En lykkelig dag i september
ragnhildmork@ymail.com <<>>12. September 2015
Solrik er den sensommerdagen når jeg står utenfor den tunge eikedøra til Cappelen Damm i Oslo Sentrum. Sliten har jeg nådd fram etter å ha gått de vel to kilometerne hjemme i fra. Særlig den siste stigningen fra Oslo City opp til Akersgata er tøff, og halvveis fremme har høyre foten min nektet å samarbeide med meg.
Jeg kjenner hvor sliten jeg er.
Et år har gått siden jeg oppstemt, men nervøs stod foran den samme døra inn til forlaget. Jeg hadde hatt arbeidstrening sittende i forlaget det siste året. Men noe stort skal skje i dag, jeg vet det, tenker jeg når jeg med et slit får åpnet den tunge inngangsdøra:
- Er døra virkelig så tung å få opp, eller skyldes det at jeg er handikappet, undrer jeg når jeg endelig får døra opp og kommer meg innenfor.
Resepsjonen er stor, lys og åpen, med kaffebaren ”Elling” til høyre som serverer byens beste kaffe, og ”Halvbroren” inn til venstre, som er forlagets bokhandel. En rekke av de populære Cappelen Damm-arrangementene går for seg der, når forlaget møter leserne, som arrangementet ”Bok og Bolle” for barn på lørdager, og ”Lunsjpausen” rettet mot voksne på torsdager.
- God morgen, Ragnhild!
En kvinne står i resepsjonen vår med verdens største smil, morgenfrisk klokka åtte om morgenen og med alltid like godt humør. Hvordan går det, spør hun, og jeg takker og svarer bare bra. Hun får meg til å smile innvendig og jeg føler meg like velkommen som de andre morgenene jeg så hyggelig er blitt ønsket god morgen. I resepsjonen står det friske blomster på disken.
Jeg drar kortet mitt slik at sikkerhetsporten åpnes og jeg kan gå gjennom, før jeg drar kortet nok en gang. Trykker de fire siffrene som er min personlige kode, deretter biter jeg kortet mellom fortennene og forsøker å få opp den også tunge døren inn til selve det innerste av forlaget. Det er ikke alltid like greit med bare en arm.
- Dette bygget er definitivt ikke handikapvennlig, tenker jeg når jeg halter meg inn.
Dette første året har vært beintøft.
Det har vært nye arbeidsoppgaver. Nye folk å bli kjent med. Og ikke minst, jeg skulle finne min plass i det store forlaget. Det har vært møter med en rekke trapper. Jeg er ikke særlig glad i de møtene vi har hver mandag, når vi må ta trappene til etasjen hvor møterommet er. Det går ingen heis. Jeg holder meg rundt gelenderet på venstresiden. Jeg vet det danner seg kø bak meg. Dette er nesten like ille som når vi har brannøvelse og jeg skal ut fra 5. etasje og ta trappene ned til grunnplan, tenker jeg forbitret.
Året har vært et møte med hyggelige og flotte kollegaer, en rekke ansikter som også har navn, og alle navnene skal huskes. Og jeg må huske alle navnene, for hvis ikke ville de tro at jeg hadde en hjerneskade som hadde gjort meg litt koko. Og det vil jeg ikke. Men jeg har aldri fått så mange positive tilbakemeldinger fra de andre i forlaget, jeg følte at de så meg, at jeg var ”blid”, ”hyggelig”, at jeg ”viste omsorg”, er ”endringsvillig”, ”positiv”, ”åpen” og ”løsningsorientert”.
Og så var det den fryktelig skumle lunsjen. Kompisen min, som jeg hadde arbeidet sammen med før jeg fikk slag, kom og hentet meg og vi tok heisen ned til lunsjrommet. Vi var venner da og er kommet enda nærmere hverandre nå.
- Jeg vet ikke om jeg greier å gå det lange stykket forbi alle menneskene som ser på meg, sier jeg.
- Jeg forstår at du synes dette er vanskelig, sier han, men du må...
Men det er arbeidstrening dette er. Jeg har arbeidet med innkommende prosjekter til Barn- og Ungdomslitteratur, og jeg arbeider med tidsskriftet Historie, hvor jeg leser og skriver om historiebøker rettet mot det allmenne markedet. Jeg merker at jeg får stadig større ansvar. Det går fra å skrive mindre omtaler av bøker til at jeg etter hvert også skriver hovedoppslag.
Den beleste, empatiske og tvers igjennom hyggelige redaktøren var den første som hadde et sjefsforhold til meg. Men den mandagen da vi skulle sette oss ned og ta en kopp kaffe, etter at jeg hadde vært tilbake noen måneder, står foran meg som et mareritt.
Jeg var sliten, jeg hadde sovet dårlig og til og med spasert til jobb. Og da jeg satte meg ned i sofaen rett overfor han så skjedde det, som ikke hadde skjedd på flere år: Jeg visste hva jeg ville si, jeg skrudde på hjernen og skulle hente ned ord og uttrykke meg, men så var der ingenting. Tomt!
Det var afasien igjen.
Jeg ser ned i bordflaten, gråten lå bak der: Herregud, han må da tro at jeg er hjerneskadd, tenkte jeg nok engang.
- Det går bra, Ragnhild, sa han. Det går helt fint.
Jeg ser på ham og smiler matt. Jeg greier ikke å si noe og vi avslutter møtet. Jeg drar hjem i taxi.
Jeg tenker på møtet med NAV som jeg hadde noen måneder senere. Sammen med min sjef og legen min. Det var et positivt møte. Legen min hadde lovprist hvor mye bedre jeg var blitt. Vi var blitt enige om at jeg skulle arbeide 50 prosent.
Det er et brev om fast ansettelse.
Det er september den første i 2011. Det er over seks år siden jeg fikk slag.
Jeg har fått tilbud om fast ansettelse. Jeg er intet annet enn lykkelig.
Herfra kan det bare gå en veg, gliser jeg.
Fremover.
