jeg.

Slagdama gir råd til LHL Hjerneslag om depresjon

Fagrådet til LHL hjerneslag. Vi er fra venstre: Jeg (brukerrepresentant); Lars Alterheid (overlege ved slagavdelingen Ullevål Sykehus); Frank Becker (klinikkoverlege ved Sunnaas Sykehus); Torgeir Solberg Mathisen (slagsykepleier i LHL); Iselin Løvhøiden (spesialfysioterapeut i LHL); Kjell Engang (logoped); Tommy Skar (generalsekretær i LHL); og Hilde Marie Nilsen (sykepleier og pårørende).  Foto: Anders Bergersen.

Fagrådet til LHL hjerneslag. Vi er fra venstre: Jeg (brukerrepresentant); Lars Alterheid (overlege ved slagavdelingen Ullevål Sykehus); Frank Becker (klinikkoverlege ved Sunnaas Sykehus); Torgeir Solberg Mathisen (slagsykepleier i LHL); Iselin Løvhøiden (spesialfysioterapeut i LHL); Kjell Engang (logoped); Tommy Skar (generalsekretær i LHL); og Hilde Marie Nilsen (sykepleier og pårørende).  Foto: Anders Bergersen.

Åtte kjøretøy og totalt tolv personer er involvert i en stor trafikkulykke, melder den alvorlige nyhetsstemmen til mannen i NRK Radio. Det er glatt på veiene.

Det var da endelig bra at det var ingen personskader, tenker jeg, mens jeg halter i den brunblomsterte nattkjolen og den grå ullgenseren over stuegulvet. Det trekker iskaldt fra vinduene i min over hundre år gamle leilighet.  Januarværet har slått om fra snø, minus 12 og iskaldt, til nullgrader og underkjølt regn. Jeg ser ut vinduet på snøen ute. Det er kjempeglatt på veiene og vær for å bruke TT-kort.

Jeg skal på møte i dag, som splitters ny brukerrepresentant i det nye rådgivende fagrådet til Landsforeningen for hjerte og lungesyke, LHL Hjerneslag. Det iler i magen! For et halvt år siden tok den hyggelige generalsekretæren i den nyopprettede divisjonen for hjerneslag kontakt med meg. Over en lunsj en regntung augustdag ved mitt arbeidssted Cappelen Damm, spurte generalsekretær Tommy Skar meg om jeg ville sitte i det nasjonale rådet for hjerneslag som brukerrepresentant. Selvsagt ville jeg det!

Slik skal jeg som hjerneslagsrammet få muligheten til å påvirke gjennom å gi råd til generalsekretæren Tommy og hans folk. Og det at en stor og tung organisasjon som LHL har meldt seg på banen til hjerneslagsrammede med sine 48 000 medlemmer, synes jeg er bra. Det tyder på at ting blir gjort.

Etter jeg har dusjet, så merker jeg at jeg har lagt på meg. Jeg prøver å dra opp glidelåsen i den marineblå dressbuksa. Det holder så vidt. Misfornøyd rynker jeg nesen og ser jeg på meg selv inn i speilet.  Det er vinteren dette. Snø og is fører til at jeg tar TT-kort på de vanligvis korte distansene jeg vanligvis pleier å gå .

Jeg har satt meg ned på dosetet på badet, skal ha på meg de svarte NIKE-skoene med skinna på min høyre fot. Jeg er spent. Spent på hvordan det kommer til å gå i møtet, på hva slags råd det er forventet at vi skal gi. Ristingen i høyre fot tyder på at jeg er nervøs.

Fremme med taxi i sentrum, er jeg usikker når jeg trår ut av den svarte Mercedesdrosjen og ned på det isete underlaget. Men det gikk jo fint! Jeg føler jo at jeg er veldig mye dårligere i den høyre siden, takket være vinterkulde og nervøsitet. Arm og fot spenner seg og armen står rett ut.

Jeg tar meg inn døra. Massevis av mennesker, det må være noen som har møte eller noe, men der står generalsekretær Tommy og smilende tar han imot meg utenfor møterommet og gir meg en klem. – Bare gå inn og finn deg en plass, vi starter straks, sier han.

Jeg går inn i møterommet uten vinduer, og smiler og nikker til de allerede frammøtte. Der kommer den siste legen inn som sistemann, litt heseblesende, og Tommy kan lukke døren.

Møtet kan begynne.

Etter å ha presentert oss for hverandre og blitt fotografert, vi gjorde det ute vinterbleke som vi er, så skjønner jeg raskt at det er flere som lurer på hva vi skal gi råd om. Jeg tenker på den siste henvendelsen som Slagdama fikk. Denne var fra en kvinne som hadde vært deprimert i tre år, og hun følte at ingen profesjonelle hjalp henne.

