Har du sett energien min?

Tunfisk, tomater, frisk chili, sitron, ruccola, parmesan, frisk basilikum og olivenolje blir blandet sammen med fersk pasta. Det får jeg vel energi av!

Tunfisk, tomater, frisk chili, sitron, ruccola, parmesan, frisk basilikum og olivenolje blir blandet sammen med fersk pasta. Det får jeg vel energi av!

Jeg har på meg den knallrosa treningstoppen min, grå collegejakke og svarte treningstights og skal av gårde til treningssenteret. Egen time med PT har jeg denne deilige og solrike forsommerdagen. Jeg går ned bakken utenfor huset vårt, og svinger ut av borettslaget, forsetter oppover bakken mot busstoppet.  Jeg kjenner så sliten jeg er. Heller ikke i dag, som i går og dagen før det, er jeg i form. Tom for energi.

Jeg stanser opp ved skiltet der det står ”Buss” på, tenker meg om, men kommer til at jeg må ha en bussbillett. Jeg har ikke energi nok til å greie å komme meg til treningssenteret til fots. Eller det vil si, jeg er usikker på om jeg greier det i det hele tatt.

Jeg har vært sykemeldt i vel en måned, men trenger like mye søvn som før og fatiguen er et like stort hassel som tidligere.

Det er hensynet til min PT som driver meg til å kjøpe en bussbillett. Men da jeg sjekker etter, er det en halvtime til neste buss går. Jeg står der og ergrer meg over at der ikke er en benk å sitte på, kanskje jeg da ville finne igjen litt av den forvunnede energien?

Jeg står og venter i et par minutter til, kjenner sola varmer mot den grå collegejakka, mens energien blir mindre og mindre.

Da gjør jeg det: Jeg snur og går hjem. Nederlagsfølelsen er total.

Da jeg svinger inn hjemme igjen, kommer hannkatten i huset meg i møte. Han breker. Det er som om han klager over alt det ille han har sett, og stryker seg mot beina mine. Jeg bøyer meg ned og stryker han bak øret, og spør han lavt om han har sett energien min.

Han svarer med å lukke øynene.

Vel inne og nede på soverommet, nærmest segner jeg om. Så sliten og tappet for energi er jeg.

Liggende på senga, tar jeg fram mobiltelefonen. Jeg må jeg foreta andre avlysning til PT på tre dager. Jeg sender en sms, og får umiddelbart svar: ”Så leit kjære deg, hvil deg og sov godt!”

Jeg sovner like etter med hannkatten oppe på dyna.

Sunt kosthold, null godterier, minimalt med alkohol og bare fokus på meg selv. Da skal du se at jeg finner igjen energien igjen. Jeg må det.

Mot uføretrygd?

Foto: Ellen Jarli/Allers.

Foto: Ellen Jarli/Allers.

Hjernen min ruller. Rundt og rundt. Arbeider på høyspreng. Hele tiden arbeider den. Lar meg ikke hvile. Dette er problemstillingen: Skal jeg fortsette i jobben min, eller skal jeg søke uføretrygd? Jeg er ufattelig sliten.

Det siste året har mye skjedd i livet mitt.

Jeg har flyttet og blitt samboer.  Jeg har gått fra å være enslig beboer i tjukkeste Oslo med bare fokus på meg og mitt og egen trening, til å bli medlem av en familie i suburbia, med fin  mann, svart bil, skjønn katt og en fauna av urter og verandavekster.

Jeg stortrives med mitt nye liv.

Det er stille og naturskjønt, og jeg fatter ikke at jeg ikke hørte trafikkstøyen fra busser og trikker da jeg bodde i Oslo.

Hele sju måneder brukte håndverkere til å pusse opp. De laget blant annet nok et bad, denne gang i forlengelsen av vårt soverom. Hvis jeg våknet om natten, skulle jeg slippe å gå trappene opp til neste etasje. Det var tanken. Trapper er jo som kjent ikke min beste venn. Håndverkerne holdt på hele dagen lang, de begynte å borre kl 7 om morgenen, og avsluttet 12 timer senere. Det ble fint, bevares, men det kostet energi: Jeg ble sliten.

Så var det innspurt med bokmanus, boklansering og møte med diverse journalister. Det var gøy, javisst var det moro, men det var også energitakende. Jeg og Generalsekretær i LHL Hjerneslag, Tommy Skar, gikk hardt ut i Dagsavisen og hevdet at norske arbeidsgivere ikke gjør nok for å tilrettelegge for at vi med hjerneslag skal komme tilbake til arbeidslivet. ”Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til” var tittelen. Det er jammen ironisk at det er nettopp meg som ikke lenger vet om jeg har nok energi til å jobbe. Du kan lese kronikken her:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/jeg-vil-jeg-vil-men-jeg-får-det-ikke-til-1.921077

Jeg arbeider i en 50 prosents jobb som blogger i ett av Norges største forlag.  Jeg står opp to timer tidligere enn det jeg gjorde da jeg bodde i sentrum, og jeg kjører bil i stedet for å gå til jobb. Jeg arbeider bare to dager i uka, den tredje har jeg hjemmekontor. På jobb halser jeg etter og forsøker så godt jeg kan å holde tritt med kollegene mine. På veien hjemover i bil er jeg så sliten at jeg knapt kan holde øynene åpne. Da kjæresten min en dag skrudde av radioen slik at det ble stille, forstod jeg det. Det var da på tide å oppsøke lege med anmodning om sykemelding. To dager med jobb er blitt altfor mye.

Hva med treningen på fridagene? Den er det ikke blitt noe av. Jeg orket simpelthen ikke. Jeg var så sliten. Fatigue. Det ble en evig nedadgående spiral, med meg i veldig dårlig fysisk form, og som blir stadig dårligere til å gå.

Av og til, eller ganske ofte faktisk, undrer jeg meg på dette med hvor gammel jeg er fysisk sett. Jeg føler meg som noen og søtti år. Og at det går feil veg, vet jeg når min PT sier at jeg er blitt dårligere å gå gjennom det siste året.

Hun har rett.

Jeg har vært sykmeldt i snart tre uker. Jeg sover 13 timer hver natt med en blund midt på dagen.  Jeg har vært fullstendig utslitt. Men nå skal jeg begynne å trene igjen. Jeg skal bli like god form som jeg var for ett år siden, jeg skal bli bedre til å gå, og jeg skal videre fremoverSå nå sitter jeg her og veier det å arbeide versus egen helse. Jeg gråt nesten da jeg spurte legen min om sykmelding. Han vet hvor mye det betyr for meg å jobbe, han har vært med på hele den lange turen min tilbake til yrkeslivet. – Det er i ditt tilfelle veldig komplisert, sa han til spørsmålet om uføretrygd.

Kanskje er ikke det så viktig for meg å jobbe igjen nå som det var da den gang jeg kjempet for å delta i yrkeslivet igjen. Jeg har vist at jeg fikk det til. Det har dessuten kommet andre ting inn i livet. En ny livssituasjon har kommet til. Slagdama har fått et liv. Kanskje jeg skal bruke all den erfaringen jeg har høstet litt annerledes, men likevel alltid ha fokus på å trene.? Å trene er alfa omega for meg og min diagnose, for jeg vil jo ikke havne i rullestol igjen, vil jeg vel?

Jeg må forsøke å få litt ro. Akkurat nå er det helsa som veier tyngst. Jeg blir nok sykemeldt en lang stund til.

12 år siden hjerneslaget

- Eg tenker på deg i dag!

Sms-en fra søsteren min tikker inn på telefonen min. Jeg har akkurat stanset opp ved den hyggelige kafeen i nabobydelen for å spise lunsj, og har tatt plass ved et bord ute i sola og bestilt en baguette med tomat, ost og serranoskinke. Jeg er i Barcelona i Spania.

Det er jammen hyggelig at hun tenker på meg, sier jeg småhøyt til meg selv. Men hvorfor tenker hun på meg akkurat i dag? Da kommer jeg på det det: Det er i dag 12 år siden jeg fikk hjerneslag.

Jeg husker den solfylte maidagen for elleve år siden, på dagen ett år siden jeg fikk slag. Jeg satt i en TT-drosje på vei til fysioterapi. Jeg hadde visst det med det samme jeg hadde slått opp øynene den morgenen, at i dag er det et år siden. Det kunne synes som en helt vanlig dag for alle andre, men for meg var det ikke det. Drosjen var nå kommet fram til treningssenteret, og jeg og stokken Martinsen forsøker så stilig vi kan og gå ut fra bilen.

Haltende begynner jeg å gå mot treningssenteret. Det er vondt å tenke på alt som har skjedd det siste året, fra det øyeblikket på sykehuset da jeg oppdaget at min høyre side var som klistret til lakenet. Primalhylet mitt. Hvordan pleierne kommer til, og tok tak i sengen med meg i, løp bortover gangen til heisen og ned i kjelleren til en ambulanse. Jeg skulle kjøres til Ullevål Sykehus. Trafikken mellom sykehusene.

