Plutselig mister jeg synet. 

Jeg sitter sammen med en venninne ute på bar en fredagskveld i februar 2005. Det er slapsete vær og deilig å komme inn i det vintermørke lokalet og sette seg ned foran peisen ved siden av henne. Da skjer det: Synet blir borte i cirka 5 minutter på høyre øye. Helt svart. 

Den 9. mai greier jeg knapt å stå på bena. Jeg har vært sykemeldt i to måneder. Fastlegen min bestemmer seg for at jeg skal legges inn. En drosje kjører meg til Louisenberg sykehus.

Jeg bråvåkner.

Eldstebroren min, som er kommet til sykehuset, sitter ved enden av sengen.  Blikket hans. Grønt. Alvorlig. Bekymret.  Han har med en del bøker til meg, blant annet den anerkjente Hitler-biografien av den snart avdøde Joachim Fest. Jeg vet ikke om jeg orker å lese noen ting.

”Ullevål  Sykehus, innkomst. Status preasens den 12.05.05 kl 16.55:

35 år gammel slank kvinne, sengeliggende, våken og klar. Samarbeider greit, men har noe problemer med å snakke tydelig. Pasienten fryser og ønsker å bli pakket inn av dyner og varme klær. På ettermiddagen i dag fikk hun akutt høyresidig lammelse og dysarti (=uttalevansker).”

                                                                                                                       Legejournal 12. mai 2005

Eldstebroren min skriver i Marimekko-boken min:

”Overlege TH har overtatt behandlingen av Ragnhild fra morgenen av. Han forteller at hjertet har stoppet i åtte sekunder. Legene setter inn pacemaker for å stabilisere/sikre hjertefunksjon.

Jeg husker ikke at en sykepleier er inne hos meg 24 timer i døgnet.

Jeg husker ikke at jeg blir vekket en gang i timen.

Jeg husker ikke at jeg ble snudd hver tredje time gjennom natten.

Jeg husker ikke legene.

Men jeg husker at rommet forandrer seg og ikke er det samme. Det ene øyeblikket vender det mot nord, det andre øyeblikket er det sørvendt.

Blodprosenten er lav, så jeg får blodoverføring. Det husker jeg heller ikke. Det er en spennende dag og hele familien holder pusten. Jeg er imidlertid på min egen lille planet og vil ha mobiltelefonen min.

”Hun har både ekspressiv og impressiv afasi, svarer bare med enstavelsord som ikke alltid er adekvate i forhold til problemstillingen. Hun syntes ikke å forstå alle instruksjonene”, skrev tilsynslegen i min journal.

Jeg har fått et sterkt slag. Språket er borte. Jeg er helt lam på høyre side. Jeg kan ikke bevege meg i det hele tatt, kan ikke engang bevege hodet til høyre.

Jeg våkner sakte opp, skimter det lyse rommet gjennom de halvveis åpne øynene.

Det går et par sekunder før jeg forstår hvor jeg er. Det er altså ikke et mareritt likevel. De sier at jeg har fått slag, og ligger på overvåkingen på Ullevål.

Mamma har vært her i fire dager.

Hun mater meg, for jeg må mates. Jeg setter mat og drikke i feil rør, i luftrøret.

Mamma smiler, og jeg sikler.

”Mentalt har pasienten klarnet. Hun snakker med tydelig stemme, kan virke som hun velger enkle ord ved samtale. Har god forståelse for det som blir sagt til henne”, skriver legen i min journal.

Jeg flytter fra overvåkingen på Hjertemedisinsk til Infeksjonsmedisinsk avdeling. Legene er fornøyde med at hjertefunksjonen er stabilisert, - og lettet over at de slipper å operere i denne situasjonen, sier de til eldstebroren min.

”Hun sier selv hun har betydelige konsentrasjonsvansker og er for eksempel ikke i stand til å lese”, skriver legen i min journal.

