Det snør, det snør, tidde-li-bom
ragnhildmork@ymail.com <<>>12. November 2016
Det laver ned. Og datoen er i begynnelsen av november. Alt tyder på at det vil bli en lang vinter.
”Would I lie to you babe, Would I lie to yooooou”. Musikken dundrer ut av høyttalerne fra kjelleretasjen, etterfulgt av en damestemme som snakker polsk. Det er over to måneder siden de polske håndverkerne kom og begynte å rive ned vegger, vegglister, gulv og dører i kjelleretasjen for så å bygge dem opp igjen.
I mens tok kjæresten pakket vårt og låste det ut i boden, med unntak for en koffert som han bar opppå loftet. Der skulle vi bo imens håndverkerne pusset opp og ikke minst, laget bad til oss.
Jeg sitter på loftet, og har nettopp forsiktig stavret meg barbeint to etasjer ned til kjøkkenet for å hente meg en kopp kaffe, og kravlet opp igjen. Det trekker kaldt fra utgangsdøra.
I går kveld kjørte vi bil hjemover etter vi hadde vært på en kort, men deilig tur i et kaldt, men klart høstvær hjemme på Sunnmøre. Jeg så ut på de snøfrie veiene nord for Oslo og utbrøt: - Jeg tror det snøfallet på Østlandet er blitt kraftig overdrevet på nyhetene.
Fornøyd kikket jeg ut på de bare veiene.
-Snøen har lavet ned på vestsiden av Oslo, mens østsiden i stor grad har gått fri, vennen min, sa kjæresten min, som så alltid var trygg og rolig. - Så vi får se når vi nærmer oss hjemme, jenta mi, sa han og blinket mens vi kjørte ut av rundkjøringen.
Vi passerte Oslo, nådde Sandvika, og jeg smilte, og sa at den femtilappen, som jeg og sønnen hans har veddet om, den så ut til blir min. Blir det snøfritt før jul, blir den min: Begynte det å snø før jul, var femtilappen hans. Men da vi tok av ved Liertoppen, var jeg litt mer i tvil: Snø lå langs sidene på vegen, og da vi parkerte på Tranby, så jeg ingen annen utvei enn å lete fram femtilappen.
Femti kroner fattigere hadde jeg våknet i dag, og så ut vinduet. Det snør. Laver ned.
Jeg rynker på nesen.
Snø allerede i begynnelsen av november, dette kan bli en lang vinter.
Jeg drikker opp kaffen min, jeg har alt spist frokost, så jeg tar på meg treningsklær, lue på og tykk dunjakke, for jeg skal av gårde til treningssenteret og møte Sarah, min nye personlige trener.
Men ute er det nærmest ufremkommelig av snø. Ingen har brøytet. Det er glatt, og bakken utfor huset vårt er veldig glatt. Jeg er som bambi på isen, der jeg i sakte fart stavrer ned bakken mot busstoppet. Men halvveis nede, bestemmer jeg meg for å snu.
Mestringsfølelsen er på null. Jeg må lage en slagplan for hvordan jeg kan komme meg til treningssenteret, tenker jeg når jeg åpner utgangsdøra og tar meg inn. Jeg har åpenbart flyttet til et snøhull. Jeg går opp trappene og tar meg inn støvdøra, som henger foran stua.
Der kommer en hannkatt meg i møte. Han synes de polske håndverkerne er nifse og våger ikke passere dem, så han blir inne.
Jeg bøyer meg ned og klør han bak øret.
Definitivt. Jeg må finne en slagplan.