Og der er jeg, et år etterpå, og så begynner jeg å hyperventilere. Det er angst og panikk. Jeg hyperventilerer fortere og fortere, jeg greier ikke få inn noe luft, så det nesten svartner for meg. Der er en benk å sitte på, og jeg nærmest faller sammen over den. Jeg begynner å strigråte. Det var et panikkanfall over en svært traumatisk opplevelse.

Mye har skjedd på de elleve årene siden da. Jeg har fått snakke igjen og igjen om det å få slag med familie og venner, og ikke minst: Det har vært en for meg god og veldig lang tid med samtaler med psykiater. Og nå sitter jeg på en kafé i Barcelona, og jeg tenkte ikke engang på at det i dag var tolv år siden hjerneslaget.

Barcelona er en fantastisk by. Forrige gang jeg var her, var sammen med en god venninne. Det var før jeg fikk slag. Jeg husker lyse, lange og lykkelige dager, fylt med god cava, deilig tapas og mange, fine samtaler. Nesten to år seinere, like etter jeg hadde fått slag, var hun på besøk og smurte inn føttene mine. Den ene foten varm, den andre kald. Foten er mindre kald nå. Temperaturforskjellen har tilpasset seg.

Å være i Barcelona er fremdeles like fint, men annerledes. Det er fryktelig mange trapper å gå, særlig ned til undergrunnen. Da er det godt å ha ei hånd å holde i. Det er heller ikke lett å skulle spise tapas stående, drikke et glass cava og skulle hilse på ulike mennesker med en hånd. Ikke se sur ut. Smil og vink!

Det har gått tolv år. Jeg har bearbeidet denne traumatiske hendelsen. Dagen er blitt som en helt vanlig en.

Du er min ikigai

FullSizeRender.jpg

-Himmel, jeg greier ikke gå særlig fort ned de bratte trappene her, tenker jeg.

Steg for steg nærmest åler jeg meg nedover. Det begynner å bli en antydning til kø bak meg. Ikke noe stakitt eller hjelpemiddel på min venstre hånd, bare veggen å støtte seg til.

Til høyre for meg går datteren til kjæresten min, som er student og deltaker på konferansen jeg er på. Hun har fått beskjed om å ta litt ekstra godt vare på meg, og hun gjør alt hun kan for å bistå meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Hun er søt, tenker jeg inni meg.

Jeg og kjæresten min er i en middels stor norsk by, der 300 optikere er samlet denne helga under hans ledelse. Jeg har knapt sett ham.  Ved å bli med hit, har jeg trådd ut av min comfortsone. Borte er den vanlige veien til treningsenteret hjemme. Det er erstattet med et treningsrom på hotellet.

Der, på treningsrommet på hotellet altså, har jeg ikke vært. Jeg føler meg liten og svart, i steden for høy, rank og blond på grunn alt jeg kunne ha gjort, men som jeg ikke har gjort likevel. Jeg har ikke en gang vært i spa-et.

Da vi kommer ned i kjelleretasjen, står kjæresten min smilende blid med en gigastor plakat som viser hvor vi skal sitte under den store festmiddagen.

Jeg skal sitte ved siden av ham.

-       Er du ikke flau over meg, spør jeg når jeg kommer bort til ham, mens jeg lener meg mot ham og får et kyss.

-       Flau, nei! Jeg er stolt! Jeg er utrolig stolt over at det er nettopp meg du har valgt til å leve ved din side.

Han nevner ikke handikappet med et ord, og jeg lar det ligge.

Så begynner kvelden med taler, forrett og vin. Alt går bra foreløpig. Men så kommer hovedretten, som er kjøtt. Jeg ser det med en gang maten blir servert. Jeg trenger hjelp til å skjære opp maten. Jeg føler meg som fire år når kjæresten min gjør det.

Etter middagen, setter et storband i gang med å spille. De må ha minst 20 messinginstrumenter, det svinger fantastisk, og folk er ikke sene om å ta fatt ut på dansegulvet og få svingt seg. Det er sårt. For tretten år siden ville jeg ha vært blant de første som her fikk svingt seg. Men jeg kan ikke danse lenger. Dette hotelloppholdet er så sannelig utenfor min comfortsone.

Da vi ved midnatt sniker oss ut av det støyete festlokalet, hånd i hånd, kommer det opp en yppig blondine og frekt klyper meg i rompa da hun passerer. Skjelmt snur hun seg mot meg da hun passerer, og sier:

-       Du har en deilig rumpe! Og for øvrig, jeg er lesbisk, altså!

 Jeg ser litt flau og usikkert opp på kjæresten min. Han derimot smiler bredt og sier:

- Hun sa jo nettopp det jeg alltid har sagt, at du har verdens deiligste rompe!

Jeg må le av ham. Borte er bittelitt av den flauheten som kom fram på et festmiddag, på et hotell i en middels stor norsk by , der jeg ikke kunne gå så raskt i trapper, ikke kunne danse og ikke skjære opp maten.

Han er min ikigai, tenker jeg og smiler.

Ifølge japansk tradisjon har alle en ikigai, som betyr en grunn til å leve. Det er nettopp den som får oss til å stå opp om morgenen, som gir livet vårt verdi og mening. Finner vi vår iboende ikigai, kan vi få et langt og lykkelig liv.

-       Jeg er bare din, sier jeg lavt til ham når han låser oss inn på hotellrommet.

 

Det finnes et liv etterpå

Jeg er hos frisøren! Frisøren heter Kristine og hun arbeider hos Hope Hair. Et luksusgode jeg har påtatt meg. Foto: Ellen Jarli/Allers.

Jeg er hos frisøren! Frisøren heter Kristine og hun arbeider hos Hope Hair. Et luksusgode jeg har påtatt meg. Foto: Ellen Jarli/Allers.

For snart tolv år siden ble jeg rammet av slag. Livet ble satt tilbake til null. Jeg kunne med ett hverken gå, snakke eller kjøre bil. Jeg var blitt pleiepasient. Ukebladet Allers skriver denne uka et fire siders intervju med meg, der de er med meg på jobben i forlaget Cappelen Damm og til frisøren. - Ikke gi opp, det blir bedre, sier jeg, for det finnes et liv etterpå

Jeg var 35 år, da jeg fikk slag. Mange blir uføretrygdet etter de har fått slag i yrkesaktiv alder. Jeg tror langt flere kunne vært i jobb igjen hvis arbeidsgiver og NAV hadde hatt litt mer informasjon om slag. Jeg sa fra meg tittelen som forlagsredaktør da jeg kom tilbake til yrkeslivet, og arbeider i dag 50 prosent stilling med forlagets blogg, Forlagsliv. Hvordan jeg og min arbeidsgiver, Cappelen Damm, løste saken med bistand fra NAV og legen min, kan du lese mer om i boka mi, Slagdama. Foto: Ellen Jarli/Allers.

Jeg var 35 år, da jeg fikk slag. Mange blir uføretrygdet etter de har fått slag i yrkesaktiv alder. Jeg tror langt flere kunne vært i jobb igjen hvis arbeidsgiver og NAV hadde hatt litt mer informasjon om slag. Jeg sa fra meg tittelen som forlagsredaktør da jeg kom tilbake til yrkeslivet, og arbeider i dag 50 prosent stilling med forlagets blogg, Forlagsliv. Hvordan jeg og min arbeidsgiver, Cappelen Damm, løste saken med bistand fra NAV og legen min, kan du lese mer om i boka mi, Slagdama. Foto: Ellen Jarli/Allers.

I godt driv ned Prinsens gate i Oslo, på vei fra jobb til frisør. Det er Sindre Nordengen som har skrevet det firesiders lange intervjuet i denne ukas Allers.  Fotografiene er tatt av Ellen Jarli.

I godt driv ned Prinsens gate i Oslo, på vei fra jobb til frisør. Det er Sindre Nordengen som har skrevet det firesiders lange intervjuet i denne ukas Allers.  Fotografiene er tatt av Ellen Jarli.

Dagene derpå etter boklanseringen

- Bloggen er blitt bok, strålte jeg lykkelig på boklanseringen i Brattvåg. Foto: Hilde Beate Ellingsæter/Nordre. 

- Bloggen er blitt bok, strålte jeg lykkelig på boklanseringen i Brattvåg. Foto: Hilde Beate Ellingsæter/Nordre. 

-Jeg skulle ha blitt med gutta jeg bor sammen med ned på treningssenteret, jeg vet det. Jeg er stiv i korsryggen. Min høyre side virker som den har krympet i sener og muskler. Blitt kortere. Min høyre peketå krøker seg inn. Jeg ser irritert ned på den. Indre stress. Jeg er i elendig fysisk form, jeg har vondter både her og der. Men boka mi om Slagdama er lansert! Men det koster.