”Hun har nå på flere måter blitt betydelig bedre. Hun er i dag alment ganske kjekk, infeksjonen virker å være under kontroll. Hun er fremdeles komplett paralytisk i høre arm og bein – jeg får ikke fram en eneste bevegelse her. Hun har nå helt normal impressiv språkfunksjon. Hun kan også lese, f.eks. leser hun alt som står på navneskiltet mitt, inkl. tallene med bitteliten skrift. Derimot har hun en ganske uttalt ekspressiv afasi. Hun er fåmælt, svarer ofte med enstavelsesord. Når hun prøver mer avanserte setninger kan hun forbytte ord eller bruker omskrivninger, forenklinger. Skjønner selv at hun bruker feil ord. Mentalt virker hun kanskje noe avflatet; tidligere i forløpet har hun grått mye. Det har altså skjedd en klar bedring, men hun har fremdeles et svært utfall framfor alt med moderat ekspressiv dysfasi og nærmest komplett hemiparalyse (=halvsidig total lammelse). Hun er så ung og har et klart potensiale for forbedring gjennom intensiv opptrening,” skriver tilsynlegen i journalen min.

Nesten hver dag sier eldstebroren min til meg at det som er skjedd, er skjedd. Nå må jeg se fremover.

Alltid fremover, aldri bakover. 

 Jeg kan ikke bli bitter.

Spørsmålet rir meg som en mare.

Legen min forteller hva den mannlige professoren og overlegen, som på avstand har observert meg, har sagt:

”Ragnhild kommer til å gå igjen!”

 Jeg blir ubeskrivelig glad! Tenk at den erfarne overlegen mener jeg kan gå igjen!

Ja, der er liv!!! Så lykkelig! Jeg går, jeg går! 

Eldstebroren min noterer i Marimekko-boka at idet jeg får hjelp av pleier til og en stol, er det kraft i høyre fot! Etter snart tre uker, går jeg mine ti første skritt! 

I dag bestemmer eldstebroren min seg for å ta meg med ut i friluft for første gang.

Jeg er livredd.

Fysioterapeuten kommer hvitkledt, lys og fager inn til meg etter frokost.

Gledesstrålende spør jeg henne om noe, kanskje det er hvordan hun har hatt det i helgen, eller hvordan det var på det kurset på fredag som hun har vært på, jeg husker ikke.

Brått føler jeg meg uvel, tar ned sengeryggen og forsvinner inn i et mørke. En kort stund, 15 sekunder eller der omkring, er jeg borte.

Besvimer.

Det var ikke nok et slag, heldigvis, men bare et epilepsianfall. Årsaken til epilepsianfallet er at såret i hjernen er nytt, forteller de meg.

Framgangen holder fram. Jeg greier å komme meg opp av sengen og reise meg over mot gåstolen for første gang.

Jeg står uten støtte, og vil gjerne gå!

Jeg får besøk av fysioterapeuten  igjen, denne gang i følge med ortoped. Ortopeden tar gipsavstøpning av foten min for å lage to skinner. Den ene til bruk om dagen, den andre til bruk om natta.

- Skinnene skal hindre kompresjon, sier ortopeden.

Jeg ser alvorlig på legen min.

-       Du mener, o-p-e-r-a-s-j-o-n?  Nå? Altså, i morgen tidlig?

Ordene kommer sakte ut, nærmest nølende.

Legen min nikker.

- Operasjonen er blitt fremskyndet, sier han.

Det er helt stille i rommet.

- Ragnhild, hører du meg?

Mannsstemmen kommer langt bortenfra.

Jeg gløtter med øynene.

Jeg befinner meg i et lyst, stort og moderne rom, nærmest som en sal. Mannspersonen, som står overfor meg, fremstår som i tåke.

Han er utydelig.

Er jeg død? Eller er jeg levende? 

Når det mest uventede og overraskende skjer, og du og dine er dem som blir sittende ved sykesengen, hva kan du da gjøre? Her er mine tips.

Ambulansepersonalet har knapt sett reddere øyne enn det de så da bar meg inn på Geriatrisk Avdeling på en båre. Avdelingen ligger i et gammelt og slitt bygg, litt på utsiden av Ullevål Sykehus. Jeg føler jeg er kommet til det gamle Øst-Europa. Jeg vil rope etter dem:

- Ikke gå, dere kan da ikke bare gå!

Men jeg roper det ikke, og jeg ser de rødkledde ryggene deres går ut døra.

På sykehuset er det en nokså stor treningssal.

