12 år siden hjerneslaget
ragnhildmork@ymail.com <<>>13. May 2017
Det er jammen hyggelig at hun tenker på meg, sier jeg småhøyt til meg selv. Men hvorfor tenker hun på meg akkurat i dag? Da kommer jeg på det det: Det er i dag 12 år siden jeg fikk hjerneslag.
Jeg husker den solfylte maidagen for elleve år siden, på dagen ett år siden jeg fikk slag. Jeg satt i en TT-drosje på vei til fysioterapi. Jeg hadde visst det med det samme jeg hadde slått opp øynene den morgenen, at i dag er det et år siden. Det kunne synes som en helt vanlig dag for alle andre, men for meg var det ikke det. Drosjen var nå kommet fram til treningssenteret, og jeg og stokken Martinsen forsøker så stilig vi kan og gå ut fra bilen.
Haltende begynner jeg å gå mot treningssenteret. Det er vondt å tenke på alt som har skjedd det siste året, fra det øyeblikket på sykehuset da jeg oppdaget at min høyre side var som klistret til lakenet. Primalhylet mitt. Hvordan pleierne kommer til, og tok tak i sengen med meg i, løp bortover gangen til heisen og ned i kjelleren til en ambulanse. Jeg skulle kjøres til Ullevål Sykehus. Trafikken mellom sykehusene.
Og der er jeg, et år etterpå, og så begynner jeg å hyperventilere. Det er angst og panikk. Jeg hyperventilerer fortere og fortere, jeg greier ikke få inn noe luft, så det nesten svartner for meg. Der er en benk å sitte på, og jeg nærmest faller sammen over den. Jeg begynner å strigråte. Det var et panikkanfall over en svært traumatisk opplevelse.
Mye har skjedd på de elleve årene siden da. Jeg har fått snakke igjen og igjen om det å få slag med familie og venner, og ikke minst: Det har vært en for meg god og veldig lang tid med samtaler med psykiater. Og nå sitter jeg på en kafé i Barcelona, og jeg tenkte ikke engang på at det i dag var tolv år siden hjerneslaget.
Barcelona er en fantastisk by. Forrige gang jeg var her, var sammen med en god venninne. Det var før jeg fikk slag. Jeg husker lyse, lange og lykkelige dager, fylt med god cava, deilig tapas og mange, fine samtaler. Nesten to år seinere, like etter jeg hadde fått slag, var hun på besøk og smurte inn føttene mine. Den ene foten varm, den andre kald. Foten er mindre kald nå. Temperaturforskjellen har tilpasset seg.
Å være i Barcelona er fremdeles like fint, men annerledes. Det er fryktelig mange trapper å gå, særlig ned til undergrunnen. Da er det godt å ha ei hånd å holde i. Det er heller ikke lett å skulle spise tapas stående, drikke et glass cava og skulle hilse på ulike mennesker med en hånd. Ikke se sur ut. Smil og vink!
Det har gått tolv år. Jeg har bearbeidet denne traumatiske hendelsen. Dagen er blitt som en helt vanlig en.