Jeg var selv deprimert over en årrekke. Jeg følte jeg var blitt fratatt alt, selvopptatt som jeg var. Men så var jeg så heldig at jeg fikk hjelp av en psykiater til å snu, finne en annen vei å gå. Men hvis vi antar at bortimot samtlige slagrammede opplever en slik depresjon, hvor mange får tilbud om å gå til en psykolog eller psykiater? Ikke så veldig mange vil jeg tro. Og bor du i Vingelen utenfor Tynset, eller i et annet grisgrendt strøk, finnes der hjelp? Og hva med den dypt deprimerte mannen fra Oslo, som endelig våget å spørre om hjelp fra legen sin. Han fikk melding fra sitt lokale DPS-kontor om at han fikk time hos psykolog om tre måneder. Men det spørs bare på om han orker å overleve så lenge. Han trenger hjelp nå.

Selv om psykologhjelp blir satt inn i begynnelsen, like etter vi har fått slaget, er det en tid da vi har nok med å lande. Det er jo langt senere at depresjonen gjør seg gjeldende. Når vi er kommet hjem igjen og skal prøve å lande et nytt liv. Sakte, men sikkert går realitetene opp for oss. Det er da den kommer sigende, den seige, lumske, farlige depresjonen. Og det er da jeg helst vil rope: Se meg, jeg trenger hjelp! Jeg trenger en annen en enn en god venn og familie, å snakke med.

Så jeg ymter frempå i plenum i dette møtet: Bortimot alle slagrammede opplever depresjon, men min påstand er at der er ikke nok hjelp til stede. Det er vanskelig for en deprimert slagrammet selv aktivt å søke hjelp. Det er dessuten ikke nok psykologer eller psykiatere til å fylle det behovet. Er det den slags råd eller innspill LHL ønsker av oss?

Det nikkes samtykkende rundt bordet.

Tommy svarer at ja, det er det.

Da jeg er hjemme igjen etter møtets slutt og stavrer meg oppover de 62 trappetrinnene opp til leiligheten, føler jeg at i dag har jeg vært med på noe viktig og meningsfullt, som vil bety mye for veldig mange: Slagdamas erfaringer skal brukes til de slagrammedes beste.

Og med trutemunn tar jeg en selfie.

Så takknemlig jeg er for at jeg i det hele tatt er her, og for at jeg ikke lenger er blant de deprimerte.

Årets selfie av en veldig fornøyd og veldig sliten meg med trutemunn.

Årets selfie av en veldig fornøyd og veldig sliten meg med trutemunn.

 

 

 

 

Frykten for snø

Botsfengselet i bydelen Grønland i Oslo, badet i sol. Foran ligger den snødekte akebakken, som er en yndet ake- og lekeplass for barn.

Botsfengselet i bydelen Grønland i Oslo, badet i sol. Foran ligger den snødekte akebakken, som er en yndet ake- og lekeplass for barn.

Jeg ser ut gjennom vinduet på bylandskapet som har fått besøk av Kong Vinter. Det er vinter igjen og snø ute.

Jeg har alltid likt vinteren og snø - men det var før slaget.  Den første rimen på bakken, iskalde dager med sol, og etter hvert også snøen som legger seg og gjør mørke vinterdager lysere. Å gå først ikke så lange skiturer i desember, men lengre da årstiden begynner å nærme seg påske.

Jeg husker veldig godt påskedagene da jeg var barn. Den sterke sola som brente teinte barnekinn, og de bratte og nokså nifse bakkene ned fra fjellet. Pappa vet råd: Jeg står på mine korte ski mellom bena hans, og jeg kan hvinende erfare at i en slik fart som jeg med hans pappaski på utsiden av mine står nedover bakkene, så raskt kan ihvertfall ikke jeg gjøre alene. Senere blir det populært å gå på sunnmørske fjelltopper. Skifeller er påklistret under skiene og vi stavrer oss til topps. Vel oppe, tar vi av skifellene og kjører telemark ned de bratte fjellsidene.

Året etter jeg fikk slag, deltar jeg med min store treningsvilje på Ridderrennet. En gjeng fra Cato Senteret skal delta gjennom det som blir kalt for Nyskaddegruppa. Vi får alle en fysioterapistudent som skal gå sammen med oss. Jeg får ei fager jente fra Setesdalen. Jeg aner ikke hva jeg trodde. Tenkte jeg at å gå på ski var lett fordi det hadde gått så lett før? Tenkte jeg ikke på at jeg hadde tatt mine første steg bare måneder tidligere?

Årets dårligste skiløper i Ridderrennet for ti år siden.

Årets dårligste skiløper i Ridderrennet for ti år siden.

Resultatet er i alle fall at jeg blir Ridderrennets dårligste det året. Null mestring. Å gå på bortoverski er i og for seg vanskelig, med bare en hånd og en fot som ikke samarbeider. Verre er det i utforbakkene. Med fall og verdens skjeveste smil kommer jeg meg ned bakkene. Jeg føler meg elendig. Dårligste eleven i klassa. Det er en traumatiserende episode, og til tross for mange gode forslag: Jeg vil aldri mer gå på ski. Jeg gjorde meg ferdig med skigåingen da jeg var 35 år.