Det var i alt fire lanseringsarrangementer, to i Oslo og to på Nordvestlandet. Det ble tenkt ut spørsmål, og det ble tenkt ut svar. Jeg pugget, og jeg var nervøs.

Men det gikk bra! Det ble besøk på God morgen, Norge, som i seg selv var stas! Det ble dobbeltsidig intervju i Drammens tidende, en helside på nynorsk i Dag og Tid, foruten en dobbeltside i lokalavisa Nordre: Ragnhild Morks blogg er blitt bok!

Behind the scene. Programleder i God Morgen, Norge, Vår Staude, og meg.

Behind the scene. Programleder i God Morgen, Norge, Vår Staude, og meg.

Det var kjempegøy, altså! Men det kostet.

For i dag er den her igjen, dagen med fatigue. Og fatigue er ikke giddaløshet. For fjerde dagen på rad går jeg rundt som i søvne. Jeg greier ikke stå opp når klokka ringer, men sover fire timer til. Klokka var bare halv åtte da jeg sovnet inn i går kveld, og det var etter å ha sovet middag i en og en halvtime.  Først når klokken nærmer seg 10, og de andre er for lengst i gang med sine plikter, slår jeg sakte øynene opp. Jeg våkner ikke etter å ha sovet så lenge, slik man skulle ha trodd. Jeg går i rundt i en døs resten av dagen. Orker ikke.

Jeg ser de nyvaskede klærne, som jeg i går tenkte at jeg skulle ta i dag, men de blir hengende en dag til. Kattehårene blir liggende i sofaen enda en dag. Ansiktet forblir maskarafritt. Ikke en gang kaffekoppen orker jeg å sette inn i oppvaskmaskinen. Og den vietnamesiske middagsretten jeg planla å lage til familien min, den som blir laget helt fra grunnen av og er full av grønnsaker og proteiner, den forblir like ulaget. I dag blir det ferdigpizza til middag i stedet for.

Gutta får i kveld trene uten meg. Men i morgen kveld, da er jeg nok bedre.

Et blomsterhav av gratulasjoner!! Katten vår lukter lukter på blomstene. 

Et blomsterhav av gratulasjoner!! Katten vår lukter lukter på blomstene. 

 

 

Ut og møte folk

Jeg signerer bøker. Foto: Christopher Olssøn.

Jeg signerer bøker. Foto: Christopher Olssøn.

Kan ikke du blogge igjen nå snart, da? Det er så lenge siden vi har hørt fra deg, bortsett fra sånne generelle nyheter om boka di, da. Den middelaldrende mannen med røde briller ser håpefullt på meg. Han er også slagrammet. Det at han drar litt på det venstre benet avslører det. Vi er på en større Slagkafe i Oslo i regi av LHL Hjerneslag.

Mange slagrammede er kommet til Oslo denne torsdagskvelden i februar. Til og med min tidligere personlige trener, Henrik, har tatt vegen til Youngstorget. Jeg har sug i magen og er klam i håndflaten, for på arrangementet skal jeg bokbades av en av LHL Hjerneslags ansatte, Torgeir Solberg Mathisen. 

Vi går opp på scenen. Jeg skal lese ett kapitel fra boka mi, og har valgt ”Slaget”.  Jeg har øvd og øvd på nettopp dette kapitelet, for det er vondt og det er sterkt, og tidligere har jeg begynt å gråte. Jeg tror jeg er sterkere nå.

Jeg leser, Torgeir lytter. Foto: Christopher Olssøn.

Jeg leser, Torgeir lytter. Foto: Christopher Olssøn.

Jeg begynner å lese. Torgeir lytter. Jeg hører hulk fra den ellers stille salen. De lytter. Jeg kommer meg gjennom uten å begynne og gråte.

Torgeir begynner. Han stiller sine gode spørsmål: - Du skulle raskt tilbake til den du hadde vært før sykdommen, og tenkte at du skulle være tilbake i jobb før jul, altså et drøyt halvår etter det store hjerneslaget. Men det ble et betydelig lengre rehabiliteringsopphold, sier han.

Jeg forteller at før jul var jeg begynt å prate litt, og at rullestolen var satt igjen på Sunnaas Sykehus og jeg var på vei til CatoSenteret.

 – Realitetsorienteringen var relativt svak, kan du si.

 Salen humrer.

Mange flotte mennesker på LHL Hjerneslags Slagkafe. Foto: Christopher Olssøn.

Mange flotte mennesker på LHL Hjerneslags Slagkafe. Foto: Christopher Olssøn.

Det blir en flott kveld. Jeg signerer bøker. Noen gråter. Mange er yngre. Enkelte er det umulig å se på at de har hatt slag.

Nei, det var jammen en fin kveld. Jeg smiler. 

Boka Slagdama er lansert!

Med programleder, Vår Staude, i God morgen, Norge. Foto: Vår Staude.

Med programleder, Vår Staude, i God morgen, Norge. Foto: Vår Staude.

Boka er lansert! Først med et eget lanseringsarrangement i Eldorado Bokhandel i Oslo i går kveld. Tusen takk til dere alle som var til stede for å høre meg bli intervjuet av flotte og kloke forlagsredaktør, Mona Ringvej i Pax Forlag. Deretter var det tidlig opp i dag for å bli intervjuet av fantastiske Vår Staude i God morgen, Norge. Nå er det bare tre arrangement igjen, i morgen i Oslo i regi av LHL Hjerneslag. Deretter bærer turen nordvestover til Brattvåg.

Bokbading! Forlagsredaktør Mona Ringvej intervjuer meg, før skuespiller Tiril Pharo avslutter det hele med opplesing av diktet "Du skal". Foto: Pelle Knudsen.

Bokbading! Forlagsredaktør Mona Ringvej intervjuer meg, før skuespiller Tiril Pharo avslutter det hele med opplesing av diktet "Du skal". Foto: Pelle Knudsen.

Boka mi! Foto: Vår Staude

Boka mi! Foto: Vår Staude

Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til

Foto: Lars Eivind Bones, Dagbladet Magasinet

Foto: Lars Eivind Bones, Dagbladet Magasinet

I dag hadde undertegnede, presentert som forlagsansatt, medlem av LHL hjerneslags fagråd, blogger og bokaktuell som Slagdama, og Tommy Skar, generalsekretær i LHL Hjerneslag, denne kronikken i Dagsavisen.

Tilrettelegging etter slag gir flere yrkesaktive

Jeg greier ikke stå opp når klokka ringer, men sover fire timer til. Sprøtt egentlig når jeg sov til middag i to timer i går ettermiddag. Men en usynlig fiende har tatt plass i meg.

Først når klokken nærmer seg 10, og de andre er for lengst i gang med sine plikter, slår jeg sakte øynene opp. Jeg våkner ikke etter å ha sovet så lenge, slik man skulle tro, men går rundt i en døs resten av dagen. Orker ikke.

Jeg kan ikke slå meg til ro med at kvinner rammes hardere, oftere blir sykehjemspasienter enn menn og kommer seg dårligere etter slaget, slik legene Anne Hege Aamodt og Jana Midelfart Hoff har påpekt her i Dagsavisen tidligere. Og mer enn alt; jeg er for ung til å havne på uføretrygd og utenfor arbeidslivet, slik mange andre som har hatt hjerneslag gjør.

Jeg var bare 35 år, da jeg ble syk. 40 da jeg begynte å arbeide i forlaget igjen, men denne gangen på arbeidsavklaring. Jeg hadde sagt fra meg redaktørstillingen, for det var en jobb som var ekstra vanskelig å vende tilbake til. Etter hvert fant HR-avdelingen en passende jobb et annet sted. I dag jobber jeg halv stilling, og må av og bruke hvilerommet som er i forlaget.

Hvert år rammes rundt 12 000 av hjerneslag, og ca. 2 500 av disse er i yrkesaktiv alder. Om lag hver fjerde av disse kommer trolig ikke tilbake i jobb. Mange av disse kan med bedre tilrettelegging komme tilbake til yrkeslivet. Ifølge Norsk Hjerneslagregister var bare halvparten av de slagrammede som de registrerte i 2015 tilbake i arbeid tre måneder etter slaget. Tall fra NAV viser at i perioden 2004-2013 har ca. 600 slagrammede blitt erklært uføre hvert år.

Generalsekretær i LHL hjerneslag, Tommy Skar.

Generalsekretær i LHL hjerneslag, Tommy Skar.

Hjerneslag er den vanligste årsaken til alvorlig funksjonshemning som ikke er medfødt. De som blir hardt rammet, kommer ikke tilbake i jobb. Likevel er ikke slagrammede bare slagrammede. Flere enn i dag kan komme tilbake til arbeidslivet om det legges til rette for det, for mange har fortsatt ressurser til tross for at de har blitt rammet av en alvorlig sykdom. Samfunnet trenger vår og deres kompetanse og arbeidskraft like mye etter som før de fikk slag.