Jeg ruller bort til dørinngangen, og ser to fysioterapeuter som trener hver sin pasient. Benker, slynger, treningsballer. Blikket mitt trekkes mot julissollyset som skinner inn gjennom vinduet. Det gir rommer en varm aura, som gir meg lyst å trille innenfor.

Jeg er redd.

Eldstebroren min triller meg ut til bilen, som står parkert utenfor sykehuset, plasserer meg foran i passasjersetet og ordner med bilbeltet. Jeg ser på han gjennom mørke solbriller.

-          Jeg er fryktelig redd, sier jeg til ham, denne gangen høyt.

En ny hverdag tar til.

I spisesalen ser jeg med misunnelse på dem som har den friske hånden innetullet i en hanske og slik øver den svake armen. Tanken er å ha den svake armen med i alle gjøremål. Man må ha styrke i den svake armen for å kunne det, tenker jeg og ser molefonkent ned på min livløse høyrehånd.

- Skal du ikke livne til, da, sukker jeg.

Alene nå. Så redd jeg er.

Min absolutte favoritt blant sykepleieren på Ullevåls slagavdeling har pakket sammen sakene mine og lagt dem i kofferten, før hun triller meg ut til drosjen som venter utenfor.

- Lykke til, Ragnhild, sier hun, det blinker i det blå blikket hennes, og hun gir meg en klem.

Så er jeg alene.

- Du må sitte rolig på denne stolen. Hvis ikke, vil de to sikkert velte deg, for de vil sikkert være ganske så glade over endelig å få se deg, sier pappa.

Det er hundene han snakker om. To brune og hvite engelske settere, som jeg setter høyt.

Brorane mine!

Tilbake på Sunnaas.

Tidlig en morgen banker det på døra mi idet jeg sitter i rullestolen og børster håret.

Det er blitt langt på denne tiden, konstaterer jeg, og tanken om å besøke frisør i Oslo slår meg igjen, men jeg kommer til at det er for tidlig.

Jeg svarer på bankelyden med et spørrende ”kom inn?”

Det er ergoterapeuten. Smilende stikker hun hodet inn av døra, og sier:

-          God morgen! I dag skal vi lære enhåndsknuten, sprudler hun, og vi skal begynne nå når du skal ha på deg skoene!

- Rynk panna!

Logopeden ser nøye på panna mi gjennom brillene på nesen. Hun holder et speil opp foran meg, og jeg kan se at panna mi rynker seg nesten likt på høyre side som på den venstre.

- Bra! sier logopeden med det korte grå håret. Og nå lager du smilemunn!

Ansiktet i speilet lager smilemunn.

Pokker. Den venstre munnviken drar seg oppover til et smil, men ikke den høyre. Jeg prøver og prøver, men forgjeves. Jeg vet jo at begge munnvikene går oppover ved en ekte latter, men ikke nå.

-  I-R-R-G-R-Ø-N-N!! Herligheten! De har malt bygården vår, som før var gul, for irrgrønn!

Måpende blir jeg stående å se på den, men må innrømme overfor meg selv at fargen er litt kul.

Jeg står utenfor hjemmet mitt i Schweigaardsgate, seks måneder etter jeg sjanglet ut av leiligheten og ned de fire etasjene på vei til legen min.

Dette er hjemme.

- Den står der, tenker jeg med en gang jeg setter føttene innenfor det brune og nokså moderne bygget, for der er lunsjen i full gang.

S-A-L-A-T-B-A-R-E-N

For første gang på altfor lang tid skal jeg få grønt på brødskivene igjen, tenker jeg glad før jeg og stokken Martinsen henvender oss i ekspedisjonen. Flere unge mennesker står foran meg i køen.

- Dette ser veldig fint ut, det! Han kikker på skjermen og ser ned på meg og smiler.

Jeg ligger sidelengs stiv av anstrengelse på undersøkelsesbenken. Den kalde gelen mot min varme brysthud gjør at hårene reiser seg på armene. Han fører instrumentet over geleen som er smurt inn på brystet mitt. 

A-R-I-L-D… Men hvordan i huleste får man til å skrive en @?

Jeg er ferdig med å den daglige økten med fysioterapi, og sitter i ekspedisjonen på Cato Senteret, hvor pcen står til bruk for alle. Jeg har vært en aktiv idrettsutøver, det er sant, men å late som at fysioterapi er morsomt ville være å lyve. Det er langt bedre å sitte her foran pc-en.