Min personlige trener, Henrik, smiler skjevt av min holdning til ski. Da får vi trene på det, sier han, og vil ta det opp på treningssenteret at de burde hatt langrennsmaskiner. - Når vi har to romaskiner, så burde vi også hatt en for langrenn, sier han.

Snø er ille, men kulde er verre. Det er som om muskulaturen på min halve side stivner ved at jeg fryser. Armen krymper seg litt ekstra når gradene kryper under nullstreken. Benet stivner. Det er som om musklene blir kortere og jeg får ikke til å strekke ut benet når jeg går. Med en kropp som stivner, kommer smerter til i den dårlige siden. Om natten kan jeg våkne av spasmer i benet. Det gjør vondt.

Jeg bruker hyppig mitt TT-kort når snøen har lagt seg, og tar taxi både til jobb og psykiater. Jeg føler meg mer som en slagpasient, mindre som en slagrammet. 

Jeg bruker hyppig mitt TT-kort når snøen har lagt seg, og tar taxi både til jobb og psykiater. Jeg føler meg mer som en slagpasient, mindre som en slagrammet. 

Jeg er også forferdelig redd for å gå på isen. Flerfoldige ganger går jeg ned de 62 trappetrinnene fra leiligheten, fast bestemt for å gå på Rema og handle. Så oppdager jeg snølaget som er kommet samme natt og som har lagt seg som et teppe over terrenget utenfor døra, og jeg trekker meg tilbake.

Men treningen har gitt meg ytterligere styrke i musklene og tydelig forbedret min balanse. I jula gikk jeg og en god venninne de fem kilometerne rundt et vann, og rundt oss svinset to hunder, den ene var Yr, pappas engelsksetter. Det var snø på bakken, men jeg gikk lett for det! Da følte jeg mestring!

Vi kom oss rundt vannet! Full mestring og lykkefølelse! Pappas engelsksetter Yr på min høyre side. Om enn så mye jeg ønsket det, så kan jeg ikke leie han i bånd enda. Venninna mi tok Yr.

Vi kom oss rundt vannet! Full mestring og lykkefølelse! Pappas engelsksetter Yr på min høyre side. Om enn så mye jeg ønsket det, så kan jeg ikke leie han i bånd enda. Venninna mi tok Yr.

Denne mestringsfølelsen forsvant da jeg nyttårsaften var på vei til noen venner av meg. Jeg gikk ut av taxien, og skulle gå de par meterene fram til porten inn til eiendommen deres. Det var mørkt og jeg så ikke at det hadde frosset på underlaget. Med et sylskarpt bang falt jeg og slo hodet i bakken og fikk en svak hjernerystelse og en giga Donaldkul.

Vinteren er ikke lenger min beste venn.

 

Jeg har fått nye Zero Drop-sko!

Jeg har skiftet ut mine rosa og hvite Nike-joggesko med disse fargerike Zero Drop-joggeskoene!

Jeg har skiftet ut mine rosa og hvite Nike-joggesko med disse fargerike Zero Drop-joggeskoene!

- Stakkars, har du skada deg du, da?

Fyren er noe yngre enn meg, med lyst hår under ullua og blå øyne fulle av medfølelse. Han er litt mo i knærne og under armen har han en bunke med magasinet = Oslo som han selger.

Et typisk dophue, tenker jeg, men han er tilsynelatende snill og full av empati.

- Ja, svarer jeg. Jeg er likefullt en smule distansert. Han prøver seg frampå med å selge et eksemplar av = Oslo, men jeg er taust avvisende og passerer forbi han. 

- Du får ha god bedring, da! roper han etter den avvisende ryggen min. Jeg svarer: - Takk skal du ha.

Jeg kjefter på meg selv der jeg går nedover Schweigaardsgate over at ikke jeg har vært litt mer imøtekommende, stoppet opp, vekslet et par ord og kjøpt med meg et eksemplar av =Oslo. Så hyggelig han var, ønsket meg god bedring og gode greier. Det er jo snart elleve år siden jeg fikk slag, men han har likevel rett: Jeg blir bedre.

I dag skal jeg forsøke meg på å trene med de nye Zero Drop-skoene, tenker jeg og svinger inn mot treningsinstituttet. PT Henrik har framsnakket denne type sko, som han har. Men jeg er forkjølet. Er jeg frisk nok til å trene?

En forkjøla meg lager denne Grønnkålsuppa full av vitaminer som jeg spiste til lunsj før jeg skulle  på trening. Ved siden av grønnkål, består suppa av hvitløk, chili, ingefær, buljong og sitron. Og suppa ble faktisk god!