De viktigste årsakene til uførhet skyldes fysiske lammelser, forbigående fysiske plager, talevansker, afasi, kognitive utfall,  depresjon og fatigue.

Sjefen min forstår meg ikke, er noe vi ofte får høre. Og i mange tilfeller starter det her: Kunnskapen om ulike utfall av hjerneslag er for dårlig hos både arbeidsgivere og kollegaer. Mange forbinder hjerneslag med synlige lammelser og språkforstyrrelser. Men for mange er de usynlige konsekvensene minst like alvorlige. Man skal slite med problemet og man skal forklare eller overbevise omgivelsene at man har det. Det anslås at så mange som opp mot 70 prosent av de som har hatt slag, rammes av utmattelse, svekkelse eller tretthet, omtalt som fatigue.

En engelsk studie publisert i 2016 fant flere hindringer for å komme tilbake i arbeid, og mange av dem handler om manglende forståelse i arbeidslivet for skjulte ettervirkninger og særlig fatigue.

Det er viktig å forstå hvordan fatigue påvirker en arbeidstaker. Fatigue er en følelse av alltid å være trøtt og sliten, uansett hvor mye en hviler. Og hodet vil fremdeles like mye som før, men kroppen henger ikke med. "Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til".

Det er kjent at mange kreftrammede får fatigue, mindre kjent er det at mange slagrammede også kan bli rammet av fatigue. Graden av fatigue kan bli redusert ettersom tiden går, men blir hos noen kronisk.

Kronikk i Dagsavisen, 6. februar 2017.

Kronikk i Dagsavisen, 6. februar 2017.

Ved offentliggjøringen av siste årsrapport fra Norsk hjerneslagregister, hvor det vises til hvor mange som ikke er i arbeid tre måneder etter slaget, pekes det på hvor viktig det er for unge slagrammede med omfattende tverrfaglig oppfølging og utredning av arbeidsevne. Oppfølging av fatigue er avgjørende viktig her; blant annet hvordan den virker, hvordan den kan håndteres av den enkelte, og hvordan det kan legges til rette for å fungere med den.

Ett viktig virkemiddel er å tilpasse arbeidstiden. Kanskje den skal reduseres til 50 prosent, eller kanskje 80 posent? Og kanskje kan arbeidstiden etter hvert bli økt til 100 prosent? Dette er individuelt og vil følgelig stå sentralt under arbeidsavklaringen. 

Økt kunnskap om usynlige utfall etter hjerneslag hos fastlege, NAV, partene i arbeidslivet og hos den slagrammede selv, vil kunne bidra til å finne riktige oppgaver og arbeidsbelastning slik at det blir mulig å stå i arbeidslivet lengre.

Vi kan og må gjøre mer for å få slagrammede som ønsker det tilbake til arbeidslivet. Selv om en i ung alder får hjerneslag trenger ikke det innebære utstøting fra arbeidslivet resten av deres levetid. Vi må si: Det holder med de synlige og usynlige fiendene man allerede har som direkte konsekvenser av slaget, om man ikke også skal miste jobben, selvrespekten og det sosiale nettverket som den gir.

Boklansering

Snart kommer dagen, da boka mi er her! Basert på det jeg har skrevet i bloggen, men skrevet om til bokformat, pluss stoff jeg har tatt med som ikke står i bloggen, så er det samlet mellom to permer. Takk til dere blogglesere!

Hva handler den om? Det hele begynner dramatisk: 35 år gammel ble jeg rammet av hjerneslag. Over natten fikk jeg lammelser i fot og arm og mistet språket. I løpet av noen dramatiske sykdomsuker svever jeg mellom liv og død. Men jeg overlevde.

I de snart tolv årene som er gått siden slaget, har jeg kjempet for å komme meg ut av rullestolen, lære å snakke igjen, og å finne tilbake til et normalt liv.

For litt over to år siden startet jeg bloggen Slagdama, med skildringer av hva en slik kamp innebærer av gleder, sorger og innsikter - deriblant det å akseptere at verken kropp eller sjel blir den samme igjen. Og dessuten: innsikten om at flere av ettervirkningene jeg opplevde, ikke er unike for meg, men rammer mange slagrammede.

For mange blir det vanskelig å gjenfinne energi til å mestre det samme som før. Som ved en rekke andre sykdommer er fatigue en ettervirkning av slag. Det samme er depresjon, når man innser at livet er blitt annerledes, selv om man er blitt frisk. Derfor er også aksept så viktig, og en nøkkel tilbake til et godt liv.

I boka forteller jeg om hvordan livet kan endres fra den ene dagen til den andre, men også om gleden ved å overleve, kampen for å finne tilbake til meg selv og å komme tilbake i jobb. Slag rammer stadig flere unge, og veien tilbake til et godt liv etter alvorlig sykdom er ukjent terreng for mange. Denne boken viser tydelig hvor skjørt livet er, for alle.

Nå skal altså boka lanseres. Først i Oslo den 7. februar kl 18 på Eldorado Bokhandel. Uka etter står Sunnmøre for tur, med lansering i Brattvåg torsdag den 16. februar kl 18. Begge steder vil jeg bli  intervjuet av  forlagsredaktør Mona Ringvej i Pax Forlag, som for nesten et år siden tok telefonen til meg og lurte på om vi skulle lage bok.

Alle dere blogglesere er invitert til lansering! Invitasjonslister til begge arrangementene ligger på Slagdama på Facebook,. Er du ikke medlem av Facebook, men ønsker å komme, send meg en melding her på bloggen. 

Ønsker du og kjøpe boka, kan den allerede nå bestilles her: https://www.tanum.no/_dokumentar-og-fakta/helse-og-samliv/familie-og-helse/slagdama-ragnhild-mork-9788253039466

 

Jeg håper å se deg!

Godt nytt år!

På legevakten på tampen av 2016: Smertetårene er tørket opp. Jeg får en rullestol å sitte i,  og smiler tappert mens jeg gjør V-tegnet. 

På legevakten på tampen av 2016: Smertetårene er tørket opp. Jeg får en rullestol å sitte i,  og smiler tappert mens jeg gjør V-tegnet. 

- Du har vært heldig, sier den indisk utseende legen mens han undersøker meg. - Dette er ikke noe brudd, men en forstrekning av leddbåndene. 

Jeg er på en legevakt langt hjemmefra, faktisk på den andre siden av landet. Vi har oppsøkt lege etter at jeg falt stygt og skadet meg. Jeg hadde ikke kunne gå på benet, og var overbevist om at det var brudd, så vondt gjorde det. 

Jeg er så hjelpeløs som bare jeg husker å ha vært en gang, som nyskadet for over elleve år siden, den gang da jeg fikk slag.

Kjæresten min hadde båret meg inn på badet, der vi var gjester, han hadde skiftet om på meg fra den grønne blondekjolen til grå t-skjorte og gråe joggebukser fra Abercrombie & Finch. Det var hans egne klær. Jeg måtte le gjennom tårene, er det frempeik om oss to i åttiårene?

Kjæresten min opptrådte som helt denne dagen. Han fikk løftet meg inn i bilen, som tok oss til legekontoret. Der fikk han hentet en rullestol, som han rullet en småsipppete meg inn med, der en sykepleier nærmest kom oss løpende i møte og ga meg en smertestillende tablett. Og til sist kommer altså den indiske legen til oss, og jeg forklarer at jeg er slagrammet og noen kroppsdeler er lamme, som armen min, for eksempel.

 - Ja, da kan du ikke få krykker, konstaterte legen gravalvorlig.

Jeg kunne ikke annet enn le.

Jeg kan ikke trø ned på mitt høyre ben, så jeg suser mellom soverom og bad på en kontorsykkel med hjul. Høyre kne er blitt bandasjert.

Jeg kan ikke trø ned på mitt høyre ben, så jeg suser mellom soverom og bad på en kontorsykkel med hjul. Høyre kne er blitt bandasjert.

Etter vi har vært på legevakta og fått servert et måltid mat, bryter vi opp fra å være besøkende. Jeg har hatt bedre kjøreturer hjemover, trass i sol og penvær. De smertestillende tablettene gjør meg kvalm, og jeg må kaste opp to ganger.  Da vi kommer hjem, bærer kjæresten min meg inn i huset og ned i kjelleretasjen og til sengs. Der sitter jeg hjelpesløs, og studerer ham mens han bærer inn ting fra bilen som vi har hatt med på tur, setter på en klesvask, og lager niste med to skiver grovbrød med spansk skinke og knekkebrød med Edamer hvitost. I kveld lager han min mandagssalat, bestående av grønnkål, egg, kålrot, mandler og bacon, og kommer med kaffe.