- Hjelp! Jeg tisser på meg!

Tårene presser på. Jeg er ikke 2 år lenger, men faktisk 35. Det er ikke langt til doen, men jeg rekker ikke å gå fra rommet mitt og inn på badet mitt og fram til toalettet.

Skamfølelsen presser tårene fram. Tenk, tisse seg ut!

Det er fysioterapi.

Igjen.

Jeg ser ut av vinduet. Det regner.

Det som er så fint er at jeg virkelig liker fysioterapeuten min, en voksen dame med kort hår og varme øyne.

- Legg deg ned her, du, sier fysioterapeuten og peker på fysioterapibenken.

Jeg har sommerfugler i magen.

Spent sitter jeg i baksetet på Mercedesen og ser høyhusene fare forbi på utenfor.

Barcode.

Det nye bygningene som oppføres.

Venstrehånden fikler med den lamme høyre.

Vi kjører opp Schweigaardsgate, og der er jeg endelig hjemme.

- Det går så treigt!

Jeg sitter på do og skal kle på meg. Først en knallrosa truse med oransje polkadotter på og svart trenings-bh.

Jeg begynner med bh-en.

Den lamme armen først, før jeg drar bh-en over hodet, slik jeg har lært. Sitter med beina i kors med det skadde beinet øverst. Polkadottene først, deretter de røde treningsbuksene. Det er samme prinsipp. Den skadde siden først. Den friske sist.

Herlighet, for et vær!

Jeg ser på regndråpene som sakte renner nedover vindusruta.

Det er i dag det skal skje: Jeg skal ut å gå, og jeg skal til grønnsakhandleren på hjørnet nede i Schweigaardsgate.

Frustrert ser jeg ned på min middagstallerken. Blodig hjortebiff med poteter med parmesan og brokkoli.

Tidligere ville tennene mine begynt å løpe i vann, eller hva det nå heter, men ikke nå.

Det ringer på dørklokka mi hjemme i Schweigaardsgate.

Jeg halter så fort jeg kan bort til døren. Jeg vet hvem det er.

Det er doktorrrrrren.

Jeg er med i en undersøkelse blant slagrammede, og doktorgradsstudenten har gjort en test på meg to måneder etter jeg fikk slag, da jeg var innlagt på Geriatrisk Avdeling ved Ullevål.

Det er blitt oktober den første.

Høstgult løv. Sommeren er pakket vekk. En frisk bris blåser forbi kinnet mitt.

Jeg er nervøs. 

Det er første arbeidsdag etter hjerneslaget for to og et halvt år siden.

Tre år går.

Jeg blir stadig bedre til å både gå og å snakke, selv om framstegene kommer mer sakte nå enn det de gjorde det første året etter jeg fikk slaget. Nå går jeg de to kilometerene til jobb ved instituttet, forbi horene som står med korte miniskjørt og på høye hæler og venter på tur, og den narkomane unggutten som spør etter en tikrone til en kopp kaffe, og opp steintrappa i Skippergata… Fremme.

Solrik er den sensommerdagen når jeg står utenfor den tunge eikedøra til Cappelen Damm i Oslo Sentrum. Sliten har jeg nådd fram etter å ha gått de vel to kilometerne hjemme i fra.  Særlig den siste stigningen fra Oslo City opp til Akersgata er tøff, og halvveis fremme har høyre foten min nektet å samarbeide med meg.  

Jeg kjenner hvor sliten jeg er.

Jeg er deprimert.

Jeg ligger i sengen. Klokka er snart to denne vårlyse ettermiddagen Soverommet er svalt temperert, vinduet er åpent.

Jeg stirrer på den sjokoladebrune veggen, som ble malt i fjor av søsteren min.

Blikket mitt følger et snøfnugg som sakte faller nedover mot bakken. Det er den første snøen som i høst faller ned utenfor vinduet. Jeg er ikke hjemme. Jeg har tatt drosje til den andre delen av Oslo. Med mye om og men har jeg kommet meg inn i bygget og tatt heisen de fire etasjene til hans kontor. Ganske sliten har jeg kommet inn på forværelset, deiset ned i den ene av to skinnstoler som står der. Jeg lar blikket falle på et maleri på motsatt side. Jeg hører han romsterer der inne, før lyden av stegene hans som går over gulvet før han åpner døren.