En forkjøla meg lager denne Grønnkålsuppa full av vitaminer som jeg spiste til lunsj før jeg skulle  på trening. Ved siden av grønnkål, består suppa av hvitløk, chili, ingefær, buljong og sitron. Og suppa ble faktisk god!

Jeg får et hosteanfall der jeg sitter i garderoben og skal ta på meg Zero Drop-skoene. Jeg håper jeg er frisk nok til å trene, tenker jeg, mens jeg bekymrer meg for de nye og nærmest såleløse skoene.  Jeg har jo ikke hatt helt troen og har kjøpt dem egentlig mest for å glede Henrik. Jeg tviler sterkt på om jeg greier å gå med dem i det hele tatt.

Skoene er overraskende lette å ta på. Jeg reiser meg og skal ta et steg, men så gode de er! Ingen vridning ut til høyre! Jeg halter inn i treningsstudioet, og møter en blid Henrik som gir meg komplimenter for mine nye og fargerike sko.

- Sånne kunne jeg godt ha tenkt meg, sier han, og viser til sine svarte som begynner å bli klare for å skiftes ut. 

- De skoene dine er jo forbildet for mine, da, svarer jeg.

I dag skal jeg hoppe.

Henrik setter en kasse på bakken under et par turnringer. Venstrehånden min griper fatt i den venstre turnringen og Henrik hjelper den høyre hånden min til å gripe rundt den høyre turnringen, og han holder hånda mi fast.

- Nå skal du hoppe opp på kassa. Så hopp! sier Henrik.

En noe overrasket meg hopper opp på kassa og like lett tilbake og ned på bakken igjen. Var det Zero Drop-skoene som gjorde at jeg ikke var redd i det hele tatt når jeg hoppet tilbake? Jeg vet ikke. Skjelvingen, som vanligvis kom når jeg gjorde et slikt hopp, var borte. Jeg var trygg! Det føltes ikke som jeg var utenfor comfortsonen!

Jeg ser overrasket på Henrik, som bryter ut i et stort smil, og sier: - Så bra!

Jeg kjenner et rush av adrenalin som strømmer gjennom blodet, og jeg begynner å halte rundt, ja, jeg strener rundt med verdens største smil og tøffer meg!

Det skal straffe seg. Han tar fram en etasje til, som han setter opp på kassa. Jeg ser forskrekket på han, men han er like rolig og sier: - Kom her nå! Og hopp!

Jeg ser på han med et fortvilet blikk. Men jeg går fram til han, griper turnringene som forrige gang og hopper - og mye høyere enn første gang - og jeg lander helt fint på kassa. Og hopper tilbake, og lander like fint. Overrasket ser jeg på Henrik, og spør:

- Tror du det er de nye Drop Zero-joggeskoene?

Henrik smiler, og drar på skuldrene. Men godt utstyr hjelper meg videre.

Jeg smiler bredt til Henrik: Dette er et steg videre på den lange veien tilbake. Og på vei til garderoben vet jeg at i dag var jeg definitivt frisk nok til å trene.

Forbildet for mine Zero Drop-joggesko til venstre. Meg og mine til høyre.

Forbildet for mine Zero Drop-joggesko til venstre. Meg og mine til høyre.




Godt nytt år!

- Ake?? Sånn i i full fart nedover en fryktelig bratt bakke??

Jeg ser bestyrtet på kompisen min, som ser på meg, nikker og smiler.

- Kom igjen, da, sier han. Bakken er ikke bratt og den ligger her like i nærheten i Gamlebyen. Hans rolige væremåte smitter over på meg. Men likevel, jeg ser tvilende på ham. Men etter å ha kledd på meg den varme svarte dunjakka, den svarte utebuksa og de svarte boblevottene, som jeg har lånt av ham, og på toppen - en rød lue, så er jeg klar:

Her skal det akes! 

Ute er det mørkt og kaldt. Jeg dilter etter ham bortover mot akebakken, og jeg tenker på året som raser mot slutten. Det er på tide å oppsummere mine målsetninger for året 2016. Om ett år skal jeg gå enda penere og hurtigere enn i dag. Kanskje jeg i løpet av året også vil gå uten skinne? Jeg skal snakke tydeligere og bedre. Fastlegen skrev ut en tilvising til logoped, og på nyåret skal jeg ta opp igjen logopedtimene. Denne gangen skal jeg ha fokus på å snakke engelsk.

Av langsiktige mål, så er det å løpe! Jeg begynte jo å hoppe i året som gikk. Henrik, min personlige trener, har klokketro på at jeg kommer til å løpe. For kan du hoppe, så kan du løpe, sier Henrik.

Nå er jeg er fremme ved akebakken. Det har gått fint, trass i snøete underlag.

- Nå, er du klar? spør kompisen min.

Jeg setter meg ned på det grønne akebrettet. Jeg har litt problemer med å få det høyre benet inn på aken, men så er jeg klar:

Et riktig godt nytt år til deg!