- Kjærligheten min, sier han mens han bøyer seg over meg for å gi meg et kyss.

Jeg får servert mat på sengen, akkurat som jeg gjorde da jeg nylig hadde fått slag, og var innlagt på Ullevål. 

Jeg får servert mat på sengen, akkurat som jeg gjorde da jeg nylig hadde fått slag, og var innlagt på Ullevål. 

Heldigvis blir alle snart frisk av forstrekte leddbånd, men vil jeg ha en lengre rekreasjonstid fordi det er slagfoten som er skadet? 

Dette får jeg svar på i løpet av de kommende dagene.  

Uansett, jeg vil ønske alle dere et riktig godt nyttår, fylt av nye muligheter. 

Firhjuling på Kapp Verde

- Turrrrrister, asså!! roper kjæresten min med et smil om munnen over til den lokale småbilsjåføren som sinker opp trafikken. Han feier forbi ham med firhjulingen, snur på hodet og gliser lurt til meg, som sitter bakpå.

- Turrrrrister, asså!! roper kjæresten min med et smil om munnen over til den lokale småbilsjåføren som sinker opp trafikken. Han feier forbi ham med firhjulingen, snur på hodet og gliser lurt til meg, som sitter bakpå.

Vi er på øygruppa Kapp Verde vest for Afrika. Det er i midten av desember, og gradestokken viser opp mot pluss 30 varme grader. Litt annerledes vær enn hjemme i julestria i Norge.

Kjæresten min og meg har leid en såkalt firhjuling, og skal kikke oss omkring på øya Sal. Har jeg kjørt firehjuling før? Svaret er nei. Har han? Ja. Han har kjørt en lik som den vi har leid, men det var i Albania, av alle steder.  

Jeg er nokså engstelig da jeg krabber opp bak han på firhjulingen. Men det går bra! Bortsett fra at høyre armen skjelver, og må roes ned. - Så, så armen min.

Kjøretøyet. En firehjuling!

Kjøretøyet. En firehjuling!

Vi setter av gårde. Vinden føyker rundt øra, det rister fælt og jeg krampeholder meg i han foran. Kjæresten min får kjøretøyet opp i snart 60 kilometer i timen ute på motorveien. Jeg føler det er som om vinden skal blåse meg bakover og ut av firhjulingen og at hjelmen skal blåse av. Men etter litt roer jeg meg. Jeg venner meg til vinden.

Da vi skal ta en pause for ta noe kaldt å drikke helt nord på øya et par timer med kjøring etterpå, kjenner jeg på slagsiden at den har sittet for lenge i ro. Den har stivnet helt. - Nå vet du hvordan jeg vil gå når jeg er åtti år, sier jeg.

Han ler, og stanser opp og tar hånden min.

Fri som fuglen!

Fri som fuglen!

Vi drikker opp, og kjører videre, men da i mer ulendt terreng. - Jeg føler meg fri som fuglen, tenker jeg da vi er kommet til en dårlig farbar trasse. -Her kommer hun fra Brattvågen, han fra Drammen! roper firhjulingsjåføren. Jeg må le!

Vi skal være her i nok en uke, heldigvis, så da vi leverer firhjulingen etter endt tur, våger jeg meg frempå med: 

- Dette har vært såååååå gøy!! Kanskje vi kan låne den en tur igjen og du kan ta med meg ut på nye eventyr?

Kjæresten min gliser stort, før han sier: -Såklart kan vi det, jenta mi, jeg har allerede nevnt det for innehaveren av butikken.

Det er en fornøyd og sliten meg med sand som et  jevnt lag i hele ansiktet som går tilbake til hotellet for å ta en ettermiddagslur.

En drittdag. I morgen blir det bedre

Jeg gleder meg stort til å møte PT-en min, kjenner jeg. Glad og fornøyd med at solen skinner, og at snøen gjennom flere dager har blitt tint vekk, setter jeg solbrillene på nesen. Treningsko er pakket i sekken.

Jeg går ut, men med ett stanser jeg og ser nedover bakken, som ligger foran meg. Den er dekket av et tynt lag med is!

Bambi på isen, det er meg, men halvveis nede på det isete underlaget må jeg gi meg. Jeg har brukt fem minutter på å forsere en bakke. En håndverker, som tilfeldigvis kommer forbi, blir den reddede engelen og tilbyr meg en arm når jeg skal gå opp igjen og tilbake til huset. 

I dag er ikke min dag. For andre gang på kort tid blir det avlysning hos min PT. Så irriterende, og så isolerende, tenker jeg. Jeg må passere to polske menn, som arbeider i huset vårt. De er i full gang med å pigge opp gulv i rom nummer fire i huset. Støyen er overveldende.  

I morgen blir det bedre. Jeg vet det. Det er det som er forskjellen mellom min psykiske tilstand nå og da jeg var deprimert, at jeg trodde det aldri kom til å bli bedre.

- Jeg kjøper piggsko! melder jeg på mobiltelefonen til Sarah, min PT. 

"Fantastisk! Så løsningsorienterte vi er!" er svaret fra henne.

Jeg tenker på danske Rosa Abrahamsen, da jeg går ned trappen til kjelleren. Hun var 26 år gammel og mor til to små barn da hun ble hardt rammet av polio i 1952. Åndelige verdier, var Rosa Abrahamsens svar på spørsmålet om hva livsmot er. Hun var da handikappet. Hun hadde bare førlighet i høyre arm og et par fingre, men lå i respirator ellers. 

Hva har jeg og klage over, når hun beholdt sånt livsmot, tenker jeg. I 1956 skrev hun diktet ”Du skal”, som kom ut i diktsamlingen
De Store Skibe.

 

DU SKAL

 

Hvis du vækkes en morgen,

og alt er gråt,

Og du selv synes øde og tom,

Og alt synes galt, som i går

var godt

skal du stanse og tænke dig om.

 

Det nytter jo ikke, du fabler dig til

et blændværk du tror at forstå,

for inderst ved du, at

drømmernes spil

er en tåge, du aldrig skal nå

 

Fortaber du dig i en sorgfuld rus

over ting, som en gang er hændt,

skal du prøve at se, at i nettopp

dit hus

har den skjønneste lykke brændt.

 

Og ser du en regndråbe falde

lidt tungt,

skal du tænke på sollysets spil,

og føle dit hjærte – så levende

ungt –

blot ved tanken om – du er til

 

Du skal lære at se at nettopp

de ting,

du så ofte i hastværk forlod

var bitte små led i en lykkering

-              en kæde du aldrig forstod

 

Du skal prøve at smile, når alt

går imod,

du skal lære at smile i sorgen,

da vil du se at den aften blev god,

som begynte en smertefyldt

morgen.

 

 

Gi aldri opp.

 

 

 

 

 

 

Design og teknisk implementering: Helene Skjelten Ligeti, www.designranch.no

Det snør, det snør, tidde-li-bom

Vinteren i år lå veldig langt unna, da Dagbladet kom for å intervjue meg i august. Foto: Lars Eivind Bones. Dagbladet Magasinet.

Vinteren i år lå veldig langt unna, da Dagbladet kom for å intervjue meg i august. Foto: Lars Eivind Bones. Dagbladet Magasinet.

Would I lie to you babe, Would I lie to yooooou”. Musikken dundrer ut av høyttalerne fra kjelleretasjen, etterfulgt av en damestemme som snakker polsk. Det er over to måneder siden de polske håndverkerne kom og begynte å rive ned vegger, vegglister, gulv og dører i kjelleretasjen for så å bygge dem opp igjen.

I mens tok kjæresten pakket vårt og låste det ut i boden, med unntak for en koffert som han bar opppå loftet. Der skulle vi bo imens håndverkerne pusset opp og ikke minst, laget bad til oss.

Varmekabler blir lagt i gulvene over hele kjelleren. Fra iskald til deilig lunk.

Varmekabler blir lagt i gulvene over hele kjelleren. Fra iskald til deilig lunk.

Jeg sitter på loftet, og har nettopp forsiktig stavret meg barbeint to etasjer ned til kjøkkenet for å hente meg en kopp kaffe, og kravlet opp igjen. Det trekker kaldt fra utgangsdøra.

I går kveld kjørte vi bil hjemover etter vi hadde vært på en kort, men deilig tur i et kaldt, men klart høstvær hjemme på Sunnmøre. Jeg så ut på de snøfrie veiene nord for Oslo og utbrøt: - Jeg tror det snøfallet på Østlandet er blitt kraftig overdrevet på nyhetene.

Fornøyd kikket jeg ut på de bare veiene.

-Snøen har lavet ned på vestsiden av Oslo, mens østsiden i stor grad har gått fri, vennen min, sa kjæresten min, som så alltid var trygg og rolig. - Så vi får se når vi nærmer oss hjemme, jenta mi, sa han og blinket mens vi kjørte ut av rundkjøringen.