- Du har gitt opp, du!

Ordene lyder som piskeslag.

Jeg måper.

Gitt opp, jeg har vel ikke gitt opp! tenker jeg. Jeg får jo alltid høre at jeg er så imponerende flink, at jeg har utvist styrke da jeg fikk igjen jobben. Hvordan kan hun mene at jeg har gitt opp?

Jeg er nervøs da jeg entrer treningssenteret for første gang.

Å komme seg inn ytterdøren på det moderne bygget og forbi sikkerhetskontrollen med bare en arm, er en utfordring. Skjelvende av spasmer er jeg innenfor. På et lite skilt står det at treningsgjestene blir bedt om å sette fra seg uteskoene etterfulgt med et «tusen takk».

- Har du vurdert en elektrisk skinne?

Ordoped-ingeniøren ser på meg med sitt blåe blikk.  Han er tettbygd, tidlig i 40-årene, totalt skallet og kommer sannsynligvis fra Finland. Han snakker i alle fall med slik aksent. Jeg har gått fram og tilbake gjennom gangene på senteret en halvtimes tid.  Han har studert gangmønsteret mitt.

- Hælen først!

Den fiske ortoped-ingeniøren uten hår roper det ut mens jeg prøvegår  den elektriske skinnen i  gangen på ortoped-instituttet.

- Fy søren, hvor vondt det gjør! tenker jeg. Det er som små elektriske sjokk som strømmer gjennom foten hver gang muskelen brukes.

-   Få ned hofta og bruk låret når du løfter benet, fortsetter han.

- Går det bra?

Jeg kikker forskrekket på unggutten som har tatt meg igjen utenfor kaffebaren i Schweigaardsgate. Han er brunøyd og den oppslåtte gråe hetta på genseren verner han mot regnet. I ansiktet, ved ørene faktisk, har han flere små tatoveringer.

-  Du er blitt utrolig mye bedre! utbryter han entusiastisk.

Distansert ser jeg på ham, før han spørrende sier:

-  Men kjenner du meg ikke igjen?

Jeg studerer ansiktet hans nøye, før jeg sakte rister på hodet.

Det regner.

Det er november. Huden i ansiktet mitt er grå, registrerer jeg da jeg nøye gransker panne og kinn i speilbildet på badet mitt. Jeg rynker misfornøyd på nesa før jeg halter ut fra badet, trer på meg den svarte dunjakka som har hette mot regnet og låser meg ut.

Jeg hutrer meg av gårde. Det er kaldt og jeg har lite energi.

- Fantastisk! Du er hjerteopertert med ring! Og de slapp å skifte hjerteklaffen!

Ortopedilegen kledd i hvit legefrakk med innfatningsløse briller på nesen sitter og leser min lange og rikholdige legerapport på datamaskinen. – Jeg må virkelig si at du har vært gjennom mye, sier han og svinger seg rundt på stolen og ser på meg over brilleglassene. - Og se på deg nå, så langt du er kommet!

Jeg smiler til ham, nikker og tilføyer: - Men det har gått ti år siden hjerteoperasjonen, da.

- Bare ti trappetrinn til, så er jeg nede!

Jeg puster og peser. Den mørkebrune kofferten er full av presanger. Det er tungt. Den veier nok 20 kilo, som er grensen på hvor mye bagasje man kan ha med når man flyr innenlands.

- Ake?? Sånn i i full fart nedover en fryktelig bratt bakke??

Jeg ser bestyrtet på kompisen min, som ser på meg, nikker og smiler.

- Kom igjen, da, sier han. Bakken er ikke bratt og den ligger her like i nærheten i Gamlebyen. Hans rolige væremåte smitter over på meg. Men likevel, jeg ser tvilende på ham. Men etter å ha kledd på meg den varme svarte dunjakka, den svarte utebuksa og de svarte boblevottene, som jeg har lånt av ham, og på toppen - en rød lue, så er jeg klar:

Her skal det akes! 

- Stakkars, har du skada deg du, da?

