GI ALDRI OPP – DET BLIR BEDRE

Cato Senteret

ragnhildmork@ymail.com <<>>

22. April 2015

Nok en dag med treningsklær, som blir kastet på gulvet etter timen. Jeg må sove.

- Den står der, tenker jeg med en gang jeg setter føttene innenfor det brune og nokså moderne bygget, for der er lunsjen i full gang.

S-A-L-A-T-B-A-R-E-N

For første gang på altfor lang tid skal jeg få grønt på brødskivene igjen, tenker jeg glad før jeg og stokken Martinsen henvender oss i ekspedisjonen. Flere unge mennesker står foran meg i køen.

Cato Senteret i Son ved Moss er et rehabiliteringssenter, fylt med unge mennesker som kommer direkte fra sykehus. Det er mennesker som er operert etter kreftsykdom, eller mennesker utsatt for trafikkulykker, alle med det mål om å bli bedre.

Jeg er ikke så redd lenger, vet jeg, når jeg tenker tilbake på den times lange drosjeturen til Cato Senteret. Jeg hadde lave skuldre og ingen klump i magen, det var til og med litt småsnakk med drosjesjåføren. Å ta det  normale livet tilbake litt etter litt er min drivkraft.  Jeg skjønner det nå. Jeg skal snakke og gå mest mulig normalt, men det tar lengre tid enn jeg trodde. Deretter skal jeg flytte tilbake til leiligheten min, og til slutt begynne å jobbe igjen.

Jeg er godt på vei. Rullestolen lot jeg stå igjen på Sunnaas.

Endelig er det min tur. Jeg blir skrevet inn, og et stort lyst rom med dusj på rommet beliggende i 1. etasje venter på meg. Jeg ser meg rundt med en fornøyd mine: Der skal jeg bo de neste tre månedene, før jeg begynner å pakke ut. Også det er et tegn på at jeg har tatt litt av livet mitt tilbake. På Sunnaas pakket en sykepleier ut sakene mine.

Det er jo mest treningsklær. Jeg tar ut en svart t-trøye, svarte treningsbukser og en grå hettejakke som jeg tar på. Jeg skal trene på å gå. Det er viktigst. Deretter å snakke, før ergoterapi. Men først er det lunsj.

På Cato Senteret har de også en tredemølle. Hver morgen klokka 8 møter jeg idrettspedagogen til gåing på mølla. Det er bra, men jeg må sove i etterkant. Jeg trener korte økter med hvile i mellom, men som han skrev i min journal: ”Hun har problemer med å melde sine behov for hvile.”

Det er min psykiske hovedutfordring som igjen blir lagt merke til. Det er det samme problemet som logopeden på Sunnaas hadde lagt merke til, og som kom til å bli min utfordring i årene som kommer: Jeg sliter med å la meg begeistre over de små seirene i hverdagen, og setter meg urealistisk høye mål. Jeg skal bli helt frisk.  Jeg kjører på, selv om jeg ikke har energi til det.

Med dette målet, så var jeg dømt til å tape.