Vi passerte Oslo, nådde Sandvika, og jeg smilte, og sa at den femtilappen, som jeg og sønnen hans har veddet om, den så ut til blir min. Blir det snøfritt før jul, blir den min: Begynte det å snø før jul, var femtilappen hans. Men da vi tok av ved Liertoppen, var jeg litt mer i tvil: Snø lå langs sidene på vegen, og da vi parkerte på Tranby, så jeg ingen annen utvei enn å lete fram femtilappen.

Femti kroner fattigere hadde jeg våknet i dag, og så ut vinduet. Det snør. Laver ned.

Det laver ned. Og datoen er i begynnelsen av november. Alt tyder på at det vil bli en lang vinter.

Det laver ned. Og datoen er i begynnelsen av november. Alt tyder på at det vil bli en lang vinter.

Jeg rynker på nesen.

Snø allerede i begynnelsen av november, dette kan bli en lang vinter.

Jeg drikker opp kaffen min, jeg har alt spist frokost, så jeg tar på meg treningsklær, lue på og tykk dunjakke, for jeg skal av gårde til treningssenteret og møte Sarah, min nye personlige trener.

Hjemmelaget Granola med naturell yoghurt er nam-nam til frokost. I dag var det dessverre siste ladning, og siden ovnen inntil videre er ødelagt, så får jeg ikke laget ny på en stund.

Hjemmelaget Granola med naturell yoghurt er nam-nam til frokost. I dag var det dessverre siste ladning, og siden ovnen inntil videre er ødelagt, så får jeg ikke laget ny på en stund.

Men ute er det nærmest ufremkommelig av snø. Ingen har brøytet. Det er glatt, og bakken utfor huset vårt er veldig glatt. Jeg er som bambi på isen, der jeg i sakte fart stavrer ned bakken mot busstoppet. Men halvveis nede, bestemmer jeg meg for å snu.

Mestringsfølelsen er på null. Jeg må lage en slagplan for hvordan jeg kan komme meg til treningssenteret, tenker jeg når jeg åpner utgangsdøra og tar meg inn. Jeg har åpenbart flyttet til et snøhull. Jeg går opp trappene og tar meg inn støvdøra, som henger foran stua. 

Der kommer en hannkatt meg i møte. Han synes de polske håndverkerne er nifse og våger ikke passere dem, så han blir inne.  

Jeg bøyer meg ned og klør han bak øret.

Definitivt. Jeg må finne en slagplan.

 

Ny PT! Frisk start på begynnelsen av mitt nye liv

Sarah! Min nye personlige trener!

Sarah! Min nye personlige trener!

- Du har masser av potensiale! Dette er bra!

Det er den kvinnelige unge-pene-smilende-fysioterapeuten-og-PT-en-som-får-meg-til-å-le som prater. Hun har presentert seg som Sarah, og hun fortsetter: - Hvilke mål har du da? Jeg strekker på meg, og svarer sporenstreks: - Jeg vil gå ned en størrelse i vekt. Kjæresten min og meg er så gode på å kose oss, skjønner du.

Hun ler. Det blonde håret er festet med en strikk, hun har brune gode øyne, positiv energi og er smilende utadvendt. Jeg fortsetter:  - Og så mener min forrige personlige trener, Henrik, at jeg skal ha som mål å løpe igjen. Jeg tenker på hvor vemodig det var å si farvel til Henrik, flytte fra ham i Oslo, men han syntes at veien var for lang å pendle uten bil.

- Er det din forrige personlige trener sitt mål det at du skal løpe igjen, eller er det ditt mål, spør Sarah, og nå studerer hun meg med alvorlige øyne. 

- Jeg har vel mistet noe av troen på å kunne løpe igjen, svarer jeg, og ser ned på fingrene mine. Den røde neglelakken på min høyre tommel har begynt å flasse, før jeg fortsetter:

-  Så jeg tror det er mer hans mål, enn mitt mål. Jeg vet ikke lenger om jeg tror på at jeg skal greie å løpe igjen.

Jeg koker sammen grønnsaker til å lage en Hverdagscurry med fisk, med en saus av kokkosmelk og fiskesaus før jeg går på trening.

Jeg koker sammen grønnsaker til å lage en Hverdagscurry med fisk, med en saus av kokkosmelk og fiskesaus før jeg går på trening.

Henrik var en viktig personlig trener for meg, hadde jeg tenkt noen timer tidligere, da jeg stod hjemme og skjærte opp grønnsaker og gjorde klar sausen til kveldens middag noe senere. Det skal gå i en fei å ha i curryen hyse og laks når jeg kommer hjem.

For fire år siden hadde jeg vært en deprimert og fysisk svak, så svak at jeg trengte skinne for å komme meg gjennom timen hans. Så nervøs jeg hadde vært for å komme inn på treningssenteret, så sliten hadde jeg vært etter timen at jeg hadde tatt taxi hjem. 

Det har vært en fantastisk reise, helt awesome, som Henrik sier. Men jeg, jeg så vel ikke helt at det var nettopp en reise jeg var på.

Henrik fikk meg først til å trene uten skinne. Dernest uten sko, og så erstattet han mine Nike joggesko med Zero Drop-sko: Sko uten såle. Jeg hadde etter hvert tatt steget opp på Cross Traineren, trent med vekter og bokseringer. To ganger i uka gjennom fire år har jeg tatt knebøy.

Henrik og meg. Fra oppslag i VG i mars i år. Foto: Helge Mikalsen/VG.

Henrik og meg. Fra oppslag i VG i mars i år. Foto: Helge Mikalsen/VG.

Det med knebøy har i hvert fall hatt effekt. Sarah er helt over seg av begeistring over hvor normalt jeg kan gjøre knebøy, og hvor lite mitt høyre kne skjener innover. Men litt skjener det. Sammen gjør vi ulike knebøy-øvelser, øvelser liggende og med ball. Jeg begynner å skjelve av spasmer, men dette er begynnelsen på mitt trenerforhold med Sarah, prøver jeg å trøstetenke for meg selv. Dette er begynnelsen på en reise, men en ganske annen en.

En vakker høstdag! Det tar omtrent 45 minutter å spasere hjemmenfra til treningssenteret, i mitt tempo, vel og merke.

En vakker høstdag! Det tar omtrent 45 minutter å spasere hjemmenfra til treningssenteret, i mitt tempo, vel og merke.

Du, det regner ute, har du paraply, roper Sarah over til meg da jeg er ferdig for dagen, og på vei ned trappen og ut. Jeg smiler til henne, og svarer: - Jeg er tross alt Vestlending, paraplyer er for pingler! Hadet, vi sees neste uke! Hun små-ler over svaret mitt, og jeg begynner på de 45 minuttene hjemover. Jeg kjenner fornøyd at jeg er alt begynt å bli stiv i høyre lår, som varsler en fremtidig gangsperre. Jeg tenker på hva Sarah har sagt:

- Du må bli sterkere i benet, vettdu, for du vil løpe, vil du ikke?

Jeg må smile. 

Ring 113!

Jeg forsøker meg på et smil til fotografen. Heldigvis var nevøen min der, og ga meg en trøstende hånd.

Jeg forsøker meg på et smil til fotografen. Heldigvis var nevøen min der, og ga meg en trøstende hånd.

Jeg skrek! Høyt! Det var selve primalskriket som kom. Jeg husker jeg var redd. Noe var galt. Jeg lå på sykehus for behandling av endorkarditt, en betennelse i hjertet. Skriket kom da jeg oppdaget det: Min høyre side var som død. Klistret til lakenet.

Jeg hadde fått et alvorlig hjerneslag.

Jeg døde, men våknet igjen. Mine første ord var ja og nei, men de kommer ut omvendt av det de skal. Jeg sa ja når jeg mente nei. Og sa nei når jeg mente ja.

-       Vil du at jeg skal gå? Vil du sove? spurte eldstebroren min.

-       Ja, svarte jeg, men mente nei. 

Så frustrerende. 

Hvilke andre ytre kjennetegn var det på at jeg hadde fått hjerneslag?

For det første:

Mitt språk var borte, og det som var igjen er tulliball.

For det andre:

Ansiktet mitt var falt ned på den ene siden. Det ble jeg klar over først mange, mange dager senere, da jeg fikk se meg selv i et speil.

For det tredje: 

Både arm og fot var lammet. Jeg kunne ikke løfte høyre arm eller høyre fot i været, hvis noen hadde spurt meg om det. Jeg var helt lammet, følelsen kom ikke igjen etter kort tid. Jeg har brukt år - og bruker fremdeles - mye tid på gjenopptrening. 

Fra Helsedirektoratets informasjonskampanje, som blir lansert fredag den 28. oktober.

Fra Helsedirektoratets informasjonskampanje, som blir lansert fredag den 28. oktober.