Fyren er noe yngre enn meg, med lyst hår under ullua og blå øyne fulle av medfølelse. Han er litt mo i knærne og under armen har han en bunke med magasinet = Oslo som han selger.

Et typisk dophue, tenker jeg, men han er tilsynelatende snill og full av empati.

- Ja, svarer jeg. Jeg er likefullt en smule distansert. Han prøver seg frampå med å selge et eksemplar av = Oslo, men jeg er taust avvisende og passerer forbi han. 

- Du får ha god bedring, da! roper han etter den avvisende ryggen min. Jeg svarer: - Takk skal du ha.

Jeg ser ut gjennom vinduet på bylandskapet som har fått besøk av Kong Vinter. Det er vinter igjen og snø ute.

Jeg har alltid likt vinteren og snø - men det var før slaget.

– Åtte kjøretøy og totalt tolv personer er involvert i en stor trafikkulykke, melder den alvorlige nyhetsstemmen til mannen i NRK Radio. Det er glatt på veiene.

- Vi kan bli bedre, sa helseminister Bent Høie om dagens slagpasientbehandling til et stappfullt auditorium på et hotell i Oslo i går. Det var den offisielle lanseringen for LHL Hjerneslag. Og overraskende nok, jeg måtte stoppe opp i notatskrivingen, han trakk fram Slagdama i sin tale!

- Ikke gi opp! Det blir bedre! Den fløyelsmyke stemmen til Lene-Marlin strømmet ut av radioen på Tromsødialekt denne onsdagsmorgenen. Det var ikke musikken sin hun denne gang ville presentere, men sin egen depresjon.

Jeg er kjendis for en dag, på forsiden av selveste VG! For en adrenalinrus! For ett kick! Men dagen derpå våknet jeg liksom aldri. Total utmattelse. Fatigue, som det heter.

Det er grytidlig denne fredagsmorgenen i mars. Oslo ligger der mørk, kald og grå, men jeg er glad der jeg sitter i baksetet på den sorte taxi-Mercedes-en. Jeg er på vei til ferie på Kanariøyene.

Fire vårer på rad har jeg og min godeste venninne vært på ferietur på Grand Canaria. 

Min fysiske fremgang har vært stor: Fra å måtte være to i svømmebassenget, jeg kunne ikke bade alene, til å spasere over den vanskelige sanden mot sjøen på badestranda. Fra kortere morgenturer ved sjøen til langt lengre turer i fjellet. 

Alt jeg kan si om fysisk aktivitet, er at det nytter! Og du, våg!

Bli med på min billedkavalalade gjennom fire år! 

- Jeg var ikke bare grei mot deg. Jeg tvang deg til å ta trikken hjemover istedenfor taxi, til å gå alene til lunsj på jobben, og å falle i snøfonner foran andre mennesker, sier han mens han kikker på meg over brillekanten. Ute er vårdagen solrik. Det er min aller siste time hos psykiateren PG. I over fire år har jeg gått til ham.

- Jeg kan da ikke kjøre bil! Fra min vante plass i passasjersetet ser jeg forferdet bort på kjæresten min, som sakte har stanset opp bilen foran et kjøpesenter med stor parkeringsplass. Det er 11 år siden jeg fikk slag, 11 år siden jeg sist gang tok i et bilratt.

- Mener du at vi skal dra på campingtur? Jeg ser himmelfallent på den kjekke kjæresten min, som har øyne som noen ganger er grønne. Nå er de blå. Smilehullene hans er lekne.

- Gravid? Jeg er vel ikke gravid, vel! SER jeg gravid ut??

Jeg ser bestyrtet på kjæresten min samtidig som jeg lukker verandadøra, som har stått på vid gap.  Himmelen er blitt mørk. Det har så smått begynt å regne. Vi venter på at EM-kampen mellom Italia og Tyskland skal begynne. Jeg vet ikke om jeg skal bli fornærmet, eller om jeg skal le over hans noe spøkefulle utsagn om min graviditet.

-      Har du skadet foten din, du da? Den mannlige kelneren ser på skinna jeg har på min høyre fot. Vi er i Hallingdal. Med kjæresten støttende i min venstre hånd, har jeg stavret meg opp trappene til spisestedet i andre etasje for å spise lunsj på turen vår til Sunnmøre. På vei inn døra til restauranten, møter vi kelneren, som fortsetter: - Så kjedelig, da, midt i ferien og greier!

