GI ALDRI OPP – DET BLIR BEDRE

Min største drøm er å gå noenlunde normalt igjen

ragnhildmork@ymail.com <<>>

19. October 2015

Den manuelle skinnen og den elektriske.

- Har du vurdert en elektrisk skinne?

Ordoped-ingeniøren ser på meg med sitt blåe blikk.  Han er tettbygd, tidlig i 40-årene, totalt skallet og kommer sannsynligvis fra Finland. Han snakker i alle fall med slik aksent. Jeg har gått fram og tilbake gjennom gangene på senteret en halvtimes tid.  Han har studert gangmønsteret mitt.

Jeg har tatt drosje til Lindeberg på Oslos østkant, forsiktig stiltret meg fra drosjen til inngangsdøren på ortopedi-senteret på det snødekte underlaget med stokken Martinsen ved min side. Alltid Martinsen når det er snø ute. Men nå er jeg inne hos ortoped-ingeniøren. Fra vinduet kan jeg se at  våren så vidt har grepet tak i vinteren. Sola gjør at snøen har begynt å smelte.

Elektrisk skinne? Hva er det? vil jeg vite.

- Walk Aide, som den elektriske skinnen heter, blir brukt for å påhjelpe droppfot, forklarer han, og fortsetter:  Når du er ute og går og ikke er i stand til aktivt å løfte foten, så kompenserer du  ved å løfte hoften, men Walk Aide kan forbedre din gangfunksjon, hevder ortopedi-ingeniøren på sin typiske svensk-finske dialekt.

Jeg er lam i selve fotbladet, noe som gjør at tærne sleper når jeg går. Og er frustrert over at jeg løfter foten med hoften.

Jeg blir i fyr og flamme! Kanskje jeg ved hjelp av Walk Aiden vil bli bedre til å gå? Kanskje jeg på sikt kan løfte på fotbladet?

Han ser alvorlig på hjertearret mitt, og spør meg om jeg går på noen medisiner? Stolt kan jeg si at nei, det gjør jeg ikke.

- Epilepsi, da, spør han?

 Jeg forteller ham at også den medisinen har jeg sluttet med, og legger til at jeg har bare hatt ett eplepisk anfall og det kom like etter slaget.  Det var da såret i hjernen var nytt.

Han sier at jeg imidlertid må ha noe skriftlig, et slags godkjentstempel fra min spesialistlege i nevrologi , om at jeg tross epilepsi kan jeg bruke elektrisk skinne.

Jeg kontakter på telefon min nevrolog ved Ullevål Sykehus. Det går hurtig, jeg får time på sykehuset uka etter.  Der sier hun at noen skriftlig erklæring vil hun ikke gi. Walk Aide gjelder tross alt elektriske impulser til hjernen, men hun vil heller ikke si nei.

Da jeg er tilbake i Schweigaardsgate etter møtet med nevrologen, ringer jeg ortoped-ingeniøren, jeg forteller hva nevrologen har sagt,  og dette svaret er trolig bra nok.

Nå står en rekvisisjon fra spesialist igjen, sier ortoped-ingeniøren, for du vil vel ikke betale over 80. 000 kroner, som en Walk Aide koster, av egen lomme?

En evig runddans fra spesialist til spesialist er dette, sukker jeg. Jeg kontakter min fastlege igjen og får time. Igjen er jeg tilbake på legekontoret, igjen sitter jeg og venter på å blir jeg kallet inn til legen min, og igjen sitter jeg og ser nysgjerrig bort på pasientene som sitter utenfor Dr Skavlans kontor.

Han er Norges mest populære fastlege, det har VG skrevet, og han er jo faren til selveste Jenny Skavlan. Men jeg får minst like god oppfølging som det hans pasienter får, tenker jeg, og reiser meg da min lege kommer ut og roper opp navnet mitt. Haltende tar jeg meg over gulvet, bort til døren og der han smilende står.

Vel inne så forklarer jeg oppspilt om den elektriske skinnen. Han har heller aldri hørt om Walk Aide, men syntes det høres spennende ut. For å få en spesialisterklæring, så søker han om plass til meg ved Sunnaas Sykehus, som skal vurdere Walk Aide-skinnen.

 

Sunnaas Sykehus, nok en gang

Det tar bare kort tid, fra jeg går ut av fastlegens kontor før jeg står jeg i resepsjonen ved Sunnaas Sykehus og blir skrevet inn. Det brenner livlig i peisen bak resepsjonisten. Jeg lener meg mot disken, jeg føler meg mye mer trygg nå enn jeg har gjort tidligere.