Hjem til jul

Mamman min og meg for noen år siden.

Mamman min og meg for noen år siden.

- Bare ti trappetrinn til, så er jeg nede!

Jeg puster og peser. Den mørkebrune kofferten er full av presanger. Det er tungt. Den veier nok 20 kilo, som er grensen på hvor mye bagasje man kan ha med når man flyr innenlands.

- Gjele sjøl aleine, som barndomsvenninnen min sa da hun var tre år og ville greie noe på egen hånd. Gjøre selv alene, tenker jeg, og der er jeg nede. Jeg smiler for meg selv og tenker at det er ikke verst å forsere 62 trappetrinn med bare en hånd og knappest to føtter.

Jeg triller kofferten mot den blåe utgangsdøra, der en taxi står utenfor og venter på meg. En smilende sjåfør går ut av bilen og kommer meg i møte. Puh. Jeg setter meg inn i taxien. Jeg skal hjem, tenker jeg, mens jeg gir ham TT-kortet mitt. Tilrettelagt transport, eller noe i den dur er det forkortelsen for. Men tilrettelagt gjelder bare selve turen til Gardermoen. Turen ned trappa til taxien må jeg greie selv. Jeg sukker over hvor tungvint og byråkratisk et system kan være, men jeg har nå kommet meg ned trappa med kofferten.

Ute er det fint vær med noen varme grader pluss. Heldigvis ingen snø denne julen i alle fall, tenker jeg mens taxien svinger  ut til høyre i  Schweigaardsgate på vei til flyplassen.

Det blir en rar jul i år. Jeg skal hjem til pappa. I år er der ingen mamma. Hun døde fra oss på nyåret for snart ett år siden. Nå er latteren hennes stilnet.

Det var fin begravelse. Pappas tale var fylt av kjærlighet. Så verdig og fattet han var. De fine søskenene hennes som holdt sin tale for en kjær storesøster.  Salmesangen. Fetterne som sang, og ikke minst holdt taler. Den ene bedre enn den andre. Og over den kraftige og samstemte salmesangen lå den kvinnelige sopranen og duvet fram og tilbake.

Eldstebroren min som brukte et par minutter på ta seg inn, han svelgte og svelgte tårene unna, før han holdt en fin tale. Alle hadde møtt opp for å si farvel til mamma.

Jeg gråt hele begravelsen i gjennom.

Det blir en fin jul i år også. Pinnekjøtt som pappa for lengst har kjøpt inn og hengt opp til tørking.  Han har gravet laks, og laget rullepølse og syltaflesk. Det er han som fører tradisjonene videre nå.

I påskeferien gikk han med tunge steg og smilte knapt. Han sørget da. I sommerferien gikk han lettere.

Jo, det blir en fin jul, men det blir en annerledes en. Ta godt vare på hverandre.

God jul alle sammen!

 

Den nye skinnen min, som ligner et korsett!

På vei til trening. På min høyre fot er min splitters nye håndsydde skinne i svart skinn.

På vei til trening. På min høyre fot er min splitters nye håndsydde skinne i svart skinn.

Fantastisk! Du er hjerteopertert med ring! Og de slapp å skifte hjerteklaffen!

Ortopedilegen kledd i hvit legefrakk med innfatningsløse briller på nesen sitter og leser min lange og rikholdige legerapport på datamaskinen. – Jeg må virkelig si at du har vært gjennom mye, sier han og svinger seg rundt på stolen og ser på meg over brilleglassene. - Og se på deg nå, så langt du er kommet!

Jeg smiler til ham, nikker og tilføyer: - Men det har gått ti år siden hjerteoperasjonen, da.

Ti år preget av gjenopptrening. Jeg tenker  at jeg faktisk er heldig som i det hele tatt er her, at jeg lever. Kirurgen, som ledet operasjonen, hadde ikke gitt meg mer enn 15 prosent sjanse til å overleve. Men så jeg faktisk gjort det, overlevd. Tiden etterpå er den tøffeste tiden i mitt liv, med alle månedene på rehabilitering, der jeg lærte å gå og å snakke igjen. Og ikke minst tiden etter, da jeg kom hjem og forsøkte å finne tilbake til et liv igjen.

Men det er lang tid siden og nå jeg hos ortoped. For en tid siden så var jeg nemlig hos fastlegen og klaget min nød over den elektriske skinna jeg da brukte og ortopediingeniøren. Han lyttet tyst til klagesangen og sa:

- Du trenger ikke ha en ortoped som stadig irettesetter deg, mens han hamret på tastaturet. - Du vil nå bli kallet inn til et annet ortopedinstitutt. Han plukket opp utskriften og ga den til meg.

Og nå ett år senere satt jeg her inne på ortopedilegens kontor, sammen med legen og en ung, kvinnelig ortopedi-ingeniør. Jeg er blitt fortalt at ventetiden har vært så lang, nærmere ett år, fordi jeg skulle innom ortopedlegen, som hadde lange ventelister.