- Eeeeeeeeeh, sier jeg, eeeeeeh.... eeeeeeehhh...

Jeg er i telefonen med en meget busy eiendomsmegler, og skal svare på ett av hans spørsmål. Problemet er bare at jeg hører hans stemme, men bak ham igjen er en kvinnestemme og en mannsstemme. De snakker begge med kunder. De tar opp mye plass.

- Hun ser på meg, småklager jeg lavt til kjæresten min. Vi har akkurat landet på Kastrup flyplass, på vei til Ljubljana i Slovenia.  Jeg er på ferie, han på jobb. "Hun" er nærmere bestemt den middelaldrende kvinnen som satt på en kafé og stirret på meg, benet mitt, ganglaget og armen min.- Det er mange som ser på deg, vennen min, svarer kjæresten min, og klemmer hånda mi kjærlig. 

Jeg skrek! Høyt! Det var selve primalskriket som kom. Jeg husker jeg var redd. Noe var galt. Jeg lå på sykehus for behandling av endorkarditt, en betennelse i hjertet. Skriket kom da jeg oppdaget det: Min høyre side var som død. Klistret til lakenet.

Jeg hadde fått et alvorlig hjerneslag.

- Du har masser av potensiale! Dette er bra!

”Would I lie to you babe, Would I lie to yooooou”. Musikken dundrer ut av høyttalerne fra kjelleretasjen, etterfulgt av en damestemme som snakker polsk. Det er over to måneder siden de polske håndverkerne kom og begynte å rive ned vegger, vegglister, gulv og dører i kjelleretasjen for så å bygge dem opp igjen.

Jeg gleder meg stort til å møte PT-en min, kjenner jeg. Glad og fornøyd med at solen skinner, og at snøen gjennom flere dager har blitt tint vekk, setter jeg solbrillene på nesen. Treningsko er pakket i sekken.

- Turrrrrister, asså!! roper kjæresten min med et smil om munnen over til den lokale småbilsjåføren som sinker opp trafikken. Han feier forbi ham med firhjulingen, snur på hodet og gliser lurt til meg, som sitter bakpå.

- Du har vært heldig, sier den indisk utseende legen mens han undersøker meg. - Dette er ikke noe brudd, men en forstrekning av leddbåndene. 

Snart kommer dagen, da boka mi er her! Basert på det jeg har skrevet i bloggen, men skrevet om til bokformat, pluss stoff jeg har tatt med som ikke står i bloggen, så er det samlet mellom to permer. Takk til dere blogglesere!

I dag hadde undertegnede, presentert som forlagsansatt, medlem av LHL hjerneslags fagråd, blogger og bokaktuell som Slagdama, og Tommy Skar, generalsekretær i LHL Hjerneslag, denne kronikken i Dagsavisen.

Tilrettelegging etter slag gir flere yrkesaktive

Jeg greier ikke stå opp når klokka ringer, men sover fire timer til. Sprøtt egentlig når jeg sov til middag i to timer i går ettermiddag. Men en usynlig fiende har tatt plass i meg.

Boka er lansert! Først med et eget lanseringsarrangement i Eldorado Bokhandel i Oslo i går kveld. Tusen takk til dere alle som var til stede for å høre meg bli intervjuet av flotte og kloke forlagsredaktør, Mona Ringvej i Pax Forlag. Deretter var det tidlig opp i dag for å bli intervjuet av fantastiske Vår Staude i God morgen, Norge. Nå er det bare tre arrangement igjen, i morgen i Oslo i regi av LHL Hjerneslag. Deretter bærer turen nordvestover til Brattvåg.

- Kan ikke du blogge igjen nå snart, da? Det er så lenge siden vi har hørt fra deg, bortsett fra sånne generelle nyheter om boka di, da. Den middelaldrende mannen med røde briller ser håpefullt på meg. Han er også slagrammet. Det at han drar litt på det venstre benet avslører det. Vi er på en større Slagkafe i Oslo i regi av LHL Hjerneslag.