Armen er fremdeles lammet. Jeg kan gå med skinne, men kan ikke løpe lenger. Når jeg er trett, henger ansiktet litt ned på høyre side og jeg snubler i ordene som en god gammeldags fyllik.

Hvis du selv eller en rundt deg er brått blitt rar, eller har ett eller flere av symptomene som jeg hadde, ring 113. Hvis du har problemer med synet, hørselen eller har voldsomme hodesmerter, så ring 113. Alle mennesker, ung eller gammel, kan bli rammet av hjerneslag.

Er det et slag, teller hvert sekund! Du vil kanskje ikke forstyrre, men vær ikke redd, på 113 er de hyggelige og proffe. Terskelen må bli lavere for å ringe. 

I morgen, fredag, starter Helsedirektoratet sin informasjonskampanje, der de informerer om symptomene på hjerneslag. 

Dette er viktig! Vær så snill og del dette innlegget.

Kanskje kan en 35-åring, som den kunnskapsløse meg var for 11 år siden, gjennom kampanjen bli opplyst over symtomene på et hjerneslag.

Jeg lå heldigvis alt på sykehus den dagen for over 11 år siden, da jeg fikk hjerneslag. Det finnes et liv etter slaget også, mener jeg. Akkurat nå befinner jeg, meg, pluss kjæresten min og hans yngste sønn i bag på loftet i huset der vi bor. Vi pusser opp. Alt ordner seg.

Jeg lå heldigvis alt på sykehus den dagen for over 11 år siden, da jeg fikk hjerneslag. Det finnes et liv etter slaget også, mener jeg. Akkurat nå befinner jeg, meg, pluss kjæresten min og hans yngste sønn i bag på loftet i huset der vi bor. Vi pusser opp. Alt ordner seg.

Tur til Ljubljana - sakte vals

Duden må arbeide, jeg har fri!

Duden må arbeide, jeg har fri!

- Hun ser på meg, småklager jeg lavt til kjæresten min. Vi har akkurat landet på Kastrup flyplass, på vei til Ljubljana i Slovenia.  Jeg er på ferie, han på jobb. "Hun" er nærmere bestemt den middelaldrende kvinnen som satt på en kafé og stirret på meg, benet mitt, ganglaget og armen min.- Det er mange som ser på deg, vennen min, svarer kjæresten min, og klemmer hånda mi kjærlig. 

- Men de gjør det ihvertfall i skjul, innvender jeg, men spakere nå. Vi setter oss ned på en flyplassbar og bestiller hvert vårt glass hvitvin.

Det er en grå høstdag i København, med et lavt grått skylag. Det går ikke mange minuttene før avgangen til Ljubljana blir ropt opp over høytaleranlegget. Vi må gå fra glassene våre for å gå og stille oss i kø for ombordstigning. 

Det er et lite fly som skal ta oss nedover. Slovenia ligger på grensen til Italia og var tidligere en del av Jugoslavia, og før det igjen en del av Østerrike-Ungarn. Vi viser fram passene våre og blir geleidet ut mot det lille flyet. 

- Oj, det var en lite handikappvennlig flytrapp, sier jeg syrlig ved synet av flytrappa, der avstanden fra et trinn til det neste er stor.  Mon tro om Slovenia er blant land som ikke er tilrettelagt for handikappede, tenker jeg.

Det skal bli en del trapper når vi kommer fram til Ljubljana. Først av alt, på selve flyplassen, dernest trapper i slottsborgen på høyden over byen, og endog inne på kleskjeden Zara.

Ingen rulletrapper.

Trapper, trapper, trapper...  Her fra slotsborgen i Ljubljana. 

Trapper, trapper, trapper...  Her fra slotsborgen i Ljubljana. 

Men Ljubljana har mange vakre gamle bygninger. Jeg har late dager, der jeg sover lenge og spiser lange lunsjer.  Sammen går vi hånd i hånd og besøker markedet, går turen langs elven der kastanjeselgere står ved sine griller, og vi var både en og to turer oppe på slottsborgen. Og selvsagt, vi tar vi en båttur på elven.

Her er byen avfotografert på poster hengende i ankomstterminalen på flyplassen.

Her er byen avfotografert på poster hengende i ankomstterminalen på flyplassen.

Markedet med kastanjer til salgs.

Markedet med kastanjer til salgs.

Kjæresten min må jobbe, men jeg får være med i middager med hyggelige og imøtekommende kolleger fra samtlige land i Europa. Denne høstkvelden sitter vi ute på en slags pub etter middagen. Jeg sitter mellom kjæresten min og to hyggelige menn fra Portugal.  

Naturligvis presser spørsmålet seg fram. Hva har skjedd med deg? - Si det nå da, bare vær ærlig, hvisker kjæresten min til meg. Jeg kjemper litt med meg selv, før jeg ser på dem og sier: - Jeg har hatt slag. Det skjedde for over 11 år siden. 

De gisper: - A stroke

De vet ikke hva de kan si av rødmende ros og godord, men til sist sier den ene noe som setter meg ut og jeg blir stille: En må ha mental styrke for å leve slik du gjør. 

Han skjønte det.

I bakgrunnen kan jeg høre kjæresten min fortelle at det blir bok, og i forrige uke var vi på TV!  Jeg må smile av stoltheten hans, for den betyr mye for meg.

Den ene portugiseren forteller om en Jose Cardoso Pires, som var fikk slag på sine eldre dager. Han var en prislønnet og anerkjent portugisisk forfatter og skrev bok om slaget sitt, før han døde av et nytt et to år senere. Boka hans heter De Profundis, Valsa Lenta, og kom ut i 1997. Tittelen betyr noe i retning av Fra det mest ærlige og dypeste følelse av sorg og smerte. Sakte Vals. Når jeg kommer hjem, skal jeg undersøke om den er oversatt til engelsk.  

Bye Bye til storbyen og Schweigaardsgate

Jeg dekker kjøkkenbordet, tenner stearinlysene og gjør klar til visning.

Jeg dekker kjøkkenbordet, tenner stearinlysene og gjør klar til visning.

-       Eeeeeeeeeh, sier jeg, eeeeeeh.... eeeeeeehhh...

Jeg er i telefonen med en meget busy eiendomsmegler, og skal svare på ett av hans spørsmål. Problemet er bare at jeg hører hans stemme, men bak ham igjen er en kvinnestemme og en mannsstemme. De snakker begge med kunder. De tar opp mye plass.

Det er ikke igjen nok gigabyte i hodet mitt til min egen stemme og min egen tankerekke. Alle stemmene surrer seg inn i hverandre som trådene fra flere garnnøster, som sammen lager en floke. Jeg vet dette er en følge av slaget. Jeg vet også at jeg på en eller annen måte må få eiendomsmegleren min til å skjønne at han må flytte seg til et stille sted hvis vi skal ha en telefonsamtale. 

-        Eeeeeh, kunne du... eeeeh.... kan det bli stille rundt deg, tror du?

Heldigvis forstår megleren hva som er problemet. Han fjerner seg fra plassen sin, han romsterer litt da han reiser seg, og går med hurtige steg inn til en plass det er stille.

Så er det altså gjort: Leiligheten som har vært min i 15 år, er klar for salg. Jeg har funnet en eiendomsmegler jeg virkelig liker, og en som ikke har dollartegn i øynene og håret stivt av gele. Takstmannen har vært her og målt opp leiligheten, og han har inspisert om alt er i teknisk bra stand. Leiligheten er fotografert og alt er klart for salg. 27 år som urban eksosrype er i ferd med å bli historie.

Jeg har pakket ned og ut av leiligheten, og også hele tre boder. Flere hundre kilo har gått på søppelhaugen. Jeg har heldigvis ikke vært alene om dette, men hatt hjelp i sterke mannshender og raske føtter.

- Skal du virkelig flytte herfra? Jeg må smile over fotografens hjertesukk, men beslutningen om å selge leiligheten føles overmoden. Det skal bli en lettelse å slippe de 62 trappetrinnene opp til leiligheten, og i det siste har lyden fra de aldri hvilende bussene som kjører forbi i Schweigaardsgate og trafikken generelt med travle biler, trikker, t-bane, ja til og med småstressede fotgjengere, blitt plagsom.

- Jeg nærmer meg 50 år, sier jeg inni meg og småler av meg selv.

Disse 15 årene har ikke vært gode. Et slag er aldri en munter historie. Jeg har opplevd de tyngste dager i denne leiligheten, men der har også vært vendepunktet, da jeg bestemte meg for å gå ut i livet igjen. 

Jeg har også en gang tidligere vurdert å selge og finne noe mer lettstelt. Den gangen pusset jeg opp i stedet. Derfor har leiligheten blitt akkurat slik jeg ønsker.

Jeg går ut på verandaen, som vender ut mot den stille bakgården. Jeg har med en flaske champagne og et par glass som jeg setter fram til visningen. Jeg vet at jeg snart kan lukke dette kapitlet av livet mitt. Og det er med gode tanker jeg gjør det. Jeg smiler. 

