Sommerferie på Sunnmøre
ragnhildmork@ymail.com <<>>27. July 2016
Veldig blid! Jeg greide det! Jeg holder kjæresten min fast, for jeg vet at jeg ikke ville klart meg på egen hånd. FOTO: Synne Glomsrød.
- Har du skadet foten din, du da? Den mannlige kelneren ser på skinna jeg har på min høyre fot. Vi er i Hallingdal. Med kjæresten støttende i min venstre hånd, har jeg stavret meg opp trappene til spisestedet i andre etasje for å spise lunsj på turen vår til Sunnmøre. På vei inn døra til restauranten, møter vi kelneren, som fortsetter: - Så kjedelig, da, midt i ferien og greier!
Jeg vet ikke hva jeg skal si, tenker at hadde det bare vært så vel, og smiler fåret mot ham før han snur seg rundt, går foran oss og viser oss et bord ved vinduet. Vi setter oss ned og får hver vår meny. Kelneren haster mot kjøkkenet for å hente to blå farris til oss.
- Hva skulle jeg si, da? spør jeg kjæresten min. Det er en liten anelse av fortvilelse i stemmen min. Mestringsfølelsen er lik null.
- At du har hatt slag og at det er elleve år siden, sier han mens han studerer menyen og lurer på om han skal velge Cæsar-salat eller hamburger.
- Men da må jeg akseptere det at jeg har fått slag, og styrke til å akseptere det jeg ikke kan forandre, det har jeg ikke enda, innvender jeg. Kjæresten min ser opp på meg, smiler og svarer at det går bra, og stryker meg over hånda.
To dager senere, vel fremme på Sunnmøre, bestemmer vi oss for å dra på hytta, som mamma og pappa i sin tid bygde. Nå har den ene broren min tatt over. Hytta ligger for seg selv på en halvøy, med utsikt til Sunnmørsalpene og den algegrønne fjorden bare noen meter unna. - Dette er en dag for utfordringer, tenker jeg mens kjæresten min girer ned og parkerer ved riksveien. Termometeret viser 29 grader.
Første utfordring er å gå den bratte stien noen hundre meter ned til hytta. Med kjæresten min gående foran med en skulder for meg å holde meg i og all verdens med tid, kommer vi oss ned til hytta.
Den andre utfordringen kommer et par timer senere, da kjæresten min spør meg om jeg ikke vil bade. Jeg har badet i basseng på Gran Canaria og i sjøen fra den langgrunne sandstranden i Varberg, men dette er annerledes: Det er dypt, det er stein, det er tang og tare, og vonde koraller å gå på.
Jeg er forberedt, så både badedrakt og badesko er med i sekken.
I vannkanten venter kjæresten min på meg, og han kan opplyse om at temperaturen i sjøen er bare 17 grader. Jeg bryr meg ikke, for her skal det bades! Jeg tar imot den utrettede hånda hans, og sammen går vi uti.
Bading blir det! Jeg er i vannet til det nådde skuldrene.
Nok et mål er nådd:
Jeg bader på hytta, min barndoms paradis! Mestringsfølelsen, som var så lav inne på en restauranten, er nå på topp.
