Jeg blir diskriminert på grunn av mitt handikapp
ragnhildmork@ymail.com <<>>23. June 2020
Jeg og venninnen min, blide og lykkelige. Vi er akkurat kommet ut av den fantastiske restauranten.
Hele fire personer, pluss meg, har vært på en svært så god restaurant ved bryggesiden i Oslo for å feire mine nylig fylte femti år. Vi har spist oss gjennom flerfoldige nydelige retter. Stemningen er god! Det er enighet om at maten er fabelaktig, og at vi så definitivt må komme tilbake en dag. Det er latter og gode samtaler.
- Dette gjør meg lykkelig, utbryter jeg mot slutten av måltidet.
Å spise fantastisk mat, tilberedt av landets beste kokker, og i tillegg være sammen med noen av mine beste venner, er for meg en sann udelt lykke.
Etter vi har spist, rusler vi sakte med smil om munnen bortover brygga. Jeg og venninnen min først. Gutta kommer etter. Det er deilig og varmt vær, nesten 30 grader. Jeg kjenner jeg er svett i hårfestet bak i nakken. Vi ler og prater, og det er tjukt med folk som alle ville være ved fjorden denne tidlige lørdagskvelden i juni.
Klokka er nesten halv ni, og vi bestemmer oss for å ta et glass vin eller en kopp kaffe før vi alle skal hvert til vårt. Venninnen min med mann skal hjem til barn.
Venninnen min og meg går i førtropp. Vi vil forhøre oss om nærmeste uteservering har et ledig bord.
Og det er altså da det skjer:
Venninnen min fører ordet på vegne av oss. Hun spør om de har et ledig bord til oss fem, ikke noe å spise, bare noe kaldt leskende i det fine været.
Vekteren ser på henne. Han ler lavt, men han svarer ikke på det hun spør om. Jeg ser hun flakker med blikket. En anelse forvirret og usikker, hvem ville ikke bli det, før hun spør ham igjen:
- Har dere et ledig bord til oss fem?
Vekteren spør så om ikke vi har fått nok å drikke.
Vel, vi hadde vin til middagen, vi er i godt humør, men er langt fra brisne.
Er det noe vekteren ikke vil si rett ut?
Jeg ser usikkert på henne, og før jeg sier:
- Kom, vi går.
To av de tre mennene i vårt følge har imidlertid oppfattet at det var en merkelig stemning mellom oss. De så at vi gikk videre temmelig irriterte, og de vil snakke mer med vekteren.
Først da gutta kommer tilbake til oss, får vi bekreftet grunnen til at vi ikke slapp inn: Vi kom ikke inn på uteserveringen fordi vekteren mener at jeg var full.
Den lette og sommerlige lykken jeg hadde følt så sterkt, er med ett forsvunnet og erstattet med tristesse. Jeg har mest lyst til å gråte fordi en mann, som åpenbart ikke visste noe som helst om hjerneslag, utviser sin uvitenhet og det er jeg som er offeret.
Det er nok å gå rundt med et synlig handikapp om ikke jeg skal oppleve å bli diskriminert ved en uteservering i Oslo. For første gang på femten år, har det skjedd.
Min kloke kompis, som var den ene som snakket med vekteren, sier følgende:
- Ethvert menneske kan se forskjell på skjev og haltende gange fremkalt av sykdom, og en ravende gange fremkalt av alkohol. Ikke minst skal personell ved inngangen til et serveringssted klare å skille mellom dette.
God sommer!
Jeg håper du får kjenne slike lyse lykkestemninger som det jeg gjorde en førsommerskveld. For det fortjener du.