Ortopedilegen med de innfatningsløse brillene studerte foten min. Den var barbeint. 

Han spurte hvorfor jeg ikke brukte den elektriske skinna lenger. Jeg svarte, som sant var, at jeg hadde brukt den i ett år, men på slutten hadde strømmen blitt satt fryktelig høyt og spasmene og smertene var så voldsomme, at jeg sluttet.

Han henvendte seg spørrende til den tredje personen i rommet, ei taus jente med langt mørkt langt hår, også hun ikledd hvite klær.

Hun svarte at den elektriske skinnen antakelig virket ikke lenger.

-       Trener du noe, da? spurte legen, denne gangen henvendt til meg.

-       Ja, sa jeg og gliste bredt.

-       Forsett med det, sa han – og lykke til videre! Han skyndte seg ut av kontoret.

Hele to par nye skinner, en  hudfarget og en sort. stor stas!

Hele to par nye skinner, en  hudfarget og en sort. stor stas!

Da var det jeg og den kvinnelig ortopedingeniøren igjen. Med forsiktige, men erfarne hender trykket hun på foten min. Jeg måtte gå litt fram og tilbake, før hun sa:

- Jeg ville ha prøvd en håndsydd skinnskinne, sa hun stille. Men da må du ta gipsavstøtning av foten.

Så da satte vi i gang:

Måling. Trykking. Gipsavstøpning. Prøving. Feiling. Og ny måling igjen.

Noen uker senere lå det to stykker skinne til meg på postkontoret, en svart og en hudfarget.

Som en kollega noen dager senere sa til meg, da jeg hadde oppvisning i den nye skinna på jobb:

-  Gud, så lekker! Den likner et korsett!

Henrik inspiserer min hudfargede skinne.

Henrik inspiserer min hudfargede skinne.



En dårlig dag

Henrik og meg fra en positiv treningstime tidligere i høst.

Henrik og meg fra en positiv treningstime tidligere i høst.

Det regner.

Det er november. Huden i ansiktet mitt er grå, registrerer jeg da jeg nøye gransker panne og kinn i speilbildet på badet mitt. Jeg rynker misfornøyd på nesa før jeg halter ut fra badet, trer på meg den svarte dunjakka som har hette mot regnet og låser meg ut.

Jeg hutrer meg av gårde. Det er kaldt og jeg har lite energi.

- Det er ikke noe gøy å trene, men jeg MÅ, sier jeg lavt til meg selv.  Jeg er veldig fornøyd med de nye, svarte Nike-støvlene mine, som går et stykke opp på ankelen. Men den svarte skinna som går til kneet er det verre med. Den gnager under foten, konstaterer jeg irritert mens jeg halter meg av gårde nedover Schweigaardsgate.

Endelig er jeg fremme på treningsinstituttet.

Søren, jeg er har ikke mye tid til å varme opp på før Henrik kommer. Jeg og ser på klokka på veggen. Den viser kvart på elleve om formiddagen.

Men varmere enn iskald blir jeg i alle fall på de ti minuttene  jeg har til å varme opp på.

Men i dag får jeg ikke til de øvelsene Henrik sier jeg skal gjøre.  Det er et sett med øvelser som skal ta meg til et nytt nivå. Følelsen som går gjennom kroppen etter at øvelsen er ferdig, følelsen av frustrasjon og ikke-mestring… Ååååh, så vanskelig den er å håndtere.

Det går så sakte dette, tenker jeg da jeg frustrert er tilbake i garderoben etter timen. Irritert tar jeg av meg de hvite joggeskoene med rosa såle og skifter om til Nike-støvlene. Jeg sukker, men tenker at nå skal jeg t-banen til Sentrum av Oslo, der jeg skal på jobb.

Oj, hvor nervøs jeg var på min første t-banetur! tenker jeg. På alle blikkene som jeg følte så på meg, så på hvor handikappet jeg var. Men etter hvert merket jeg at alle menneskene så ikke på meg. De fleste hadde nok med seg selv og sine egne telefoner, som de så ned i, surfet på nettet, sjekket e-post eller sjekket siste nytt på Facebook. Andre slengte et blikk på beinet mitt, registrerte vel at ikke var helt normalt, og trakk blikket til seg. De hadde nok med seg selv.

Jeg kommer meg av gårde, skal gå ned alle trappene på Grønland stasjon, men oppdager at der er stengt.

-Stengt?

De har en reperasjon der, eller noe, så jeg må gå ned en annen vei til undergrunnen, en vei som jeg ikke har gått før. Trapper, trapper… trapper er jo en utfordring, men der er jeg nede.

Og der kommer t-banen. Jeg skynder meg og går på den nesten tomme t-banevognen. Sukker trett. Der går t-banen, og om litt sier stemmen over høyttaleranlegget:

- Neste stopp er Tøyen.