Et nytt kapitel begynner.

Foto: Inviso, Hanne Cecilie Sætre.

Foto: Inviso, Hanne Cecilie Sætre.

 

 

 

 

 

 

Sommerferie på Sunnmøre

                                                                                                            

                                                                                                            

-      Har du skadet foten din, du da? Den mannlige kelneren ser på skinna jeg har på min høyre fot. Vi er i Hallingdal. Med kjæresten støttende i min venstre hånd, har jeg stavret meg opp trappene til spisestedet i andre etasje for å spise lunsj på turen vår til Sunnmøre. På vei inn døra til restauranten, møter vi kelneren, som fortsetter: - Så kjedelig, da, midt i ferien og greier!

Jeg vet ikke hva jeg skal si, tenker at hadde det bare vært så vel, og smiler fåret mot ham før han snur seg rundt, går foran oss og viser oss et bord ved vinduet. Vi setter oss ned og får hver vår meny. Kelneren haster mot kjøkkenet for å hente to blå farris til oss.

Hva skulle jeg si, da? spør jeg kjæresten min. Det er en liten anelse av fortvilelse i stemmen min. Mestringsfølelsen er lik null.

- At du har hatt slag og at det er elleve år siden, sier han mens han studerer menyen og lurer på om han skal velge Cæsar-salat eller hamburger. 

- Men da må jeg akseptere det at jeg har fått slag, og styrke til å akseptere det jeg ikke kan forandre, det har jeg ikke enda, innvender jeg. Kjæresten min ser opp på meg, smiler og svarer at det går bra, og stryker meg over hånda.

To dager senere, vel fremme på Sunnmøre, bestemmer vi oss for å dra på hytta, som mamma og pappa i sin tid bygde. Nå har den ene broren min tatt over. Hytta ligger for seg selv på en halvøy, med utsikt til Sunnmørsalpene og den algegrønne fjorden bare noen meter unna. - Dette er en dag for utfordringer, tenker jeg mens kjæresten min girer ned og parkerer ved riksveien. Termometeret viser 29 grader. 

Første utfordring er å gå den bratte stien noen hundre meter ned til hytta. Med kjæresten min gående foran med en skulder for meg å holde meg i og all verdens med tid, kommer vi oss ned til hytta.

Den andre utfordringen kommer et par timer senere, da kjæresten min spør meg om jeg ikke vil bade. Jeg har badet i basseng på Gran Canaria og i sjøen fra den langgrunne sandstranden i Varberg, men dette er annerledes: Det er dypt, det er stein, det er tang og tare, og vonde koraller å gå på.

Jeg er forberedt, så både badedrakt og badesko er med i sekken. 

I vannkanten venter kjæresten min på meg, og han kan opplyse om at temperaturen i sjøen er bare 17 grader. Jeg bryr meg ikke, for her skal det bades! Jeg tar imot den utrettede hånda hans, og sammen går vi uti.

Bading blir det! Jeg er i vannet til det nådde skuldrene.

Nok et mål er nådd:

Jeg bader på hytta, min barndoms paradis! Mestringsfølelsen, som var så lav inne på en restauranten, er nå på topp.  

Veldig blid! Jeg greide det! Jeg holder kjæresten min fast, for jeg vet at jeg ikke ville klart meg på egen hånd. FOTO: Synne Glomsrød.

Veldig blid! Jeg greide det! Jeg holder kjæresten min fast, for jeg vet at jeg ikke ville klart meg på egen hånd. FOTO: Synne Glomsrød.

Etter badingen, lager jeg fisk og grønnsaker i aluminiumsfolie, som vi har på grillen. Jeg ser sur ut, men er bare konsentrert, med mestringsfølelsen på topp! FOTO: Bodil Mork Glomsrød.

Etter badingen, lager jeg fisk og grønnsaker i aluminiumsfolie, som vi har på grillen. Jeg ser sur ut, men er bare konsentrert, med mestringsfølelsen på topp! FOTO: Bodil Mork Glomsrød.

Dagen i dag er den første i resten av ditt liv. Right!

 

- Ut på tur, aldri sur! sier jeg muntert på vei opp til Ullevålsseter.

- Ut på tur, aldri sur! sier jeg muntert på vei opp til Ullevålsseter.

- Gravid? Jeg er vel ikke gravid, vel! SER jeg gravid ut??

Jeg ser bestyrtet på kjæresten min samtidig som jeg lukker verandadøra, som har stått på vid gap.  Himmelen er blitt mørk. Det har så smått begynt å regne. Vi venter på at EM-kampen mellom Italia og Tyskland skal begynne. Jeg vet ikke om jeg skal bli fornærmet, eller om jeg skal le over hans noe spøkefulle utsagn om min graviditet.

-   Jeg synes du er fin, og jeg er glad i deg uansett, svarer han og bøyer seg fram mot meg som har landet i sofaen. Han gir meg et kyss.

Ser jeg gravid ut? Jeg har visst lagt på meg, tenker jeg da jeg noe senere står i profil foran speilen på badet. Jeg vet han har rett, det er blitt lite trening og mye kos med EM-fotball på fjernsynsskjermen. Eller det vil si, ingen trening. Jeg har bevilget meg en ekstra lang sommerferie på to måneder. Ikke faste timer med personlig trener tirsdager og torsdager.

Personlig trener Henrik liker det dårlig.

Resultatet av null trening er blitt elendig fysisk form. Jeg merker det på hvor andpusten jeg blir av å gå opp de 62 trappetrinnene til leiligheten og jeg vet hva trener Henrik pleier å si: Den fysiske formen er ferskvare.

Jeg har ikke en gang spasert distansen til jobb, tenker jeg, men tatt t-banen. Å gå de vel fire kilometerene tur retur er min treningsetappe de dagene jeg skal til jobb.

Jeg har derimot brukt tiden på å studere kokeoppskrifter og jeg har kokkelert: Jeg har laget risotto med varmrøkt laks. Jeg har ovnsbaked chevre med honning, balsamico og valnøtter. Jeg har dampet en kilo blåskjell, og laget saus til spagettien med fersk chili og persille. Jeg har grillet entrecote så vidt på hver side med et lite lag muskatnøtt. Jeg har marinert ananas og lagt den i fersk chilipepper og servert med Møvenpick-is. Og til maten har jeg servert rødvin og hvitvin, prosecco, sauternes, gin og tonic, ja til og med litt sherry. Og i alkohol er det dessverre litt for mange kalorier.       

Jeg får vann i munnen når jeg tenker på alle godsakene, men så tenker jeg på hvor viktig å være i god fysisk form er for min helse. Høyt og resolutt sier jeg til kjæresten min:

- I morgen skal vi på tur. Og legger til: I Nordmarka.

Ut på tur, aldri sur

Dagen derpå bestemmer vi oss for å gå til Ullevålsseter. Siden jeg er i så dårlig form, finner vi ut at å gå en tur på i alt 11 kilometer, som er strekningen tur-retur Sognsvann, er for langt å gå for meg. Jeg bør begynne roligere. Vi kjører derfor inn til Maridalen, hvor vi stopper og parkerer ved Hammeren. Derfra går turen opp alle bakkene på en gammel skogsvei til Ullevålsseter.

- Er jeg blitt så sprek som dette, da, undrer jeg meg da jeg får se denne videoen. Men farten ble en smule redusert etter hvert, og særlig på turen tilbake fra Ullevålsseter.

Kart over ruta vi gikk: Fra Hammeren i Maridalen til Ullevålsseter og tilbake, i alt 8 kilometer. Ned igjen går vi på den andre siden av elven, og får med oss litt kulturhistorie: Her ligger en regulert dam, Skjærsjødammen, og et av Norges eldste vannverk fremdeles i bruk, som ble ferdigstilt rundt år 1900. 

Kart over ruta vi gikk: Fra Hammeren i Maridalen til Ullevålsseter og tilbake, i alt 8 kilometer. Ned igjen går vi på den andre siden av elven, og får med oss litt kulturhistorie: Her ligger en regulert dam, Skjærsjødammen, og et av Norges eldste vannverk fremdeles i bruk, som ble ferdigstilt rundt år 1900. 

Det ble en flott tur på oss to. Jeg angrer litt på at jeg har tillatt meg selv å bli i så dårlig form, men jeg var mest fornøyd med at jeg tok tak i situasjonen. For jeg er ikke alltid flink. Jeg er ganske ofte skikkelig lat.

Jeg får ta meg sammen og komme i form igjen fra og med nå. Ikke neste tirsdag, ikke etter fellesferien, neste måned, eller til høsten. Nå.

Pause i solveggen på Ullevålssæter. Glad og fornøyd med kjæresten min.

Pause i solveggen på Ullevålssæter. Glad og fornøyd med kjæresten min.