Med ett påkaller noe bak meg min oppmerksomhet, jeg vet ikke hva det er, men jeg snur meg. Jeg ser han akkurat da han passerer meg. Den mørkhårete utenlandske unggutten, i slutten av tenårene, kanskje 17 år. Han tar seg forbi meg i rullestol,  jeg grøsser, han har bare en fot og en arm. Han møtte massedrapsmannen på Utøya den 22. juli og ble forsøkt likvidert sammen med de 67 andre ungdommene.

Jeg får tårer i øynene.

Om litt kommer en sykepleier, blid som ei terne og henter bagasjen min. Innkvartert på Sunnaas igjen. Det er kjedelig denne gangen, jeg får ikke trening i fysioterapi, men det blir stolt på at jeg kan ta egentrening.  Jeg blir mest på rommet mitt og venter på samtalene med lege. Helsepersonalet på Sunnaas Sykehus har overraskende liten erfaring med elektriske skinner, eller rettere sagt: De har ingen erfaring i det hele tatt, og har knapt hørt om Walk Aide, og er egentlig mest nysgjerrig på bruken av den.

Etter et par samtaler med lege, drar jeg hjem jeg igjen. Etter et par dager ligger epikrisen i posten, hvor det står at ortopedi-ingeniøren kan ta kontakt med sykehuslegen.

Jeg forstår ingenting.

Hvorfor hadde ikke legen ringt ham mens jeg var innlagt på Sunnaas, slik at hele saken kunne få et godkjentstempel og gå unna litt fort?

 

Jeg har ikke god tid

Jeg har ikke god tid.

Ortoped-ingeniøren forsøker å ringe legen på Sunnaas en gang, jeg tror det ikke var særlig mer, og får ikke fatt i ham.

 En velger selv hvilke kamper en vil kjempe, og dette er en av mine kamper. For legen er det ikke så farlig om jeg får elektrisk skinne, for ortoped-ingeniøren likeså, men for meg er den viktig: Den kan hjelpe meg å gå bedre. Jeg skjønner at hvis jeg skal få en elektrisk skinne, så må jeg få de to til å snakke sammen: Legen på Sunnaas  Sykehus og min finsk språklige ortoped-ingeniør.

Så jeg begynner å ringe legen på Sunnaas sitt telefonnummer, gang på gang, uten at han tar telefonen. Jeg legger igjen beskjed på svareren til avdelingens sekretær om legen kan ringe meg? Det er resultatløst. En dag øyner jeg håp, en annen lege sitter på hans kontor da jeg ringer. Han tar imot min beskjed, og skal videreformidle den til ham, og sier at selvsagt vil sykehuslegen ta kontakt.

Men heller ikke da skjer det noe.

Det er stille fra Sunnaas Sykehus.

 

Brev til toppen av Sunnaas Sykehus

Det har gått snart et halvt år siden jeg kom ut fra vurderingsoppholdet om elektrisk skinne ved Sunnaas Sykehus. Ingenting skjer med Walk Aide, og jeg bestemmer meg for å gjøre noe  jeg opplever som ekstremt: Jeg setter meg ned og skriver et brev til legens sjef med kopi til administrerende direktør ved Sunnaas Sykehus. Jeg hadde vært for svak til å ta opp kampen mot Oslo Kommune, men nå er jeg betydelig sterkere og opplever at en simpel lege stod, ironisk nok, i veien for at jeg skal få et bedre ganglag.

Å sende dette brevet med kopi til toppen av Sunnaas Sykehus får fart på sakene.

Allerede dagen etter jeg hadde sendt brevet, ringer den kvinnelige legen som var legens overordnede, og ber ydmykt om unnskyldning. Hun sier at det skal snart ordnes som jeg har anmodet om, og om det er noe mer Sunnaas Sykehus kan bistå med? Nei, tilstår jeg knisefullt, ut over å få vedkommende leges epikrise, og hans aksept til at jeg skal få elektrisk skinne, er jeg ytterst fornøyd med Sunnaas Sykehus, og særlig fysioterapien.

Dere har fantasisk flinke fysioterapeuter der ute på Nesodden, sier jeg.

Ett og ett halvt år etter ortoped-ingeniøren for første gang fortalte meg om Walk Aide-skinnen, er den min.  80 000 kroner er plassert i en elektrisk dings rett under høyre kne. Syv år etter slaget kan jeg endelig droppe den manuelle skinnen, som har gått under foten og forårsaket så mye smerte.

Jeg feirer med å bestille nye flats, eller ballerinasko, fra min favorittdesigner Marc Jacobs i USA. Det er bare ett lite problem med  skinnen Walk Aide: Jeg greier ikke å gå, og uansett ikke med splitters nye ballerinaskoene, men jeg greier ikke gå i det hele tatt!

Musklene som har vært avstivet i beinet mitt er for veike til å bære meg.

Jeg henger med hodet.