Men jeg skal jo ikke til Tøyen!

Småstresset går jeg av t-banen på første stopp, ut for å finne utgangen og nedgangen til t-banen som går den andre veien, som går over Oslo S til Stortinget.

Ingenting går i min vei nå om dagen, sukker jeg, og deiser ned på kontorstolen da jeg endelig er kommet fram til jobben. Like etter kommer min veldig hyggelig kollega.

-  Så sporty du ser ut i dag, smiler hun og hinter til treningsklærne mine, som fremdeles er på. Blir du med og tar en kaffe, eller? sier hun.

Dagen har sannelig vært en drittdag, men dagen i morgen blir nok bedre, tenker jeg og dilter etter kollegaen min på vei ned i førsteetasjen, hvor kaffebaren er.

Jeg "svinger", som Henrik sier. Og kan jeg "svinge", så kan jeg løpe, sier også Henrik. Jeg vet så sannelig ikke.

Tenk i år, ikke i minutter

- Alle skulle ha en Henrik, tenker jeg og ser beundrende opp på min personlige trener.

- Alle skulle ha en Henrik, tenker jeg og ser beundrende opp på min personlige trener.

 

- Går det bra?

Jeg kikker forskrekket på unggutten som har tatt meg igjen utenfor kaffebaren i Schweigaardsgate. Han er brunøyd og den oppslåtte gråe hetta på genseren verner han mot regnet. I ansiktet, ved ørene faktisk, har han flere små tatoveringer.

-  Du er blitt utrolig mye bedre! utbryter han entusiastisk.

Distansert ser jeg på ham, før han spørrende sier:

Men kjenner du meg ikke igjen?

Jeg studerer ansiktet hans nøye, før jeg sakte rister på hodet.

Han forklarer at vi møttes i fjor høst på treningssenteret. Da jeg fremdeles ikke har vist tegn på gjenkjennelse, sier han lykke til og går mot døra inn til kaffebaren.

Jeg har litt dårlig samvittighet over at jeg ikke kjente unggutten igjen, og noe mistrøstig halter jeg videre. Det er lørdag og jeg er på vei ned Schweigaardsgate til treningssenteret for å trene litt for meg selv. 

Det er over to år siden jeg begynte å trene sammen med Henrik to ganger i uka. To år siden han først ba meg om å ta av skinnen, og deretter de rosa Nike-joggeskoene.

Han ville at jeg skulle trene barbeint.

Jeg hadde sett himmelfallent på ham, protestert med et:

”Jeg får det ikke til, da mister jeg balansen!”

Men på en eller annen måte, så hadde han overbevist meg om at det å være barbeint, det var tingen. Nølende hadde jeg først tatt av meg skinnen, deretter joggeskoene. Skjelvende stod jeg der i mine svarte ankelsokker. Henrik stod bak meg og holdt fast i meg.

Smilende må jeg tenke på dette, hvordan han sakte hadde sluppet taket i meg.  Jeg stod og svaiet, alene, med hovedvekten av balansen på min friske venstreside. Så prøvde jeg meg på et par steg, ikke direkte elegant, men jeg tok et par steg – uten joggesko, uten skinne og helt uten Henriks støtte.

Jeg går videre. Smiler til treåringen som er på handletur med pappa, og svinger inn på Grønland.  Unggutten som hadde stanset meg utenfor kaffebaren har fått meg til å tenke på framgangen som har vært fra jeg begynte. Hvordan jeg har blitt sterkere fysisk, mye sterkere faktisk. Men alt tar sin tid, og framgangen hadde vist seg saktere enn i begynnelsen av rehabiliteringsløpet. En må skynde seg langsomt, tenker jeg.

Det har vært steintøft. Vår trening er trening med lav intensitet. Små muskelgrupper, som knapt har kontakt med hjernen, skal trenes opp. Etterpå må jeg sove. Så fullstendig utslitt jeg hadde vært i begynnelsen, og særlig hver gang en ny øvelse ble lansert var det som om hjernen kapslet seg inne og jeg ville sove. Men to år har gått. Sove-behovet er ikke lenger det samme.

Jeg er kommet fram til treningsenteret, tar opp treningskortet og åpner utgangsdøren og tar meg inn. Det første som møter meg er de svartfargede crosstrainere som står på rekke og rad. Jeg skulte misunnelig på dem som trente på Crosstrainere det første året, da jeg ikke kunne trene på dem selv. Da var min høyre fot for svak og den skred ut.

Men i dag skal jeg småløpe på Crosstraineren! Den følelsen jeg fikk første gang da jeg mestret å trene på den, er ubeskrivelig. Den ga meg følelsen av å løpe igjen!

Endelig fremme i garderoben til treningsstudioet, våt i håret og med avskallet neglelakk.

Endelig fremme i garderoben til treningsstudioet, våt i håret og med avskallet neglelakk.