-Jeg skulle ha blitt med gutta jeg bor sammen med ned på treningssenteret, jeg vet det. Jeg er stiv i korsryggen. Min høyre side virker som den har krympet i sener og muskler. Blitt kortere. Min høyre peketå krøker seg inn. Jeg ser irritert ned på den. Indre stress. Jeg er i elendig fysisk form, jeg har vondter både her og der. Men boka mi om Slagdama er lansert! Men det koster.

For snart tolv år siden ble jeg rammet av slag. Livet ble satt tilbake til null. Jeg kunne med ett hverken gå, snakke eller kjøre bil. Jeg var blitt pleiepasient. 

-Himmel, jeg greier ikke gå særlig fort ned de bratte trappene her, tenker jeg.

Steg for steg nærmest åler jeg meg nedover. Det begynner å bli en antydning til kø bak meg. Ikke noe stakitt eller hjelpemiddel på min venstre hånd, bare veggen å støtte seg til.

Jeg halter, og ser du etter, vil du oppdage at min høyre arm ikke fungerer. Jeg bruker en skinne på høyre ben og er i praksis enarmet, men mitt største handikap er usynlig. Det er kognitivt, fagtermen er fatigue, og er en følge av skadene hjerneslaget påførte.

Kjærlighet er smittsomt! Derfor velger jeg å dele bilder fra min fantastiske stund i Oslo og vår Afternoon Tea med familie og venner på Hotell Bristol. Jeg har giftet meg med en mann, som er selve lyset for meg. Jeg føler meg som verdens heldigste!! Og husk: Gi ikke opp! Det blir bedre!❤️

Alle fotoene er tatt av min niese, Hilde Mork.

 -Hvor henter du styrken din fra? Du er så sterk! Mange mennesker spør meg om nettopp dette, sier jeg. Det er helt stille i konferansesalen i Drammen denne dagen i midten av januar. Utendørs er det kommet mye snø og er bikkjekaldt, men inne i det mørke rommet er det varmt og godt. Nærmere 300 mennesker, de aller fleste kvinner, lytter. Jeg forsetter:

Jeg følte virkelig at jeg ikke mestret livet mitt den gangen for tolv år siden. Da kom jeg tilbake til den lyse leiligheten min fra slutten av 1890-tallet etter jeg hadde tilbrakt det siste året på sykehus og ulike rehabiliteringsinstitusjoner. - Jeg skal tilbake til virkeligheten, som jeg sa, og finne tilbake til et normalt liv.

Ragnhild Mork var forlagsredaktør på full fart fremover i livet i 2005, da hun fikk et alvorlig hjerneslag og ble satt tilbake til start. Etter 14 år spør hun seg selv om hun har skjulte synsproblemer. Hun vet nemlig ikke.

-Du har fatigue, sier den pene og rolige stemmen hans gjennom mobiltelefonen. Mannen min er på jobb i Oslo, og han snakker med meg på telefon. Jeg på min side har til slutt stått opp og laget meg en kopp kaffe med melk denne mørke og iskalde desembermorgenen som har frost på vindusruta. Over åsene kan jeg skimte at det er blitt en anelse lyserosa og gult, og at det vitner om at det blir dag.

Det er mitt håp at alle dere følgere av Slagdama har hatt en hyggelig og fredfull jul i en tid da ting ikke er som de pleier.

Jeg ønsker dere alle et godt og lykkebringende nytt år!

Snåsamannen er død, hele 95 år gammel. Det er usigelig trist, men døden innhenter samtlige av oss, så tiden var kanskje kommet. Jeg publiserer et seks år gammelt blogginnlegg for å vise hvor viktig han var for meg. Hvil i fred, Joralf.

-Du kjenner til teorien om muskelminne, sier min personlige trener (PT), med den lyse luggen og de himmelblå øynene. Jeg har time med ham. Det er vinterkaldt ute, men deilig varmt inne i treningssenteret. 

-Nei? svarer jeg spørrende.

Jeg var ett av de menneskene som var like ved å gå under. 

For 16 år siden fikk jeg et alvorlig hjerneslag. Det førte til en rekke kamper, den aller første om å overleve. Etter nesten 50 dramatiske dager og en stor, men vellykket hjerteoperasjon, så stod kamp nummer to for tur: Gjenopptrening.