Jeg skifter, og går ut i treningsrommet, forbi alle treningsapparatene og over til crosstrainermaskinen, jeg setter på musikken på Spotify som jeg har lastet ned på telefonen min.

Nå går jeg relativt ubesværet forbi gutta som løfter vekter bort til Crosstraineren lengst til venstre, men det var jommen ikke ubesværet jeg stavret meg fram for to år siden uten skinne og uten sko.

 I vår sa Henrik at nå skulle vi hoppe.

Som tidligere, så jeg himmelfallent på ham.

-  Hoppe? Jeg? Jeg tror du har gått fra vettet. Jeg kan da ikke hoppe!

Men jeg ble overbevist, denne gangen som tidligere: Etter mye om og men, ble det til et lite hopp.

- Se, du hopper!

Henrik så rolig på meg med det brune, gode blikket og sa at å hoppe er det første steget til å kunne løpe. Du kan mer enn du tror. Nå er det bare ett mål igjen:

- Du skal løpe.

Jeg forsøker meg på å bruke den elektriske skinnen

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Ellevill stemning over at den elektriske skinnen endelig var min, så ellevill at jeg tar fram penskoene som jeg ikke greier å gå i, men sitte.

Hælen først!

Den fiske ortoped-ingeniøren uten hår roper det ut mens jeg prøvegår  den elektriske skinnen i  gangen på ortoped-instituttet.

- Fy søren, hvor vondt det gjør! tenker jeg. Det er som små elektriske sjokk som strømmer gjennom foten hver gang muskelen brukes.

-   Få ned hofta og bruk låret når du løfter benet, fortsetter han.

Arrrgh! Jeg vet jo hvordan det skal se ut, men jeg får det ikke til, tenker jeg forbitret. Å gå er besynderlig enkelt når vi først har lært det. Og det kan være pokkers så vanskelig og veldig frustrerende å ikke få til det når man engang har kunnet det.

Vel hjemme igjen, så ringer jeg til legen min. Han skriver ut en måneds sykemelding. Tanken er at ved intens trening av musklene i leggen, så vil jeg greie å gå lengre distanser enn fram og tilbake i gangen på et ortopedi-senter.

- Og så gjør vi knebøy.

Jeg er tilbake til treningsinstituttet, ikke to ganger i uka som tidligere, men hver dag. Jeg har daglige avtaler med Henrik, den personlige treneren min. Med en stav i min venstre hånd, så forsøker jeg å gjøre knebøy, men jeg har mest lyst til å grine: Mitt høyre kne  går i helt feil retning, det skjener innover. Jeg ser misfornøyd inn i speilet. Henrik er derimot optimistisk og holder motet  mitt oppe. Han griper fatt i kneet og presser det utover og hofta mi, som han presser innover.

Treningstimen er ferdig, og jeg låser meg inn i garderoben og jeg gråter i frustrasjon. Jeg er totalt utslitt, mestringsfølelsen er null og mangelen på energi gjør at jeg tar jeg drosje den vel ene kilometeren det er tilbake til Schweigaardsgate.

Etter en måned med daglig trening, er jeg tilbake i jobb igjen.

- Jeg har vært til rehabilitering hjemme, sier jeg med et smil til resepsjonsdamen da jeg kommer inn i Cappelen Damm-bygget litt før klokka ni om morgenen den første arbeidsdagen etter sykemeldingsperioden.

Utover høsten kan jeg merke at det går fremover, sakte, men sikkert. Men hva skyldes det, skinnen Walk Aide eller treningen? Jeg spør ortoped-ingeniøren, og han mener fremgangen skyldes Walk Aide-skinnen. Og spør jeg treneren, er svaret enda mer trening.

Så der står jeg, i spennet mellom min personlige trener Henrik og min ortopedi-ingeniør, hvem skal jeg følge? Henrik, som jeg ser et par ganger ukentlig, mener at skinnen ikke tilfører noe nytt. Han hevder at muskulaturen er langt mer avslappet uten den elektriske skinnen, og at skinnen ødelegger for den nervebanen han forsøker å bygge opp.

På den annen side står den finske ortopedi-ingeniøren. Han mener at ved å stimulere nervene med elektriske signaler, så er det min sjanse til forbedring.

Hvem skal jeg lytte til?

Jeg tar min beslutning: Omtrent et år etter jeg fikk den elektriske skinnen, slutter jeg å bruke Walk Aide. Jeg går tilbake til den manuelle skinnen. Årsaken er at ortoped-ingeniøren har skrudd opp strømmen til det er på grensen til å være smertefull. 

Jeg er mer enn nervøs når jeg har kontroll med ortopedi-ingeniøren i begynnelsen av juni. Vil han bli sint?  Han tar det med relativ fatning. På hans datamaskin kan vi se det: Framgangen er stor!

Men hva det skyldtes? Ikke vet jeg. Antagelig et både og.